gravide venninner...

[me84]

Hei dere som har prøvd en stund...hvordan takler dere det hvis dere er sammen med gravide eller har venninner som blir gravide??

jeg er i 6 pp

 

Jeg blir glad på deres vegne, men og litt stresset fordi de fleste jeg kjenner ble gravid på andre forsøk.......og da blir jeg litt redd for hvorfor ikke jeg blir gravid,men jeg vet og at det er normalt at det tar litt tid:)

[ikø29]

Vel...vi har prøvd i ca 1 1/2 år, mulig noe lenger (har sluttet å telle pp..).. - Holder på med assistert befrukting. Det er stadig flere rundt oss som blir gravide og mange av de får det til med en gang. Det er ikke alltid jeg er stolt over egne reaksjoner.. Jeg er selvfølgelig glad for at de har fått det til men samtidig så blir min egen sorg større og større for hver gang noen blir gravde. Savnet er så stort og vi er så klar for å bli en familie. En dag blir det vår tur og men det er all denne ventingen som tærer på...

 

Håper det snart er deres tur og at dere ikke trenger å gå den omveien som vi må :-)Jeg sier til meg selv at mine reaksjoner er mine og jeg trenger ikke forsvare meg selv. Det betyr selvsagt ikke at jeg kan være "bitch" mot andre. Det er greit om du blir litt lei deg i etterkant og av og til kan det hjelpe å gråte litt ;-)

Lykke til videre!!

[♥lurelure♥]

Nå har jeg en gutt så for meg så er det bare koselig med gravide venninner mens vi prøver igjen.

 

Men med første mann husker jeg det var skikkelig irriterende - hvorfor dem og ikke meg?

Tror det er heeeeelt normalt:)

[Prinsemammaen]

Vi er nå i vår 13. pp. I løpet av denne tiden har tre av mine nærmeste venninner blitt gravide. Hun første som ble gravid ble det etter en one night stand på byen. Hun tok abort.

 

Så ble en annen venninne av meg gravid (ikke planlagt) med en hun datet. Hun ville ikke ha barnet, men dette løste seg selv ved at hun spontanaborterte. Så fikk hun seg en fast type og ble gravid igjen (heller ikke planlagt), men de valgte å beholde.

 

En tredje venninne av meg ble nettopp gravid. Hun ble gravid to mnd etter å ha sluttet på pilla og ville egentlig ikke ha flere barn. Men mannen hennes klarte å overtale henne.

 

Det har føltes bare bittelitt urettferdig da de to første ble gravide. Men det føltes innmari tungt da hun siste ble gravid....... Vet ikke hvorfor. Men jeg er så innmari skuffet, lei meg og såret....... Hvorfor blir alle andre gravide bare en mann ser på dem, mens jeg må slite så innmari fælt????? Jeg fatter det bare ikke!!! Bare lyst til å grine og gi opp hele babyprosjektet......

 

Jeg blir som regel ALDRI misunnelig på andre, men må si at dette føles helt jævlig. Samtidig føles det helt jævlig å føle det som jeg gjør..... :-(

[starfire]

Jeg er ikke alltid stolt over egen reaksjon på andre som blir gravide fort, nei. Så blir jeg skuffet over meg selv, som ikke klarer glede meg 100% på andres vegne, for jeg ønsker jo selvfølgelig ikke at andre skal måtte gå gjennom alle de pp'ene jeg har vært gjennom.

Men tror det er ganske normalt å ha det på denne måten.

 

Man vil så gjerne ha barn, men så blir man skuffet igjen og igjen, måned etter måned. Så jeg setter opp mitt "Åh, gratulerer!!"-ansikt når noen forteller de er gravide, og så går jeg hjem og raser fra meg der, enten det er tårer, forbannelse over egen situasjon eller mannen som får gjennomgå. Vi har en avtale om at jeg er i min fulle rett til å kjefte og smelle så mye jeg bare ønsker dersom jeg gir beskjed om at jeg må lette litt på trykket. Vanligvis skjønner han ikke bæret likevel for det går ofte på norsk, men toneleiet tilser hvilke følelser som kommer frem. (han er amerikansk og snakker ikke norsk, men har lært noen mindre pene ord etter hvert *L*)

 

Må bare fortelle om en gang jeg var rasende fordi en bekjent ble gravid etter en one night stand. Kom hjem og det første jeg sa var, og jeg beklager på forhånd uttrykket, "I'm pissed... SATAN I HELVETE, HVORFOR BLIR ALLE GRAVIDE OG IKKE JEG?!?!?!?!?!", hvorpå han sa "Did you just say "Salt in my apartment?". *LOL*

Lettet stemningen, så jeg ble fort ferdig, men det gikk over til fortvilet gråt.

[A1973 har råtne egg :-/]

Hei,

 

Hvis det er en trøst så er det jammen ikke lett å være den gravide heller! Da vi fikk sønnen vår, for 13,5 år siden, hadde en i familien nettopp mistet en sønn på 3 måneder. Hennes sønn var siste håp for dem, mens vår ikke var planlagt i det hele tatt. Det tok laaaang tid før vi fikk fortalt dem om at jeg var gravid.

 

Nå prøver vi igjen. Et vennepar har prøvd i to år og jeg håper jo selvfølgelig at vi skal bli gravid fort, men gruer meg til å fortelle dem. De er verdens skjønneste mennesker og jeg unner dem ALT, men kan dessverre ikke hjelpe med baby... Jeg har fortalt henne at vi har begynt å tenke på flere, så jeg håper ikke det kommer som noe sjokk HVIS jeg plutselig blir gravid. Jeg vet også at de unner oss alt godt, men jeg VET hvor sårt det er for henne når alle andre blir gravide. Hva skal vi andre si/gjøre??? Jeg har bare lyst til å klemme henne og gråte med henne... (Oj, hormonene er ikke helt seg selv... sitter her med tårer i øynene....)

 

Klem