Er det noen andre som tenker sånn som meg?

[Anonym bruker]

Jeg VET at bekymringer er en del av det å være mor, men å ha 80% bekymringer er vel ikke riktig?

 

Greia er at jeg er så bekymret for henne. Og fri og bevare meg vel, jeg er "normalt" redd for om hun skal bli bitt, slå seg, brenne seg, falle, falle av huska osv. MEN det jeg bekymrer meg for er hva hun kan få i seg! Jeg tror faktisk jeg holder på å bli tullerusk om jeg tenker på det. Og det gjør jeg jo...!!!

 

Jeg føler at dersom noe ikke skal skje, og jeg skal stagge angsten min, så må jeg gå med henne på armen. Hvis ikke har jeg ikke kontroll.

 

Nå skal hun begynne på helt ny avdeling i august så jeg er livredd. Våkner om natta og tenker på det, våkner om morran og tenker på det.

 

Jeg vet at barnehagen har ansvaret for henne når jeg leverer henne, men tenk om de overser noe, tenk om de ikke ser hva hun putter i munnen osv.!!!

 

Jeg skremmer vettet av meg selv. Jeg går jevnlig til lege pga angsten min (som forøvrig bare omfatter dette problemet i all hovedsak), og har også prøvd terapi.

 

Jeg merker at de jeg snakker med som har barn ikke tenker på dette i det hele tatt og det forundrer meg stort. I mine øyne er dette det verste ever...

 

Men jeg VIL være en god mamma som hjelper med selvstendighetstrening uten mamma oppå seg 24/7... og jeg vet jo at hun har godt av å ha sin egen hverdag, og jeg min. Men likevel!!!

 

 

[Anonym bruker]

Hun er forresten 16 mnd når hun begynner i bhg i august.

[Gjest]

Så hun har ikke begynt i barnehage ennå? Jeg har ikke angst (medisinsk sett), men har vært livredd for å slippe kontrollen på sønnen min allikevel. Det gikk stort sett greit at mannen min trilla en tur, men tok han ham med i bil, satt jeg hjemme og var livredd for at de skulle havne i en trafikkulykke. Hvis faren min tok ham med på tur i vogna og hadde med en kjeks, var jeg livredd for at han skulle sette i halsen og dø, og jeg hadde skikkelige vondt inni meg til de var tilbake. Ikke rare avlastningen da :-) Men det eneste som hjelper er å la de være borte fra oss litt, la andre få låne dem. Det går seg til, det vet jeg, og det vil du og oppleve. Lykke til.

[Anonym bruker]

Vi tenker mye likt...

 

Jeg gruer meg helt sykt til sønnen min på 14 mnd begynner i bh i august.. føler jeg mister helt kontrollen(selv om det blir utrolig godt for han)

Jeg blir sikkert sett på som en litt overbeskyttende mor,og det er jeg nok også.. selv om jeg ikke vil!

Jeg har også våknet en del på natta, men av andre grunner. Jeg har vært redd for at "det skal komme noen å ta oss".... Har hatt panikk for at jeg ikke skal høre hvis noen bryter seg inn, tenner på huset, kidnapper gutten min osv osv...

Det har jeg utrolig mye mareritt om!!

Klarer ikke snu meg vekk fra han 1 sekund når vi er utafor døra, for er redd han skal forsvinne.. Er jeg ute med vognen, slipper jeg den aldri!!!! Ikke en gang i klesbutikken!

utrolig slitsomt å ha det sånn, for det er ikke noe ønske, men alle tanker tar over på en måte..

Håper det blir bedre når han begynner i bh og jeg ser at det går bra med han..

[Gjest]

Ja, vi tenker mye likt, og jeg håper og tror du vil oppleve at det blir enklere enn du fryker når han begynner i barnehagen. Men hvis du synes tankene blir alt for plagsomme, synes jeg du skal oppsøke legen igjen, du må vurdere selv hva du orker, men ikke gå rundt og ha det så vondt i lang tid.