Nå er jeg skuffet over samboeren min...

[Anonym bruker]

I natt fikk vi beskjed om at en person i nær familie var død. Samboeren min og denne personen hadde et turbulent forhold som jeg ikke har forstått meg på heller ikke pirket så mye i det for det har vært så sårt for samboeren min. Denne personen var veldig syk så vi har visst lenge ( siden vi ble sammen for 6 år siden) at vedkommende kommer til å dø. Dette har jo selvfølgelig blitt klarere ved hvert besøk, men allikevel så har ikke samboeren min villet bedre forholdet med denne personen.

I dag var samboeren min hjemme fra jobb i to timer for å kontakte de som måtte kontaktes, ordne det praktiske ved reisen osv. Han snakket ikke med meg og var veldig sur og sint på alt og alle. ble egentlig ganske sjokket over denne reaksjonen fordi han har jo aldri tatt muligheten til å rydde opp i det som sto mellom dem.

Han sluttet på jobb kl 13 og da han ikke var dukket opp kl 17 ringte jeg,v ar faktisk redd for at noe hadde skjedd. Han var dritfull, han skulle bare bli litt til.

Han har akkurat vært inne døra med en kompis hvorpå han sier at han skal ut, han er nå møkkfull, snakker så utydlig at det er veldig vanskelig å forstå, motoriske problemmer osvosv. Ut skulle han, det var viktig for å ta en siste øl for faren hans. Prøvde å si nei, men da skulle han plutselig forklare hva som hadde skjedd til dattra vår på fire år så da syntes jeg at det var bedre at han reiste.

 

Jeg skjønner at han reagerer til tross for alt som har skjedd, men allikevel så skjønner jeg ikke hvorfor han på død å liv skal drikke seg halvt til død sammen med bekjente istedet for å snakke med meg. JEg er samboeren hans, jeg er faktisk den som skal være der for han resten av livet istedet så velger han bekjente???? Har snakket med alle i hans øvrige familie og prøver å finne ut praktiske ting rundt avreise, begravelsen, barnepass eller ikke osv men jeg føler ikke at jeg kan ta noen avgjørelser uten å konfrontere med samboeren siden dette er i hans familie og de liker kanskje ting anderledes enn hos oss og han drikker seg sørpe baklengs istedet for å ordne dette. Avdøde var allerede redusert da jeg traff min samboer så jeg følte ikke at jeg kjnte h*n noe særlig.

 

Er en blanding av rasende og sjokkert over dette trodde han stolte på meg og hadde tilitt til meg, men jeg ser dette som at han tydligvis ikke har tillit til meg. Er det jeg som overreagerer??

[Anonym bruker]

Føler med deg...

Det er ikke så greit når broer er brent til en en har elsket og lagt for hat. Siden du ikke kjente dette familie mennesket så godt er det kanskje godt for han å ha noen rundt han som viste hvordan avdøde var. Tror uansett det er superflott at du er der for han når han kommer ut av det første sjokket. Ta godt vare på han, så lærer han noe gjennom din handling...

[Anonym bruker]

Tror ikke det har noe med deg å gjøre, vi sørger alle sammen på forskjellige måter. Men jeg mener at man ikke skal ty til alkohol, for ingenting blir bedre av det!

 

Men jeg tror du kan være veldig sikker på at det har ingenting med deg å gjøre, la han få tid på seg, så åpner han seg (om han ønsker å prate om det) Ikke alle som vil/behøver å prate om sånt!

 

Det er fult mulig samboeren din sitter igjen med flere følelser enn bare sorg. Siden det var litt turbulent forhold så sitter han vel kanskje igjen med dårlig samvittighet, bitterhet... nei, hva vet jeg! Men har opplevd flere som reagerer med sinne ved bortgang!

 

Vet ikke helt hva jeg skal si annet enn å ta vare på mannen din, han har det sikkert ikke godt inni seg! Du kan spørre av og til om han vil prate men ikke mas!

Som sagt, tror ikke det har noe med deg og gjør!!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvis dere fikk vite det inatt, så haster det ikke med å ordne alt det praktiske akkurat idag. Kanskje det er vondt for ham, og han nå innser at han aldri vil kunne fikse på forholdet. La ham få sin natt på fylla. Han trenger det sikkert

[Anonym bruker]

Kjenner til det der..

[Anonym bruker]

Skjønner at du føler deg såret!

Pleier han å drikke, eller er dette spesielt?

Kan virke som det ligger mye under her, som det er vanskelig for han å snakke om.

Vær der for han, han trenger deg, men det er ofte veldig vanskelig for menn å sette ord på vonde og vanskelige ting.

Prøv å se han i dette og se bort fra deg selv og din egen følelse av å bli avvist. Det er han som har det vondt og vanskelig, er du tålmodig, vil han kanskje betro seg til deg når tiden er inne.

Lykke til med alt som ligger foran dere!

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 21.22. Den ble postet før jeg skrev ferdig.

Prøver igjen.

Kjenner til det der. Følelsen av å bli satt på andreplass når det er viktige ting som skjer i livet.

Ingenting kan gjøre meg mer trist enn at min mann velger "uvedkommende" å snakke ut om viktige ting som har skjedd og liten interesse for å snakke ut med meg.

 

[Tommage♀♂]

Dette er tydeligvis noe han ønsker å ikke forholde seg til enda, og reagerer på den måten han synes er best for å rømme fra hele greia. Noen ganger er det enklest å prate med utenforstående, særlig om du ved en eller flere anledninger har antydet at han burde ordne opp i forholdet til sin far(?)... Da er det nok et samvittighetsproblem i bildet også.

 

Når han får tenkt litt over saken kommer han forhåntligvis krypende.

Ikke gjør dette til en sak om DEG, for det er det ikke

[Anonym bruker]

HI her, i det siste har han valgt å enten tie eller å snakke med andre om sine personlige ting ergo er jeg på annenplass. I tillegg er han en "viktig" mann og jeg er bare samboeren til han der vet du ( flyttet hit pga hans jobb og jeg har problemmer med å skaffe meg venner.)

Dette er jo på et helt annet plan enn tema, men det stikker å vite at han ikke valgte meg denne gangen eller.

(ser jo at jeg er urimlig på dette punktet ved å sammenligne dette med andre ting) De meneskene han drukket med kjenner heller ikke avdøde, de vet ikke engang hvem han er, hadde det vært bekjente av avdøde så hadde jeg jo forstått.

 

Når jeg leser det dere andre sier så er det jo sant, hadde jeg bare tenkt på sorgens faser, men for meg var jo dette et veldig opplagt dødsfall og dessuten så har jeg kunn klare å spore bitterhet mot avdøde fra min samboer, ergo hadde jeg ikke regnet med at reaksjonene skulle bli så sterke. Fra sinne til stupfull med sentimentale tvist.

Han ble bært inn her for litt siden og da alle hadde gått så satte han seg ned til å stortute.

 

Det med organisasjonen av alt er det faktisk hans familie som har ringt å spurt om allerede alt ifra kranser til når vi kommer osv så jeg har ikke tatt det opp hvis det var noen som fikk inntrykket av det.

 

Nå føler jeg meg rimelig råtten nå for å skrevet dette hovedinnlegget, men tusen takk alle sammen som svarte..

 

Må bare spørre en ting til,

Ville dere ha tatt med dere barna (vi har tre stk) og bodd hos avdødes familie sammen med øverig familie? Jeg vurderer å ta med meg barna å bo hos min familie slik at samboeren min og hans familie får fred og tid til å sørge, er det helt søkt??