Er alle skapt for å være i et forhold??

[Anonym bruker]

Jeg begynner å lure på om jeg er det, det føles ikke sånn. Har møtt verdens snilleste og koseligste gutt, han sier han elsker meg og alt er egentlig topp. Barna kommer overens osv. Men nå føler jeg at jeg begynner å trekke meg unna. Han bor langt unna og vi sees bare i helgene, jeg føler jeg trenger en som er her for meg i hverdagen. I tillegg kan jeg ikke se for meg at vi kommer til å flytte sammen heller.

Flere som har det sånn? At man faller og så dabber det av når det har gått noen måndeder? At man aldri blir fornøyd liksom?

 

velger å være anonym nå ja

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg er vel ikke helt sån. for jeg bare faller ikke, sånn i utgangspunktet

 

jeg lurer egentlig litt på om noen er skapt for og være i et forhold. når 50% av de som lovet og være der for altid skiller seg. sider ikke det at vi bare bruker mennesker for en tid, til vi ikke trenger dem mer. så går vi vidre?

for det er jo ikke gitt, at de 50% resterende som ikke skilder seg er lyklige etter 20 år

[Anonym bruker]

Sant nok det med skilsmissestatistikken, men de har da i alle fall trodd på at det er mulig en gang i tiden, jeg føler jeg mister troa ved den minste motgang eller hindring. Ikke får jeg de helt store "filmakttige" følelsene heller, blir betatt og glad i dissa mannfolkene, men spør meg selv om det er verde det. Eller kan man ha det fint alene resten av livet?

 

hi

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tror ikke man kan ha det fint resten av livet. ikke om man er alene og ikke om man er sammen noen. mensker gir seg selv trøbbel når ting blir for skjedelig.

 

bare så på ting vi i Norge kalder problemer, andre mennesker fra andre land ville sett dumt på oss og ikke forstått hva vi mente. fordi de ikke får primærbehvoene sine dekket

[Anonym bruker]

Så da mener du at det spiller ingen rolle om man er sammen med noe eller om man er alene? Eller misfrosto jeg deg?

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke alle er skapt for å være i forhold. Jeg føler litt som du,HI. Det er greit med en flørt, men jeg vil ikke mer enn det. Og det har med at jeg trives i min hverdag alene, og vil ikke ha en annen voksen så tett innpåmeg som å bo sammen. Kanskje jeg hadde klart en kjæreste, som ikke ville bo sammen med meg? Vet ikke, men ser det ikke for meg:) Det går på at de aller fleste som vil være i forhold, ønsker å gå til neste skritt etter ei stund; flytte sammen....Det vil ikke jeg, og da er det lettere å bare holde skikkelig avstand.

 

Det har nok mest med mine egne erfaringer og min personlighet å gjøre, men også hva jeg ser rundt meg og hører andre i forhold fortelle. Det frister ikke akkurat.....

 

Men samfunnets normer er sterke, og mange har lurt på om jeg ikke er ensom(for det må jeg liksom være), men da bare sier jeg at nei, jeg er enslig;)

[Anonym bruker]

Så fint svar!! :-) Tror kanskje jeg kan være bedre egnet til et avstandsforhold enn jeg trodde. For det er jo fint å ha noen å gjøre ting med innimellom som å reise på ferie, fornøyelsesparker osv. Barna trives jo også godt sammen. Huff ikke enkelt å vite hva man skal gjøre.. Må vel ta en prat med han og se om han kan leve med en vinglekari

 

hi