Stemammaer...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke ste mamma selv, men min sambo er ste pappa...

her i huset er begge ungene like viktige, både vår felles, og min fra tidligere.

Noe annet hadde jeg virkelig ikke akseptert!

Og hadde ikke vert anderledes om han hadde hatt barn fra tidligere heller!

De er jo bare barn! Hvordan kan vi sette de opp imot hverandre, og hvordan kan vi behandle noen av dem som mindre viktige????

 

Uansett, dette er kjøtt og blod fra mannen dere elsker, søsken til deres egne barn! Burde ikke dette gjøre de til en like viktig del av familien som de du selv har bert i 9 mnd?

 

 

[Anonym bruker]

Enig. Jeg blir sjokkert over alle de egoistiske stemødrenen her inne. Det er ikke rart det er mange historier om onde stemødre ute og går.

[Anonym bruker]

Jo, og som stemamma er jeg helt enig med deg. Jeg har to stebarn som bor med oss annenhver uke, og ett særkullsbarn og et felles barn på vei. I vår familie er alle barna like viktige, og tar like stor plass. Vi er en familie, der alle er glade i hverandre. Det er mange måter å være glad i noen på, men alle måter er like gode og verdifulle. Jeg synes det er trist at det fokuseres så mye på alt det negative med ste-familier. Min erfaring, etter to år som stemamma, er at det er veldig positivt. Utfordrende, spennende og givende.

[Anonym bruker]

Jeg har også ny mann og barn fra før som bor hos oss. Hadde han behandlet de bare en smule annerledes enn vårt felles barn, hadde jeg forlatt ham. JEg krever ikke at han i hjertet skal elske dem like høyt, rett og slett fordi man ikke kan styre andres følelser - og kanskje ville idet ikke vært naturlig heller - men jeg krever at han behandler dem likt på alle måter. Jeg ville gjort det samme om det var hans barn og ikke mine.

[Anonym bruker]

Min tante er stemamma, Og hun har aldri noensinne forskjellsbehandlet barna.. Og har og passet på at ingen i øvrig familie har gjort det. Hun har og passet på og få ett ok greit forhold til barnas ordentlige mor. Og samme har mannen hennes med sine barn.

 

[Anonym bruker]

Jeg er stemamma selv også har jeg et eget barn ifra tidligere forhold.

Vi behandler dem helt likt, jeg har ikke hjerte til å gjøre noe forskjell på dem.

Men er folk i familien til samboern min som gjør forskjell på dem ,og det er veldig sårt å se på.

Mammaen til samboern min kjøper masse til barnebarnet sitt og det forstår jeg jo, men rart hun ikke kjøper noe til min datter.

I begynnelsen kjøpte hun alt likt, men sjelden noe nå lenger..

Og hun gir det ikke direkte, hun tar på barnebarnet klæra når hun har sovet over der ogsånn. og dette ser jo dattern min, dem begge er 4år..

Veit ikke helt hva jeg skal si til jenta mi jeg..

 

noen her som har opplevd det samme?

 

Og det værste hun har sagt til samboern min var" jeg syns det ikke er noe morro å kjøpe klær til ungen din lenger jeg, for det er bare hun andre som går med det" det eneste vi deler på av klær til dem er flis klær om vintern, for dem er like store og da kjøper vi ikke dobbelt opp med det.

det er veldig sår, når jeg gjør alt jeg kan for barnebarnet dems..

 

 

 

[Hot Midget !]

Jeg er ikke stemor, men min kjære er stefar til min 3 år gamle prinsesse:)

Han er verdens søteste med henne, og hun storkoser seg i hans nærvær! Hun er livet mitt og jeg kunne ALDRI(!) vært sammen med ham om han ga det minste lille tegn om at hun ikke var så verdifull og god som hun er.

 

Vi venter en liten sammen i desember nå og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg VET han kommer til å behandle dem likt og jeg tror faktisk at han innerts inne vil være like glad i dem også..Som han faktisk selv sier: "Natalie kom først":) Jeg kunne aldri videreutviklet familien min med en som ikke inkluderte og var glad i mitt lille liv!!

 

Tror det helt sikkert kan være vanskeligere å tøffere å være stemor, enn stefar. Ihvertfall da om barna gjerne er store og kommer kun annenhver helg. En stefar bor jo gjerne 90% av tiden sammen med barna og er med å både oppdra og oppleve barnet i sin hele fullhet!

 

Men.....har en valgt ett liv hvor en av partene har barn fra før, må en innrette seg etter det..Sånn er det, og sånn burde ALLE tenke!

[Anonym bruker]

vi har hver våre særkulsbarn vi, og de igjenn er som søsken og behandles likt. Nå får vi snart vårt fellese barn, og det også vil bli behandlet likt som de barna vi har fra før.

 

så her er alle like viktige..

[Anonym bruker]

Min erfaring som stemor er helt omvendt av hva du beskriver. Min samboer og hans ex har delt omsorg for deres datter på 6. Foreldrene har vært skilt siden barnet var baby og jeg har kjent henne fra hun var 3,5 år. Vi har et veldig godt forhold og hun veksler mellom å kalle meg ved navn og å kalle meg "mamma". Hun er et tillitsfullt og oppvakt barn som jeg er blitt svært glad i.

 

Både jeg og min kjære ønsker å inkludere hans datter som en fullverdig del av vår lille familie, særlig nå som hun snart skal bli storesøster til vårt første felles barn. (Noe hun gleder seg voldsomt til) Vi ønsker absolutt ikke en situasjon hvor hun føler at vi bryr oss mer om våre felles barn enn om henne, og jeg er derfor opptatt av å gi kjærlighet og vise engasjement for henne akkurat som jeg vil gjøre med mine biologiske barn.

 

Dessverre gjør hennes biologiske mor hva hun kan for å spolere dette, noe som sannsyligvis skyldes en frykt for å "miste" datteren sin til far og hans nye samboer. "Skaff dine egne barn" var reaksjonen da jeg kjøpte luciakjole til jentungen. Og "hold deg unna" var sms hun sendte da jeg skulle delta på et arrangement både barnet selv og hennes far ønsket å ha meg tilstede på.

 

Min samboer og hans ex har et særdeles anstrengt forhold, men er begge innstilt på å samarbeide til datterens beste. Dessverre ryker de gode intensjonene fra biomor så snart følelsene -om de er aldri så irrasjonelle - tar overhånd. Barnets mor klarer bare ikke å akseptere at hennes datter også er glad i stemor. Og hun ser tydeligvis ikke at det er sin egen datter hun skader ved å signalisere at jeg er en "inntrenger" i livet deres.

 

Dessverre er ikke vi et særtilfelle. Jeg kjenner flere som er steforeldre for barn de er glade i og behandler som sine egne, men som biomor eller -far nærmest forbyr barna sine å være glade i til barnas store frustrasjon og forvirring.

Det er skammelig hvordan voksne mennesker kan sette seg og sine ønsker foran sine barns beste og rettferdiggjøre dette med å prosjektere egne behov over på barnet!

 

[Anonym bruker]

Her er min historie......

 

Min mann skulle ha sinn sønn i 2 uker en sommer. Han hadde ikke opparbeidet seg ferie, så han kunne i utgangspunktet ikke ha ham noe. Da sa han til meg at jeg fikk passe på ham mens han jobbet, eller han tok ut 3 ukers ubetalt ferie. (Det ble 3 uker, ikke 2 som det var i utgangspunktet.)

Jeg hadde ikke noe valg for 3 uker uten lønn med vår dårlige økonomi hadde vært katastrofalt. Jeg følte meg tvunget, og det var ikke noe god følelse som høygravid førstegangsfødende. Følte mannen min tråkket hardt på meg da, som ikke ville se noe annet enn sin side av saken. Jeg mente det at sønnen ikke kom til oss for å være alene med meg i 3 uker, men derimot for å treffe sin far. Men det ble som far ville, og jeg sitter igjen med følelsen av at han egentlig ikke respekterer meg. Ennå så mange år etterpå. (Det var ikke hva saken gjalt som var verst, men mangel på respekt.)

Så er det barnets mor. (ikke samme gang som tilfellet over)

Hun tar seg friheter å bestille flybillett tur/retur til avtalt utreisetid, men ikke avtalt retur som var 2 uker. Men 3 uker senere uten at dette var avtalt! 2 uker var avtalt og uke 3 var avsatt til noe annet. Til slutt måtte hun jenke seg og holde seg til den opprinnelige avtalen.

 

Jeg ønsker bare å vise noen små tilfeller som i mitt tillfelle har gjort at stemortilværelsen har en liten bismak.

Dette fordi man til stadighet blir satt til side. Greit det er barn innvollvert, men som voksen har man også sine ømme punkter og sårbare sider.

Jeg tror at hvis jeg ikke hadde blitt "overkjørt" i enkelte situasjoner, så hadde jeg kunnet gi enda mere i stefamiliesituasjonen. Jeg gir alt jeg kan idag, det gjør jeg, men det kan være krevende. det forventes at jeg skal gi masse, og så sitte stille og holde munnen lukket når det er noe annet.

 

Jeg må bare si en viktig ting: Det har ingenting med barnet å gjøre! Ingenting, og det mener jeg av hele mitt hjerte. Det er heller "pakken" som kan være vanskelig.

 

Håper noen fikk sett saken også fra en annen side med dette innlegget. Slik at vi bedre kan forstå. Tror mye ligger der; vi trenger ikke være eninge i det de andre mener, men det er viktig at vi respekterer at de har et annet syn :-)

[Hot Midget !]

Du høres ut som en fantastisk stemor!!!!!!

Kjempesynd at mora til jenta er så sjalu at hun ikke greier å glede seg over at jenta har det bra hos dere og er elsket av så utrolig mange mennesker!!!!

 

Jeg er selv en mamma til en 3 åring...Hun har en pappa og en stemor og en lillesøster der som hun er hos annenhver helg. Vi har hatt våre uenigheter vi som de fleste andre og vi voksne oss imellom er ikke bestevenner. MEN: Hun blir behandlet bra, jeg vet hun kommer til et hjem hvor hun har en pappa, stemor og lillesøster som er glad i henne og bare vil henne godt! Jeg kunne ALDRI sagt ting til henne som kunne få henne til å mislike noen av dem, tvert imot!! Jeg mener det er viktig å prate positivt om hverandre, om en så må gjøre det i frustrasjon (etter en diskusjon). Man klistrer på et smil om man må, og omtaler barnas fedre, stemødre og søsken på en bra måte!!! Prater man stygt om barnets pappa, prater man indirekte stygt om barna også. Siden barnet faktisk har 50% av genene til pappa i seg.

 

Jenta mi elsker pappaen sin!! Jeg kunne ALDRI frarøvet henne den følelsen, barna har sin fulle rett til å lage sine egne meninger utifra sine -egne- erfaringer med pappaen sin, og ikke utifra hva MOR printer inn i de små hodene dems...Ææ...Måtte få det ut!

[Anonym bruker]

Helt enig med deg! Det er utrolig viktig å vise barna at det er helt greit å være glad i både mor, far og eventuelle steforeldre. Så får de voksne holde konfliktene sine for seg selv uten å involvere barna som er uforskyldt i hele situasjonen.

 

 

[babygullz <3 vilde]

Jeg har verdens BESTE stefar. Jeg kaller ham Papi, og sier det er faren min, jeg betrakter han også som faren min, fordi han har stillt opp for meg i alle år, som en far gjør, selv om han aldri hadde trengt d så mye som han gjør. Han er helt fantastisk menneske! han og min mor har et felles barn, min og min søsters lillebror. Min stefar behandler oss ALLE likt, til og med når d er snakk om fordeling av arv.

 

Jeg tar oftere parti med min stefar enn det jeg gjør med min mor også, og det er min stefar som blir morfar til min datter..

Jeg kan se på min stefar som min egen far, og d er helt fantastisk.

 

Bare for å nevne d så er min biologiske far et null, som ikke har brydd seg en døyt om meg hele livet frem til jeg ble en flott tenåringspike han kunne vise frem at han var faren til. . . too late man! patetisk rett og slett...

 

Uansett..hadde alle vært like gode som min stefar er, så hadde d vært fantastisk... =) tenkte bare han var verdt og nevne her inne i tråden=)