Ungene til samboeren min mangler vanlig folkeskikk

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i en årrekke, og vi har to barn sammen. Da vi kom sammen var jo de barna han hadde fra før yngre, nå er de blitt større. Deres mor har ikke greidd barneoppdragelsn særlig godt etter skilsmissen, og faren har store problemer med å sette grenser og oppdragelse, for han ser dem jo så skjeldent.

Jeg merker at ungene mine av og til begynner med samme type uopdragne svar og aper etter dem, når de har vært her.

Svigermor er temmelig oppgitt over dem også, men hun er nå ikke alltid til stede for å oppdra dem.

Jeg føler ikke at faren støtter meg nok til at jeg kan blande meg. For han er det viktigere å være kul og grei, enn å kjefte. Jeg blir helt sprø av kommentarer som. FLØTT DEG! HOLD NÅ KJEFTEN PÅ DEG; EG HOLDER MEG I ØRENE OG SKRIKER ALT JEG KAN FOR JEG GIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIDDER IKKE HØRE PÅ DEG! FÅ DEN! FLØTT DEN FEITE RÆVA DI UT AV MIN STOL!!! JEG SATT DER FØRST!

ER DU HELT TEIT ELLER?

 

Værst er det seg i mellom, men jeg mener de snakker alt for frekt og respektløsst til oss andre også. Jeg synest dette er så flaut at jeg ikke våger å ha besøk av andre når de er her, eller reise bort.

 

Hjelp, hva gjør jeg. Både for våre unger og for dem. Ofte når jeg sier noe så får jeg jo høre at det er jo ikke noe galt i å si sånt, sånn sier jo mora deres selv også. Da blir det jo en kritikk av henne også som uoppdragen, og da blir de lei seg, og konfliktene øker.

[Huldretuss]

Selv om de snakker sånn hjemme hos moren sin, så kan du forlange at i deres hus snakker man ikke sånn til hverandre!

[Gjest]

Jeg aksepterer IKKE at mine barn snakker slik hverken til meg, hverandre eller andre. Det kalles folkeskikk. Far må kunne utføre farsrollen sin her med mindre han faktisk synes det er greit at de snakker slik? Han kan ikke bare være sirkuspappa, barn trenger veiledning/oppdragelse. Har selv en far til mitt barn som snakker slik, men min datter har måttet lære at selv om han prater slik hjemme hos seg aksepterer ikke jeg at hun gjør det.

[Anonym bruker]

Hadde aldri tolerert nå sånt fra hverken fellesbarn eller stebarn..Gi di beskjed at selv om di får lov til en ting hos mora, så e det dåkkers regla som gjelde i ditt hus..

[Antinissen]

Blir man behandlet respektløst så behandler man jo gjerne andre respektløst også.

Dersom dette er det de er vokst opp med, så er det vel noe vanskelig for dere å forandre på det, om dere ser dem så lite.

Det som er kjipt med dårlig oppførsel er den negative responsen som gir næring til den dårlige oppførselen.

 

Dersom de ikke er små så går det kanskje an å snakke med dem?

[Gjest]

Hei!

 

Jeg syntes at du bør ta opp dette med samboeren din, og få han til å prate med barna, og fortelle dem hvordan ting fungerer der i huset. Kan jo forklare dem at reglene ikke har vært så tydelig før, men fra nå av skal de og de reglene følges. Jeg ville ikke prøvd å løse dette problemet selv om jeg var deg. Det er samboeren din som er faren og har ansvaret for slike oppgaver, mener jeg. Jeg tror at barna selv vil få det bedre også om de har regler å følge.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen, som barn... de andre har rett, det er ikke din "ting", det er pappaen sin ting å ordne opp i.

 

Jeg har et veldig overfladisk og anstrengt forhold til min stemamma, hun har meninger om enkelte ting (husarbeid, kosthold, utdanning, jobbing, penger) som hun ikke klarer å holde for seg selv. Når hun kritiserer dette hos oss, kritiserer hun samtidig mamma som har andre meninger. (Og det er mye verre enn at vi blir kritisert). Det gjør veldig vondt å møte den type kritikk på hjemmebane (som helgehjem også er) hos noen du ikke føler deg 110% trygg på. Meningene hun har er helt kurante, men det er bare ikke slik vi ble oppdradd, derfor blir det feil å kritisere det i ettertid...

 

Som voksen er jeg lei meg for at det blir pliktbesøk og at jeg føler det er mer naturlig å ringe pappa på mobilen en på hjemmetelefonen. Hun bare kommenterer snurt hvor sjelden vi kommer på besøk, og forstår tydeligvis ikke hvorfor...

 

Tror du bare må få pappaen til å ta ansvar, jeg forstår jo at du ikke vil ha det sånn :-)

[Anonym bruker]

Jeg vet det ikke er min ting å rydde opp i. Og jeg forstår også hvordan barna kan føle det som kritikk av mor. Jeg vet det er vanskelig for meg å skulle si noe. Problemet er jo at faren ikke støtter meg her.

Vi kan snakke om det, han er enig, men når det kommer til saken, så er han ikke så flink å følge opp. Nå er det sommerferien som stunder til, da bor de her og er hos mammaen sin annenhver helg.

Han innrømmer det, at det ikke er så lett for han når det gjelder dem. Når det gjelder våre barn er vi temmelig enige i oppdragelsen.

Jeg merker at jeg trekker meg mer og mer unna når de er her. Jeg føler de behandler både oss og hjemmet vårt respektløst. De er så uforsiktige med ting. Når jeg sier fra om sko på møblene, eller at en må tørke av under glass for ikke å sette merker, får jeg bare respektløse kommentarer og blikk, stønn og pes.

Jeg føler jeg gjør mitt beste, smiler og er blid, spør om skole og venner, foreslår ting vi kan finne på i helgene, men får ingenting tilbake. Stortsett får jeg knappe svar, men jeg blir skviset ut av samtalen, de kan tie still akkurat når jeg snakker, men det er alt.

Jeg tror egentlig ikke jeg har gjort noe særlig stort og galt, kan ha presset litt for langt når det gjelder oppdragelse, eller tråkket litt skeivt og kritisert dem og deres mor. Men jeg tror egentlig at min største feil er at jeg er den nye dama til faren. Tiltross for at vi har vært sammen i mange år, og har to barn sammen. Mulig det bare er værre nå fordi de er større.

Jeg kvir meg til å komme hjem når de er her, jeg merker mer og mer at jeg stikker innom folk på vei hjem, jeg går å handler, finner på alt mulig. Det er ikke så lett. Jeg vil jo helst ikke bli redusert til en dame som må gå stille i dørene og aller helst holde mine betraktninger for meg selv. Det er jo hjemmet mitt, jeg skal oppdra mine barn der. Hans barn er jo også unger i hjemmet vårt. Vil jo ikke støte dem ut, men det virker jo som om jeg gjør det bare ved å leve normalt.

 

Jeg vet det er hans feil. Han ødelegger både for oss og dem, ved ikke å ta tak i ting. Kjenner jeg kvir meg til det begynner.

[Anonym bruker]

Uff, jeg føler med deg. Noe av det jeg selv savner fra min ungdomstid var foreldre som var enige om grenser og som sto støtt som fjell i sine meninger og hvordan både store og små ting skulle være. Jeg levde i to forskjellige verdener hos mamma og pappa. I det minste kunne de vist respekt for hverandres forskjelligheter...

 

Jeg tror det har ført til at jeg har brukt veldig mye tid på å bli sikker på meg selv. Som tenåring hadde jeg en tøff maske der jeg påsto at dette var supert, slapt hos pappa og ufortjent tillit hos mamma var det jeg fikk. De kommuniserte jo ikke. Når det da kom to personer til inn i bildet med andre meninger ble det hele veldig komplisert for oss.

 

Mannen din må ta grep her, ellers kan det ødelegge for kontakten mellom han og barna når de blir eldre også.