Mannen gjør alt i huset

[Anonym bruker]

Jeg hører mye om jenter som klager over mennene sine når det gjelder husarbeid. De tar ikke ansvar, de -ser- ikke når det må vaskes, og de gjør generelt ingenting, ihvertfall ikke på eget initiativ.

 

Jeg er i et forhold hvor jeg utfra overnevnte beskrivelser kan kategoriseres som mann:-). Jeg gjør ikke stort annet enn å rydde etter meg selv her hjemme, og iblant gjør jeg ikke det skikkelig heller. Før jeg flyttet sammen med kjæresten min var jeg et rotehode... Jeg bodde alene og ryddet og gjorde rent når det passet meg, på min egen måte og i mitt eget tempo, og i høyeste grad etter skippertaksmetoden.

 

Nå bor jeg sammen med en mann som sirlig vasker huset hver torsdag pip pip, bytter sengetøy hver fredag pip pip, osv osv..

 

Jeg finner ikke min plass i dette som han mener er den riktige måten å holde huset i orden på. Han sier iblant i sin mest humoristiske og gode tone at vi nok skal finne ut av dette med fordeling av husarbeid, men jeg er redd det egentlig betyr at han mener jeg nok snart vil forstå og godta at hans måte er den riktige. Det kan godt hende han har rett i det også.. men jeg føler meg på en måte litt overkjørt. Min måte å holde orden på, som er litt mer haphazard, eller løssluppen har vi ikke bruk for!

 

Jeg vet ikke om mennene deres kan ha den samme følelsen, men det kan tenkes.. Jeg vet heller ikke hvordan det kan løses... Jeg skjønner jo at et hus, spesielt med barn boende, har behov for en viss hyppighet hva rengjøring og rydding gjelder, men når jeg da ikke kan gjøre det på min måte lengre så må en helt ny måte læres, og -det- på hans premisser...

 

Jeg merker rett og slett at jeg melder meg ut.. Ikke fordi jeg synes det er rettferdig at han gjør alt husarbeidet, og ikke på trass, men jeg føler meg på et vis utilstrekkelig - og det baller seg på!. Pr. i dag har f.eks ikke fullstendig oversikt over hvor sengetøy, håndkler osv befinner seg, og jeg kan ta meg i å være usikker på hvilken knapp det var igjen som får igang oppvaskmaskinen... Jeg er fremmedgjort ... i mitt eget hjem.. og det føles ikke spesielt godt.. Men det er klart jeg må melde meg på igjen...

[Anonym bruker]

Hvis mannnen min føler det sånn, skulle jeg ønske han kunne forklart det til meg på den måten du har gjort her. Hvis du forklarer det på samme måte til mannen din, kan jeg ikke skjønne annet enn at han vil forsøke å finne mer plass til deg. Jeg har forlengst funnet ut av at jeg må finne meg i å gjøre mer enn min mann, alle den tid min standard til renslighet er større enn hans. Men jeg er ikke i nærheten av så flink som din mann, og ville sikkert opplevd litt av det samme som deg hvis jeg hadde en sånn mann. (Men det hadde jammen vært litt deilig også).

[Anonym bruker]

Ser det er lenge siden du skrev dette, hvordan går det? Jeg har hatt det veldig likt, men jeg tror kanskje din er enda ryddigere enn min. Til gjengjeld er min (kanskje din også) veldig flink til å lage mat, og de gangene jeg lager mat, er han stort sett veldig kritisk til det jeg har lagd (risengrynsgrøt er virkelig ikke greit å lage til middag, det dekker ikke mange nok næringsgrupper).

 

Jeg tror man enten må finne noen man passer sammen med i utgangspunktet, eller også være innstilt på å tilpasse seg. Men det tar så mye tid og krefter å holde en annen rydde-/vaske- og matstandard enn det jeg egentlig mener er nødvendig. Jeg blir ulykkelig av det. Jeg savner tid til venner, til gode samtaler, til sex. Hadde enda mannen min latt oppvasken stå for å ha sex, men det tærer sånn på humøret hans at det er rotete og uryddig at det går utover sexlivet også.

 

Vi er i en skikkelig samlivskrise, og begge vurderer å gjøre det slutt.