Et par spørsmål til alle ste mammaer !

[Anonym bruker]

Ser dere snakker mye her inne om at "alle barna er like viktige, alle er glad i hverandre " osv, osv,osv......

 

Men, kan dere virkelig si med hånden på hjertet at dere er akkurat like glad i stebarna ,som dere er i deres egne barn ??

 

Følger dere virkelig opp stebarna akkurat på lik linje med deres egne barn ??

 

 

Her kan dere være anonyme,så her kan dere også være ærlige

 

[Anonym bruker]

Hei, jeg er en av de som skrev at alle er like viktige og alle er glade i hverandre. Men jeg skrev også at det er ulike måter å være "glad i", og det synes jeg er helt ok! Jeg forventer ikke at mine to stebarn skal være glad i meg på samme måte som de er i sine biologiske foreldre - tilsvarende er jeg glad i de på en annen måte enn min biologiske sønn som jeg har kjent hele livet. Stebarna mine har jeg bodd med kun i to år, og det sier seg selv at det blir på en annen måte. Jeg tror det er helt greit å erkjenne at det er slik, men det betyr ikke at man utøver en forskjellsbehandling av den grunn. Kanskje er jeg nettopp ekstra opptatt av at barna behandles likt, fordi det er som det er. Spesielt tar jeg hensyn til min samboers to barn, som opplever at deres far lever på fulltid med mitt biologiske barn. Ikke bare greit for de, og derfor gjør vi poenger ut av å markere deres tilhørighet. Åpenbart har det sine utfordringer, men om man er voksen og ikke redd for å prate om ting, bør det gå greit. Det finnes også fagpersoner og rådgivere man kan forholde seg til om man trenger råd.

[Anonym bruker]

mine er jo av mitt kjøtt og blod og jeg har vel kanskje en annen kjærlighet til mine barn en hans, men jeg er da veldig glad i hans barn også. Og sånn trur jeg er med han også. At han har et annen kjærlighet til sitt barn enn mine. Noe jeg trur er naturlig.

 

Men jeg behandler de på lik linje alle 3. Og mine to som er helsøsken de er like glad i sitt nye søsken som de er i hverandre. De 3 har det veldig kjekt ilag og er som søsken.

 

Men nå er jp både jeg og min samboer steforeldre da så kan være derfor det er enklere å behandle de likt? Ikke vet jeg..

[Anonym bruker]

Det tror jeg er et poeng, at begge parter er steforeldre altså. Slik har vi det også, og da blir det jo til at begge kjenner følelsen av å ha et biologisk barn og stebarn og man kan lettere snakke om tingene.

[Anonym bruker]

Jeg er glad i mine stebarn som mine egne og behandler de på lik linje alle sammen. Men jeg har jo ikke født disse barna, men det betyr ikke dermed at jeg ikke kan føle morsfølelser for dem allikavel.

Jeg følger de opp også på lik linje, og er der når de trenger meg.

Blir litt værre det med skole (samtaler osv), men er jeg ønsket der, så er jeg der.

Når man bli sammens med en mann med barn fra før, så må man faktisk nesten være mer glad i ungene enn mannen selv, for at det hele skal funke og gå rundt.

Om man merker at man ikke går helt sammens med ungene og tror at dette er noe som vil gå seg til, ja da tror jeg man tar grådig feil!!

Som regel vil slike situasjoner bare forverre seg utover i forholdet.

Men man kan jo være heldig da:-)

[najs]

Som de andre skriver trenger man ikke å føle den samme slags kjærlighet. Sånn er det vel med søsken også? Jeg har to forskjellige kjærligheter til mine to biologiske barn, men jeg elsker dem like mye.

 

Og i alle hjem er situasjonene forskjellige. Her hjemme har jeg en eldre sønn fra før, mannen min sier at han elsker eldstesønn like mye, men de har også bodd sammen siden gutten var 1,5 år. De fikk god tid å bli kjent før vi fikk nytt barn. Mannen min bruker faktisk mere tid på 7-åringen enn på 2-åringen fordi de har mere felles og pga alder. De drar å ser på kamper, sport osv. Hver natt bytter vi på hvem som legger hvem. 7-åringen har en far som er der og det vil alltid være pappa, men han har også en ny dame siden mange år tilbake. Der skiller de på barna. Hun tar seg av sin gutt og omvendt.

 

Når sønnen min gikk i bhg for 1 år siden skulle de lage familie av dukker og stille ut. Gjett hvordan hans familie så ut.

 

Mamma, lillebror, pappa, besteforeldre og min mann! Han selv sto mellom pappa og bonuspappa og holdt hånden. Der ser man hva lik behandling og god kontakt kan gjøre. Hvorfor var ikke stemoren hans med - jo for hun er ikke familie svarte han!

[Anonym bruker]

Helt ærlig:

jeg elsker selvfølgelig mine barn høyere enn stebarnet mitt, noe annet i mine øyne ville vært unaturlig

 

stiller såklart opp om det trengs for stebarnet, men naturlig at mine barn får mer, ettersom de bor her.

[najs]

Det burde ikke være selvfølgelig. Lurer på hvordan de som adopterer har det. Vet flere som har både biobarn og adoptivbarn, og jeg vil si at det virker som de er like gla i alle barna:-)

[Anonym bruker]

Jeg har to stebarn som jeg har kjent i 3,5 år. Fikk nettopp en liten baby og har vært mor i 3 mnd. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg IKKE elsker stebarna mine som jeg elsker ham. Har faktisk problemer med å være glad i stebarna i det hele tatt til tider.. vet det er helt grusomt. Lar selvfølgelig ikke de merke dette, men kommer ikke til å gjøre forskjell på gaver etc i årene som kommer. Alle må behandles likt, selv om lillegutt får noe mer kyss og kos av meg:-)

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke like glad i stebarna som i mine egne barn. Jeg følger dem heller ikke opp på samme måte, det har de to supre bio-foreldre til. :-)

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er de like glade i alle barna... adoptivbarn blir egne barn det da. selv om de ikke kommer ut av deres mage. Det blir jo ikke noen andre sine barn som lever hjem til seg.

 

Jeg er ikke like gla i stesønnen min, som min egen sønn.. Det er helt natulig. Men jeg stiller gjerne opp hvis han vil det...

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke opp barna likt. Det har jeg fått litt skjenn av. Jeg følger mine unger mer opp enn jeg føler opp mine stebarn. Grunnen til at jeg ikke følger opp mine ste-barn likt som mine er pga stebarnas foreldre følger sine barn mye mindre opp enn hva jeg gjør. Jeg syns de er veldig slepphente og at det går utover ungene, men de føler jeg overstyrer når jeg titter i lekseplaner osv for å se hva som skjer i uken osv. For jeg syns det er fryktelig kjedelig når de kommer med ting de skal på når de skal på det osv. Litt greier å få planlagt uka og lagt ukeplanen på begynnelsen av uka.

Jeg syns det er veldig leit i forhold til ungene når man ikke kan dra på skoleavsluttninger osv, pga at de fikk vite det når det begynte eller for sent. når man bare kunne ha tittet på skoleplanen.

 

Også er det vist bare meg som sjekker at de har gjort leksene, og ikke tar alt de sier som go fisk. Hun minste i første klasse tar etter store søster og ljuger om at hun har gjort lekser osv.

Så nei, jeg følger ikke barna likt opp desverre.