Hjelp...bli alenemor?

[Gjest]

Jeg burde sikkert vært anonym nå, men kjenner ikke mange her inne så går vel greit...

tingen er at jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå.. forholdet vårt har hanglet i mange måneder, og det blir ikke bedre.... Alt jeg gjør er galt, ingenting er bra nok... kan ikke huske sist det gikk en dag uten at jeg gråt pga noe dritt... så jeg har egentlig mest lyst til å bare gå fra ham...

men - vi har et barn på 1 år, som elsker pappan sin... og han er en fantastisk pappa, kjempeflink, og gutten vår elsker ham jo... så får meg ikke helt til å "ta fra" ham pappan sin heller....

huff, er så vanskelig.... noen som har råd eller erfaring?

[Loglady]

Barn har det ikke godt når foreldrene ikke har det godt. Hvis det er et brudd som skal til, so be it. Men anbefaler familieterapis først.

[Mazza**]

Hva med å prøve familierådgivning før du tar noen beslutning? Kanskje det kan bedre forholdet deres? Ta kontakt med familievern kontoret i kommunen Er jo absolutt best om dere får det til å fungere for den lille gutten deres, men ikke for hvilken som helst pris da!

[mei&mi + marcus :)]

Dere kan få det bedre hver for dere. Har nettopp vært igjennom et brudd selv, og etter alt styret var lagt seg så funker vi mye bedre sammen som foreldre og som venner. Så kanskje det er bedre for barnet enn å bo sammen med to sure og ulykkelige foreldre. Og du "tar ikke fra han" pappaen. Han kan jo fortsatt se ungen sin så mye han vil om dere legger det opp sånn. Vet det er skummelt og nytt i begynnelsen, men dere får det så mye bedre etterhvert.

 

Lykke til!

[gifteklar gravid og kvalm]

vi hadde en periode hvor vi virkelig var i nedoverbakke, alt var bare hakking og sure toner alltid... men vi klarte heldigvis å ta oss selv i nakken og snakke sammen og bruke tid og energi på hverandre igjen og nå har vi det helt strålende sammen igjen!!

 

sikkert ikke det svaret du ville ha, men det kan jo gå bra for dere å finne tilbake igjen. få hjelp på familievernkontoret, snakk med venner og andre rundt dere og sloss litt for forholdet og hverandre

 

og skulle det være best for dere at dere går fra hverandre så går det også helt fint og dere vil uansett løsning gjøre det som er best for gutten deres men vet etter en stund men fighting for forholdet at dere har gjort det riktige

 

masse lykke til!!

[Gjest]

Vil absolutt få det til å fungere... vi har vært i terapi før, mens jeg var gravid... så det er kanskje verdt å prøve igjen? Men rent praktisk litt vanskelig å få til, jeg pendler et stykke til jobb, så er seint hjemme... og vi har ikke barnevakt på kveldstid, så vanskelig å få til da også... går det forresten an å få til på kvelden, eller er det bare på dagtid? Har egentlig ikke så mye håp om å få ham med, for han mener det er jeg som har problemer, ikke han...

[☆Anonymia☆]

jeg er nettopp blitt alenemamma selv..og jeg tenker sånn at ungen min fortjener så mye bedre enn å vokse opp med to foreldre som ikke utstår hverandre..

[Gjest]

Ja, det er kanskje sant... uff, det er bare det at han er så ekstremt fornøyd når vi er sammen alle tre.. han er fornøyd ellers også, men vi merker godt at han koser seg ekstra mye når vi er der begge to...

også er det jo håpet om at ting kan ordne seg igjen da... for vi har jo hatt det ekstremt bra tidligere... men nå tror jeg snart det sier helt stopp for meg hvertfall

 

Kine - hvor gammelt er barnet ditt? Hvordan løser dere det praktisk, samvær mv? Ikke svar hvis ikke du vil altså, bare lurer på hva som er vanligst når de er små..

[Elletuppa]

Barn merker når foreldrene ikke har det det bra, gutten din fortjener at mammen er lykkelig. gutten din mister jo ikke pappaen sin. Blir det brudd går det ann å samarbeide slik at barna får det best mulig. Vet av erfaring at det er kjempe tøft å ta avgjørelsen på å flytte, men for min del som heller ikke hadde det bra har æ aldri angra en dag. nu mange år etter bor vi i samme nabo lag, og sammarbeider kjempe bra om barnet.

husk du er din egens lykkes smed...

 

lykke til