Samboer med psykiske problemer/depresjoner? Verdt å fortsette?

[Anonym bruker]

Jeg har merket at sambo har ganske store humørsvingninger, og kan bli oppfarende og aggressivt for lite. Dette har resultert i at blant annet barna hans er redde for å fortelle han om ting de har ødelagt el, og ber meg hjelpe de å ordne opp og ikke si noe til pappaen deres. Jeg er flink med barna hans, og prøver å skjerme de fra det dårlige humøret hans. Og jeg begynner å bli sliten av all negativiteten og mangelen på positive ting i det daglige. Han har også problemer med å vise følelser og empati. Jeg har vurdert over ganske lang tid om jeg bør bryte opp, men jeg er jo glad i han såklart. Noen med lignende erfaringer som kan gi meg noen innspill?

[Anonym bruker]

Jeg sitter selv i et samboerskap der sambo sliter med depperisjoner. Men heldigvis er han overhode ikke agresvi, heller passiv i de periodene han sliter som mest. Jeg har satt som krav at han må gå til behandling, dette gjør han og blir stadig bedre.

 

Jeg er oppvokst med en pappa som har det dårlige humøret du beskriver. Han kunne ekspoldere av ingenting.... Det er ikke noe særlig og selv i dag er jeg veldig var for mennesker som hever stemmen sin. Da flyr pulsen i taket og jeg blir nervøs.

 

Om du velger å bli eller ikke kan ikke jeg gi deg noe svar på. Men jeg kan råde deg til å få hjelp til samboeren din om du blir... og helst uansett, for han kan umulig ha det godt med seg selv.

 

Jeg har nå også insistert på at vi skal ha behandling som par også... vi er heldige og krangler svært lite og har det egentlig godt. Men det er ikke lett å leve med noen som har depprisjoner... Man blir gående på nåler hele tiden og det sliter på å veie hvert ord en skal si.

[Anonym bruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon. Har funnet ut at samboer lider av labilt stemningsleie eller det som også heter emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Selv hevder han å ha nakkeskade - men etter t jeg fant ut diagnosen hans gjennom fastlegen for en tid tilbake har jeg lest mye om denne personlighetsforstyrrelsen og føler at dette i stor grad forklarer alt som jeg har hatt vanskeligheter med å forstå og problemer med å leve med i forholdet vårt. Han blir veldig fort sint - og gjerne for små ting. Ber jeg ham om å roe seg er det som å kaste besin på bålet. Han blir fort stresset og utålmodig ovenfor barna - og da særlig stesønnen sin. Det har resultert i at alle barna alltid kommer til meg når det er noe. Lenge har jeg trodd at det gikk an å få ham til å forstå dersom jeg eller noen andre bare klarte å forklare ham det på riktige måten - men nå greier jeg ikke tro det lengre. Han har store problemer med å planlegge ting, vil helst ligge å sove eller sitte foran PC'en og enten surfe porno eller ordne med fotobilder han har tatt - han tar flere 100 bilder HVER dag!! Etter masse krangling og til slutt besøk på familiekontoret har han meget motvillig begynt å delta mer, men det er slettes ikke bra - og han er fremdeles altfor streng etter min smak. Utad når vi treffer andre er han blid (nesten FOR blid), utadvent og snakkesalig. Men hjemme er han altså streng, hissig, passiv og vil helst bare være i fred, enten ved å lese alle bladene han kjøper eller ved å sitte foran PC'en. Jeg er alvorlig lei - og vurdere virkelig å dra fra ham!! Vil gjerne snakke mer om våre erfaringer - håper å høre fra deg!

[Anonym bruker]

HI her,

Det er akkurat som å høre min. Han er også blid og utadvendt når vi har besøk, og behandler meg helt annerledes da. Nesten som om mine meninger og innspill faktisk blir inkludert i samtalen. Og når de går ut døren, er det tilbake igjen til det gamle. Hvor leste du om sykdommen hans? Kunne gjerne tenke meg å lese litt mer om den. Jeg må ha noe håndfast å konfrontere han med, for dersom jeg bare sier hva jeg mener og hva jeg ser, vil det garantert være meg det er noe galt med. Og dette med pc... jeg trenger vel ikke si noe mer :-)

[Anonym bruker]

Hei igjen:

 

det fins flere nettsteder, artikler osv. om dette men en grei start er:

 

http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm

 

 

Bruker samboeren din vold?

Min har aldri slått meg, men har har holdt meg så hardt rundt armene og håndleddene at jeg ved flere (4-5 ganger)anledninger har vært veldig blå og har 'måttet' gå med langermet genser for å skjule det. Han har også kastet ting mot meg, laget hakk i gulvet, ødelagt barnegrinda 3 ganger, tråkket i stykker en dørdekorasjon, knust ruta til ytterdøra og knust et ølglass rett ved siden av meg. Når det blir uenighet låser han seg inn, nekter å prate, nekter å roe seg ned, roper og hoier før han tilslutt raser ut av huset i villt sinne, spinner med bilen og drar sin vei - blir borte masse timer - tar ikke mobilen og sier ikke hvor han er - noen ganger helt til neste dag, men som oftest dukker han opp når det er kveld/ natt og er fremdeles sint!!!

Slike ting vet jeg jo egentlig ikke man skal godta - likevel har jeg altså gjort det. Men nå håper jeg at jeg er i ferd med å klare å løsrive meg - det føles som at det nærmer seg hvertfall....

 

 

,

[Anonym bruker]

Heldigvis reagerer han ikke fysisk, kun psykisk og stenger seg inne i et skall og er sur i flere dager. Men noen ganger skulle jeg ønske det var fysisk, slik at jeg hadde et "bevis" og en grunn til å pakke sakene. Dette må du komme deg vekk fra! Tenk ti år frem i tid, du vil ikke leve med det slik du har det i dag. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke vil at familien min skal se at jeg har det slik, fordi jeg ikke ville ønsket at mine familiemedlemmer skulle hatt det slik heller. Og da helst bryte ut en gang for alle.

[Anonym bruker]

ja så er det bestemt. Det er slutt. Mitt forslag, men synes det er veldig tungt. Han oppfører seg imidlertid som om det er stor grunn til å feire. Sier han er glad for å bli kvitt meg og at han egentlig aldri har villet være sammen med meg. Det sårer og forvirrer, men det kan igrunn være det samme. Vet jeg har gjort det riktige. Sønnen min sa han forsto og at han lurte på hvorfor stefaren alltid var så munter når vi hadde andre voksne på besøk, og ikke ellers. Dessuten forteller han meg at stefaren ved et par anledninger har dyttet han og satt kneet i ryggen på han, for småting. Dattera vår på 3 lurte på hvorfor jeg gråt - og om pappa var sint. Deres reaksjoner sier jo alt! Dette burde jeg forlatt for lenge siden!!! Er likevel veldig lei meg - på en måte over at ens drømmer må gies opp - ting ble ikke slik jeg planla.. Men selv om jeg er lei meg nå og ikke får sove om natta, føler meg kvalm og elendig, vet jeg at nå er det ingen vei tilbake og at det blir bra etterhvert. Faktisk tror jeg at jeg og ungene får det mye bedre!!!!! Sønnen min på 9 sa også det - at nå kom vi hvertfall til å få det mye koseligere rundt bordet. Stefaren har jo alltid sittet å hysjet på de, tvunget de til å spise opp maten osv... mye mas, hvor jeg har blitt stående midt i mellom og innimellom tatt til motmæle noe som innebar en vanvittig krangel - og innimellom prøvd å roe situasjonen og få barna til å spise m.m. Det som er virkelig tungt er at jeg ikke har en plass hvor jeg kan dra å bare grine ut - mora mi har nerveproblemer (ganske ironisk at jeg skulle ende med en samboer som også lider av depresjoner/ humørsvingninger - om enn på en litt annen måte)) og faren min har aldri stilt så mye opp. Føler meg nokså alene i verden - har noen gode venner men de bor litt spredt i landet så det er ikke så veldig mange her. Har isolert meg litt sammen med samboeren tror jeg. Har vel egentlig skjemtes litt av ham og det at han ikke har noen jobb m.m. Høres kanskje sykt ut - men for meg er det rart at en på 35-40 år ikke kan jobbe med noe som helst. Særlig fordi han faktisk alltid insisterer på at han skal pusse opp alt selv - ingen skal hjelpe - for ingen gjør det bra nok i hans øyne. Samtidig sørger han for å aldri forlate huset med arbeidsklær på - for da kan det jo hende han mister uførestønad!!

 

Vil gjerne ha noen å prate med i denne vanskelige perioden - gjerne noen med liknende erfaringer - men også andre som måtte ha lyst til å si noe til meg angående dette. Jeg er ganske redd nå for å bli alene og hvordan alt skal ordne seg økonomisk osv. hvordan det blir å være alene med 3 barn på 1 1/2, 3 1/2 og snart 10 og samtidig være i full (og nokså krevende jobb. Føl med meg jenter og vit at jeg vet at om ett år eller kanskje til og med før det kommer jeg til å føle en enorm lettelse over å være kvitt denne mannen (skjønt helt kvitt er jeg jo ikke i og med at han er far til de to minste - og jeg bekymrer meg for hvordan de vil oppleve humørsvingningene hans når de skal ha samvær med ham). Likevel tror jeg det blir bedre for oss alle - det er bedre å se lys i tunnellen enn å fortsette å være i tunellen!!!

 

 

[Anonym bruker]

Gratulerer så masse! Det krever mot å gjøre det du har gjort. Nå kan alt bare gå oppover ;-)

[-Hengebuksvinet-]

Ikke forvent at alt skal føles riktig den første tiden, selv gikk jeg i flere måneder (kanskje faktisk år) og syntes synd på en mann som hadde behandlet meg utrolig dårlig. Til tross for at fornuften fortalte meg at det ikke var noe synd på han. Men etterhvert som du får stablet livet ditt på bena igjen, kan det å være singel gi en voldsom lykkefølelse. Slippe å ta hensyn til en egoistisk og dominerende mann, kunne spise det du/barna ønsker og kunne bruke fritiden til det du og barna ønsker.

 

Han hadde over lengre tid manipulert meg, og fått meg til å tro at jeg var egoistisk som tok fra sønnen vår den daglige kontakten med faren. Men når sant skal sies, så hadde han allerede selv valgt bort denne kontakten for lenge siden. For han var det viktigste tv, data og lesing, og han sov gjerne til langt utpå ettermiddagen når han hadde fri. Det eneste som kunne vekke han opp, var om en kompis ringte.

[Anonym bruker]

Tusen takk Synnøve F og Anonym.

 

Vil gjerne 'snakke' mer med dere. Godt å høre at dere synes jeg er tøff og at nå skal alt bli bedre. Selv føler jeg meg ikke så tøff - hadde jeg vært tøff hadde jeg vel greidd å dra for lenge siden tenker jeg... menmen bedre nå enn aldri - og ja det blir tungt og slitsomt med tre unger full jobb m.m. men jeg håper og tror (selv om jeg er litt redd for at jeg tar feil) når jeg sier at også jeg tror dette vil bli bedre.

 

Har oppfordret samboer (snart eks) til å oppsøke hjelp - først og fremst pga sine døtre, men jeg når ikke inn. Det er MEG det er noe i veien med sier han.

 

Innimellom lurer man jo - og tro meg jeg har ransaket meg og hjernen min mange ganger for om hva jeg gjorde galt og hvorfor han oppfatter ting som han gjør, om jeg burde uttrykt meg på en annen måte osv. MEN jeg lander ned på at jeg har IKKE innbilt meg ting - det er IKKE meg det er noe i veien med - , tilbakemeldinger fra både barna, familien min, en del venner og til og med ting som hans familie har sagt - går alle i retning av at han er sint, aggressiv, dominerende, streng, passiv (vi som kjenner ham godt) og livlig, sjarmerende, humoristisk, omsorgsfull osv. (de som treffer ham innimellom).

 

Det kjipeste nå er at jeg føler meg lurt - han var liksom ikke den han utga seg for å være - har veldig lyst til å fortelle moren hans om diagnosen hans, men usikker på hva det vil føre fram til. Prøver også å sortere ut hvorfor jeg har sånn lyst for det - og må innrømme at det delvis er for å forsvare meg selv, delvis for at hun skal ta han fatt, og delvis for at jeg håper hun kan holde et øye med hvordan døtrene mine har det når de er sammen med ham...

uansett nokså usikker på hva jeg oppnår med det - hun kan jo velge å ikke tro meg, eller bli sint, eller om hun tror meg og tar det opp med ham at det medfører at han blir sint på både henne og meg osv..

Svigermor har kjent meg siden jeg var 6 år og hun er en klok dame. Vi har også et godt forhold, og hun har selv kommentert til sønnen at han er unødig streng og sint osv. Men fra der til å tro at han har en personlighetsforstyrrelse er jo veien lang - og han er jo tross alt hennes sønn.

 

Hva tenker dere?

 

 

[Anonym bruker]

Nå har det gått ca. en uke siden jeg bestemte meg for å avslutte forholdet. Det er nokså uvirkelig og også tungt, men samtidig merker jeg at jeg er litt lettet. Er så sikker på at dette er det riktige å gjøre - klarte ikke å leve slik jeg har gjort i mange år, med en dominerende mann med store humørsvingninger. Har vært hos legen og fått sykemelding + snakket med de på jobben. Det var godt å endelig stå fram med det en har slitt med så lang tid, selv om jeg føler meg dum. Dum fordi jeg har vært så lenge i et slikt forhold... Og så er det litt nederlag å ha rotet til livet sitt for andre gang... Menmen det hadde vært enda verre å bare fortsette i samme leie...

Håper alt det praktiske og økonomiske ordner seg...