Er det mange som har blitt misbrukt seksuelt som barn her?

[Anonym bruker]

Og har dere hatt behandling for det?

Har dere barn? Hvordan er det? Er dere redd for å gjøre noe galt? Som kan oppfattes galt?

Er det noen som vet at du har blitt misbrukt?

[Anonym bruker]

1:nei

2:ja

3:går helt fint nå som jeg er voksen

4:nei,ikke redd for å gjøre noe galt mot barna mine,hvis det er det du tenker på

5:ja,det er en del som vet det,men jeg snakker sjeldent om det.Hører fortiden til.

[Anonym bruker]

Ja, men ikke av noen i familien heldigvis.

1. Prøvde, men tror ikke teraputen var den rette for meg å gå til.

2.Ja

3. Fint å ha barn

4. Er bestandig redd for å gjøre noe ''galt''. Sånne ting som de fleste foreldre er bekymret for. Har vi god nok mat, gir vi nok kjærlighet, lar vi henne få være seg selv, setter vi strenge nok grenser eller er de for strenge osv.

Er ikke redd for å gjøre noe galt som kan oppfattes galt hvis du skjønner.

5. Mine nærmeste vet om at jeg har blitt misbrukt. Og selvfølgelig min samboer

[Gjest]

Ja

Ja

Går kjempebra

Ja, men den frykten er ikke rasjonell. Dvs at jeg vet det aldri kommer til å skje, men frykten ligger der.

Ja, sånn ca alle som vil høre.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Ikke noe behandling nei.

Mamma tok meg med til psykolog, men jeg stengte meg helt inne.

Ville klare meg selv. Jeg var 10år. Når jeg var 14år kom jeg meg over det. Når jeg var 15år kom den jævelen i konfirmasjonen min og verden min raste sammen.

Bl.a: Han sto bak meg to ganger og ga meg to klemmer. :/ Var totalt uforberedt..

JEg kom meg på ny over det.

Ikke så mange mnd etterpå ble jeg i tillegg voldtatt. Harde slag i oppveksten for meg egentlig.

 

Daniel er nå 2år.

Aldri redd for å gjøre noe galt med han eller noen skal tro at jeg gjør noe galt.

Har aldri tenkt på det på den måten heller jeg..

 

Det er det dessverre! (noen som vet om det..)

Ryktene svirret rundt på bygda lenge.

Det ble skrevet i avisene og alle visste hvem vi var og hvem som gjorde det.

DET var et hardt slag!!!

[Anonym bruker]

jeg ble misbrukt av faren min.(4-14 år) Også blitt "klådd" på av en "venn" mens jeg lå og sov..(17) Nesten voldtatt i mitt eget hjem (20) Så kan jo si jeg har opplevd litt.......

Går til behandling fortsatt.. Gått der siden nesten voldtekten for 2 år siden.

Har nesten akkurat fått en sønn. Kjempe fint å være mamma, men også kjempe tøft! Sliter masse med følelser som kommer opp igjen.. Er evig redd for å gjøre noe galt.. slet t.o.m med bleieskift i begynnelsen.. Var ikke komfortabel med tanken.. Var redd noen skulle "mislese" situvasjonen! Noe som er fullstendig meningsløst egentlig! Jeg vil aldri gjøre noe sånt vondt mot barnet mitt.. Når jeg kikker ned på det vakre ansiktet til gullet mitt, og ser hvor tillitfull han er, hvor glad han er i meg, nei da kan jeg ikke skjønne åssen pappa kunne gjøre noe sånt mot meg...........

Mine nærmeste(og sambo selvsagt) vet.. Selv om mamma ikke tror på meg.. Føler noen ganger att for mange vet, f.eks svigemor.. Er ikke lett når du føler mange vet.. Føler alltid man får sånne "skråblikk", men er nok bare selvfølelsen det går på..

[Anonym bruker]

Hvis noen "dessverre" vet om det, så bør du kanskje være forsiktig med å skrive så mye om det med nick?Jeg er ikke fra Åfjord,men det er det andre som er,så det blir veldig lett å kjenne igjen folkene du snakker om. Mener bare du må være mer forsiktig med hva du skriver med nicket ditt, Vålerenga.Hvis du vil få slutt på fortsatt ryktesvirring,så er vel det beste og legge det hele bak seg, og ikke se deg tilbake. Tror du trenger litt mer hjelp til og komme deg over det som skjedde da du var liten jente. Det virker som om du kanskje ikke helt har klart og gå videre. Ønsker deg alt godt,og håper du forstår at det ikke er vondt ment. Vær forsiktig med hva du skriver med nick,siden du er en veldig åpen person her inne. Du har lagt ut bilder av deg selv, med navn og stedsnavn,så du er lett gjenkjennelig.

Jeg vil nemlig ikke at du skal oppleve at denne mannen skal få nyss om deg her inne,og på en måte starte misbruket igjen mot deg, men på en annen måte enn da du var liten.

Mange ganger er det best å bare være anonym når vi svarer.Men såklart er det ditt valg. Men i tilfelle du ikke var klar over det,så ville jeg bare si fra.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Anonym 0359:

Hei!

 

På den tiden var det jævelig. Jeg snakket ikke med noen om det.

Jeg lukket meg helt inne.

Alle prøvde å få meg til å sii noe om det, men jeg ville ikke. Klarte ikke.

Ingen kjente meg egentlig ikke når jeg var 10-16år. Jeg var helt innesluttet og var ikke meg selv.

Jeg flyttet derimot bort fra bygda når jeg var 16. DA forandret livet mitt seg til noe.. ALtså, det var vendepunktet for meg!

 

Når jeg ble 18-19år, etter jeg fikk Daniel klarte jeg også å snakke om det.

Når jeg fikk han så jeg ting på en annen måte. Fikk støtte fra andre. Jeg klarte å snakke om det.

Fra å være en helt innesluttet jente på 14år, til å klare å snakke om det som 18åring.. Det har faktisk forandret livet mitt.

Så jeg vil ikke holde det tilbake mer.

Det var det som ødela mye for meg til å begynne med. Det at jeg skal gå og skamme meg over det enda, det vil jeg ikke.

 

Hadde det ikke vært for at jeg har klart å snakke om det, vile jeg ikke hatt det forholdet jeg har til samboeren nå heller.

 

Takk for at du bryr deg...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg blir saa lei meg av aa lese om alt det vonde alle har opplevd.

 

Jeg ble seksuelt misbrukt da jeg var rundt 9-10-11, jeg husker ikke helt.

For noen aar siden snakket jeg med en psykolog, men fikk for faa timer og kom aldri inn paa det mest alvorlige. Jeg har ikke barn ennaa, men har tenkt paa hvordan det blir med stelling og saann. Likevel er jeg ikke redd for aa gjoere noe galt. De som kjenner til misbruket er mannen min og to tidligere kjaerester, to venninner og psykologen. Jeg proevde aa fortelle om det til soestra mi for mange aar siden, men forsto at hun ikke ville vite noe om det.

[Anonym bruker]

1.Ja,fra jeg var 4-11 år,voltatt og missbrukt fra 12-15 og missbrukt igjen i voksen alder.

2.Ja,har vært i behandling jevnt i alle år siden 11 års alderen.

3.ja,har barn og tenker ikke på ting ved stelling og sånt.

4.Går ikke rundt og bekymrer meg,nei.Men jeg har gutter,så det tror jeg er mye mer avslappende for meg.Da kan jeg ikke helt relatere meg til dem.

5.Ja,familien og noen venner vet om det.Var best sånn tror jeg:)

 

 

Det er viktig med hjelp.En dag kommer man til å fly på veggen hvis man ikke får hjelp på en eller annen måte,og det kan være noe helt vanlig som får det til å slå ut.Jeg har vært slik at jeg ikke vil være et offer så jeg har alltid gått til samtaler fordi om jeg egantlig ikke har hatt behov for det.I voksen alder visste jeg godt hva jeg måtte gjøre for å bearbeide nye opplevelser,så gikk vel bare noen få timer,så jeg skulle være sikker selv på at jeg fikset dette i ettertid.

[Anonym bruker]

Hva... har du gått til behandling fra 11-årsalder også likevel blitt misbrukt fra 12-15-år i tillegg??? sa du ikke noe om at dette fortsatte da du gikk i terapi?? River meg i hjertet å se hva uskyldige småjenter kan måtte gå igjennom..

[Anonym bruker]

Ja, av broren min, men har aldri gått til behandling.

Er i dag gravid med min førstefødte. Er ikke så redd for min egen del, men jeg er mer bekymret i forhold til broren min. Selv om jeg tror at hans feiltrinn i ungdomstiden var av en del av en ungdoms nyskjerrighet, så vil jeg aldri la han ta seg av barnet mitt på egen hånd, og h*n vil aldri få lov til å overnatte med dem dersom broren min er hjemme.

Et par av venninnene mine og min første samboer vet om misbruket, men vi snakker lite om det. Jeg liker ikke å snakke om det, og føler at det er en del av fortiden som jeg helst vil glemme. Min nåværende samboer vet ingenting, og jeg vil nok heller aldri si det til han.

 

It's water under the bridge...

[Anonym bruker]

Vært utsatt for flere overgrep fra helt liten, til tenåring. Allikevel er det ikke det som preger min mammarolle, men derimot gjør mangelen på omsorg og kjærlighet i oppveksten at jeg er veldig oppmerksom på at mine barn skal være trygge og sikre på at de er elsket uansett!

Selv hadde jeg ingen som brydde seg om meg før jeg traff min første ordenlitge kjæreste da jeg var noen og tyve år, og det åpnet øynene mine for hvor godt livet kan være.

Men som sagt, jeg er veldig påpasselig med at barna mine ikke skal være redde, at de skal føle seg elsket osv. Kanskje litt hønemor av den grunn!

[Anonym bruker]

Ja,jeg ble missbrukt av en som bare var 10 år eldre enn meg fra 12-15.

Jeg orket rett og slett ikke ta det opp når jeg var til terapi.Følte nesten at jeg var dømt til og oppleve dette.Dette er også snakk om pubertetsalderen,så mye som skjer med en som man ikke har forklaring på.MEN når jeg var rundt 16 så fikk jeg en ny dame som jeg snakket med og da sa jeg det....hun har jeg hatt hele tiden frem til for 2 år siden:)

Min teori:snakk det ihjel.

[Anonym bruker]

1: nei

2: ja

3: Å ha barn? Flott!

4: Nei

5:Nei

6:Ja, de fleste