VELDIG sjenert 5-åring..

[Smykkemaja]

Uff, jeg sitter i skrivende stund og gråter fordi gutten min på 5 og jeg har akkurat vært på førkontroll på helsestasjonen i forbindelse med at han skal begynne på skolen til høsten. Han er så UTROLIG sjenert at han nektet både det ene og det andre. Når han kommer opp i sånne pressede situasjoner blir han helt som en annen gutt...Ansiktsuttrykket blir helt ugjenkjennelig, og han skal bare snu seg bort fra alt og alle. Skal gjerne henge i beinet mitt, krøller seg på fanget mitt etc. At han ikke vil fortelle hvilke former som er på arket, skremmer meg ikke, for det vet jeg at han kan...men hvorofr kan han ikke bare si det da...får jo nesten lyst til å riste det ut av han, for jeg vet jo at han kan....(gjør jo selvfølgelig ikke det da :-)

 

På samlinger i bhg nekter han å si sitt eget navn, er ikke med å synger, selv med bestemor som han er så glad i er på besøk, nekter han å komme ned(blir jo husvarm etterhvert da).

 

Flere som har barn med sånne problemer? Noen med gode forslag? Bør jeg oppsøke noen, hvordan bør jeg opptre i sånn situasjoen, skal jeg presse han, skal jeg bli sint...spørsmålene er virkelig mange...

 

Gruer meg på hans vegne å begynne på skolen...hvordan skal det gå egentlig??

 

Uff....

[heleneogde2gutta]

hei!

 

nei, jeg har ikke barn selv som er slik, men jeg var sånn selv som liten, og har derfor et ønske om å svare deg.

 

min mor var alltid på å presset meg i alle sitasjoner som jeg synes var ubehagelig (og dem var det ikke få av!!!!) det var aldri noen som satte meg på fanget og snakket med meg, eller på annen måte anerkjente følelsene jeg hadde. gjør det! anerkjenn gutten din! skap litt rom for ham, og for de vanskelige følelsene han har....jeg var veldig ulykkelig som liten....jeg sier ikke at din gutt er det, men han ønsker antagelig ikke å ha det slik.

 

Kanskje kan du oppsøke noen i kommunen ? snakke med helsesøster? er det noen i familiene deres som du synes han likner?

 

enten vokser han det av seg, eller han får det som meg, som trøbler med dette i voksen alder. det beste du kan gjøre er å støtte han , uansett hvor irriterende oppførselen hans er...han ønsker det sikkert ikke.

 

lykke til! krysser fingre for at dette bare er en fase.

 

og en ting: jeg har alltid hatt venner og trivdes godt på skolen, så ting kan gå bra for det;)

[M&T mamma]

Jeg har også en sjenert 5 åring. Han er sjenert i ander settinger enn din sønn. Han fungerer fint i bhg og med voksne, men der hvor det er mange nye på en gang eller når han skal gjøre noe han ikke har gjort før sammen med nye mennesker (som fotballskole/svømmegruppe) eller det er lenge siden han har gjort det så kan det låse seg helt. Han kan plutselig ikke tørre å gå i bursdag til noen i bhg fordi han ikke har vært der før. Han gruer seg så ille at det går i lås. Noen ganger får vi ham likevel til å komme i gang med det han skal gjøre (med mye lokking, luring og støtte), og da går det alltid bra. Så for ham er det gruingen som stopper ham.

 

Han skal begynne på skolen i høst og han gruer seg fælt. Han har grått modige tårer fordi han MÅ begynne der. Nå har vi vært på besøk der og det er heldigvis ikke SÅ skummelt lenger, men det kommer til å bli tøft.

 

Vi har nylig kontaktet fastlegen for å få hjelp til hvordan vi skal få ham til å takle all gruingen hans. Vi er henvist til en barnelege i først omgang (fordi legen ikke hadde veldig gode erfaringer med det offentlige). Jeg håper vi kan få hjelp til å finne måter som han kan komme over dette.

 

Slik jeg ser det så bør barn få hjelp slik at de kan lære å mestre de vanskelige følelsene så det ikke kommer til å ødelegge for dem senere.

 

Lykke til!

[Gjest Filifjonka]

Min første tanke var: For all del ikke press ham! Han er jo ikke slik fordi han med vilje vil gjøre seg vanskelig. Det er situasjonen som er så ubehagelig for ham at han ikke greier. og da blir det ikke bedre om du presser på.

 

Min andre tanke var: Har han selektiv mutisme? Les mer om dette på www.mutisme.no, eller google det.

 

Snakker han utenfor familien og huset? Snakker han i barnehagen? På butikken (til deg, mens andre hører)? Hva med folk han kjenner litt, perifere venner av dere voksne som tilfeldigvis stikker innom, snakker han da?