Hvordan har dere det som kjærester?

[Tuttelure]

her går det så som så.. angrer meg innimellom for at vi skal ha beby sammen, selv om det var dette vi ønska begge to.. er superduper glad for å være gravid.. men skulle ønske vi hadde det finere sammen.. samboer er masse borte.. mange kvelder/helgedager som går med til hobby, og når helga kommer vil han ut..

når vi er hjemme sammen blir det ofte til at vi ser på tv eller pc.. av vane.. tips???? i går ville han igjen ut.. og jeg fortalte det jeg føler, og jeg begynte å gråte.. og gråt, ble bare verre om han ga meg en klem eller noe... gikk ikke ann å stoppe jo.. og i dag er jeg tett i nesen pga det:(..

[Gjest]

å herregud. skulle tro det var jeg som skrev det

 

blir ofte sånn med masse hormoner at alt bare blir galt. å vi er nok ikk så enkle å ha med å gjøre. mulig derfor de vil ut så masse..

jeg legger jo dyna og puta på sofaen til han for jeg vil ikke ha han i senga når han kommer hjem. igår så sendte jeg melding å sa at jeg ikke ville ha han hjem i det hele tatt..

 

 

å han er bare like blid. så blir jeg forbanna over at han ikke kan fatte hvor sint jeg er på han. jeg kan jo ikke gå ut pga jeg er så dårlig og trøtt.

 

prøver å ta meg selv sammen, men gutter er enkle. (ikke alle) de tenker somregel ikke over ting. landsbyidioter kunne jeg kalt de av og til hehe..

at ikke de bare kan forstå. vi må jo forstå oss ihjel på de..

 

[Mamman_til_Adine <3]

Hei, kjenner meg igjen i situasjonen din. Samboeren min har aldri vært mer borte enn det han er nå. Jeg sitter for oftest hjemme om kveldene, de fleste vennene av meg er også ute å drikker. Syns kjærester bør være hjemme av og til å kanskje spørre om bowling, film, spillekveld eller noe er et alternativ. Kan jo samles en vennegjeng å gjøre noe alle kan være med på, inkludert deg. Jeg er dritalei, og bedre blir det ikke da han ringer i tre tiden på natten å vil jeg skal hente han. Blir det ikke bedre så er det kanskje like greit å gi han et ultimatium? Bedre å være alene å vite at du er alene, enn å være sammen med noen å tro du har noen, men blir alene og trist samtidig..

[PrincessElisabeth]

Kjenner meg mye igjen både nå og forrige svangerskap.

Sist var jeg utrolig mye lei meg, og er vel egentlig lei meg nå også,

ting er ikke alltid like enkle som man skulle tro.

 

Det som har hjulpet oss mye er å snakke om hva vi synes er dumt og hvordan vi kan få det bedre. Det har tatt oss 2 år før dette har bedret seg men det har i det minste startet å bedre seg.

 

Må si meg enig i det sistedu skriver jente18, Selvom vi var sammen hele tiden så følte jeg meg mer alene om alt det første året, og for meg psykisk hadde det vært bedre å være alene enn å sitte igjen og være lei meg fordi han ikke tok ansvar.

 

Heldigvis har det ordnet seg for oss nå, men det har sett ganske mørkt ut lenge for oss.Man vet når noe er verdt å kjempe for.

 

 

[Gjest]

Dette høres ikke noe trivelig ut, jenter! Greit nok at han vil ut og ta seg en pils eller to sammen med kamerater en gang i blant, men han må da for svarte skjønne at livssituasjonen deres er annerledes nå når det er barn i magen. Hørs ut som de ikke helt har skjønt at det er på tide å vokse opp, tilpasse seg den nye situasjonen og legge om enkelte vaner.

 

Som sagt, greit nok med en pils i ny og ne, men det går an å finne på noe der dere jentene kan være med. Alternativet er at dere engasjerer dere litt selv og stiller krav til ham. Minn ham på at dere venter barn sammen og at gravideten faktisk angår ham også, fortell ham at dere føler dere alene og tilsidesattt og ønsker mer kvalitetstid sammen med ham (for det er jo det det er snakk om her!)

 

Og for guds skyld: nedsett totalforbud mot at han ringer full hjem midt på natta for å bli henta! Søvnbehovet er annerledes når man er gravid, det er flere hensyn å ta, uten at man skal gjøre seg selv sykelig av den grunn. Be ham ta taxi og slå av telefonen hver natt framover. Rist litt tak i mannfolka deres, og ta gjerne denne samtalen sammen med jordmor også for å få noen gode råd.

 

Hjemme hos oss er dagene stort sett de samme som før, bortsett fra at jeg jobber mye mer og han bidrar mer med husarbeid og legger tilrette for at jeg skal få litt ekstra hvile når jeg trenger det. Ingen av oss har vært noen særlig drikke-feste-typer før jeg ble gravid, men en og annen fest/bytur/fotballkamp med gutta/whatever har det såklart blitt, enten sammen eller hver for oss.

 

Nå tar jobb, trening og kurs det meste av tiden for oss begge, så det er sjelden han kjører egtripp og ditcher meg hjemme alene når vi knapt har sett hverandre hele dagen. Han forteller meg hva han har lyst til, spør alltid hva jeg har lyst til, også blir vi stort sett enige om ting sammen. Vi har en deal om at vi skal ha oss en "date" en gang i uka, bare vi. Det funker! Ellers går vi en tur på kafe sammen og treffer venner, eller vi blir hjemme sammen og bare kuler'n med film, spill eller andre ting. Og: ofte er det sånn at vi finner på noe sammen helt til jeg blir trøtt og vil hjem og sove, så finner han på noe selv etter det hvis han syns det er for tidlig å ta kvelden.

 

Det er stort sett bare i helgene vi har god tid til hverandre, hverdagene går i ett, og da sier det seg selv at man prioriterer kjæresten sin de dagene man faktisk har tid! Vi koser oss sammen, enten alene eller sammen med venner. Noen tar seg en øl, mens andre ikke. Det går faktisk an å ha det fint uten festing og byflying midt på natta.

 

Ikke la følelsene løpe løpsk med dere selv om det er vanskelig, be ham sette seg ned og snakk med ham om dette, uten at dere angriper ham. Vær litt diplomat. Hvis han fortsatt kjører egotripp og ikke viser tegn til andre tanker for dere som par, barnet dere venter og deg, så ville jeg stilt meg spørsmålet: hvordan blir det da når barnet har kommet...?

 

Kanskje er det ikke så ille, men jeg hadde ikke tolerert dette. Dere kan jo også hive dere mer med på BIM-treff og få litt sosial omgang der, hvis alle vennene dere bare er ute og drikker. Dere finner sikkert noen i samme båt!

 

Lykke til :-)

Hilsen ho som er så heldig og har en som tenker på andre enn seg selv

[Mamman_til_Adine <3]

Jeg må si du er en av de få heldige. Han virker veldig forståelsesfull. Ja, det er helt greit at de finner på ting om vi uansett skal hjem å legge oss. Jeg har nå vært gravid i 21 uker, fant d ut da jeg var 4 uker på vei. Så i 17 uker har han vært hjemme to helger. Thats it! Jeg har prøvd å snakke, men det gjentar seg gang etter gang. Jeg tenker ofte at det kan være av at han skal rase fra seg før han blir pappa, men det er faktisk ikke grunn nok. Jeg kunne sikkert tenkt meg å rast fra meg før jeg sku bli mamma jeg også, men gravid ble jeg, og avgjørelsen tok vi sammen, så da burde vi kanskje tilrettelegge for hverandre, ikke at han tror det er så morsomt å sitte hjemme alene hver kveld, ikke får han dårlig samvittighet heller...

 

Nei, man må vell ta i et tak snart. Kan ikke finne seg i slikt.. Jeg foretrekker å sitte alene å se film og kose meg, isteden for å sitte hjemme å se film, å erge meg over at han aldri kan være hjemme sammen med meg.

[Lunalill]

Jeg skjønner dere så godt jenter.. Jeg hadde det akkurat som det dere har det i første svangerskap, og nå¨r jeg var 8mnd på vei, så fikk jeg lirt av han det jeg hadde hatt mistanke om i minst 2mnd, om at han ikke hadde følelser for meg... Jeg forsto han egentlig ganske godt, da vi bare hadde kjent hverandre i ca 4uker når jeg blei gravid. Så det kom jo som et sjokk på oss begge.. Men det var alikavel et tungt slag i ansiktet og få vite det at han hadde ikke hadde følelser for meg lengre..

 

Vi bestemte oss for og se hva som skjedde etter at prinsessa kom ut, for de fleste mannfolk skjønner egentlig ikke hva som er i ferd med og skje, før de faktisk ser ungen.

 

Prinsessa blei født i mars i fjor og jeg sa til han at om ikke hannes følelser hadde endret seg når høsten kom, så skulle vi bare se oss ferdige med forholdet og heller konsentrere oss om og gjøre det best mulig for ungen..

 

Jeg har aldri jobbet så mye for et forhold som jeg har gjort med oss og han har faktisk heller aldri gjort det. Og nå sitter vi faktisk her med nr 2 på tur og har det bedre enn aldri før:))

 

Det jeg vil frem til her er iallefall, at dere må ikke gi opp nå når dere er gravide, for husk at hormonene herjer jo som vilt, og jeg kan godt forstå at mannfolka har behov for og komme seg ut;) hehe...

 

Men snakk om ting, si hva dere føler, og si at om ikke ting endrer seg etter at banet er født, så er det over og ut. For det viktigste er at barna har det godt. Og har ikke dere det bra, så har heller ikke barna det godt:) Men gi ikke opp for tidlig:)..

 

Lykke til:)

[babyfrøken *mamma*]

Huff, dette var da ikke noe særlig til lesing....sånn skal det da ikke være å vente barn sammen spør du meg! Jeg har en fantastisk samboer som støtter meg på alle vis, og for lengst er ferdig med å fly på byen. Selvsagt tar han seg en tur til kamerater og ser fotball med øl/vin etc, eller er med på firmafester og denslags, men på de to årene vi har bodd sammen tror jeg han har vært ute på byen en gang.. Han synes rett og slett ikke det er noe stas lenger.

 

Ser av profilene deres at dere er ganske unge (dette er IKKE kritikk nei!), så det kan jo hende gutta deres ikke helt har blitt voksne nok til å skjønne hva som faktisk foregår, og hvilke behov dere nå har..de hører dere si det, men fatter ikke rekkevidden, kanskje?

 

Enig med hun over her som sier dere skal gi det litt tid, kan hende det går opp et lys for dem når det faktisk kommer en sprell levende baby av deres eget kjøtt og blod i heimen..

 

Det er nå engang sånn at enkelte av disse gutta trenger "håndfast bevis" å forholde seg til ;o) -MEN, fortsetter det sånn etter babyen har kommet også, da bør ikke veien til "takk og farvel" være så lang synes jeg, da kan det fort hende dere har det bedre på egenhånd (",)

 

Masse lykke til!

[PrincessElisabeth]

høres helt feil ut å si men jeg er glad for at jeg ikke er den eneste i denne situasjonen... i mitt tilfelle har det blitt bedre nå enn sist svangerskap, men det er langt ifra perfekt.

 

Skulle ønske jeg kunne vært en av de heldige som hadde en som brydde seg nok til å sette sine egne behover og lyster til side for å gjøre ting lettere for meg, men slik er ikke han. Allikevel er det denne mannen jeg elsker, jeg liker ikke denne siden ved han, men det er fortsatt han jeg elsker, og elsker man noen er det verdt å jobbe for.

 

Men kansignere under hvert eneste punkt sett bort fra at mannen er ute stort sett hver helg, han er flink med å være hjemme.

 

Men er det noen som forstår dette:

Vi kan sitte i samme rom, men etter min meninger vi ikke med hverandre, så lenge han spiller eller ser det han vil se på tv, og jeg da sitter med noe annet...

 

Jeg ønsker virkelig å prate med legen min om dette, for jeg tror at dette er roten i min depresjon, men vet ikke hvordan jeg skal si ifra....

Er litt redd for å få noen sykemelding også, for tror jobben tåler fint lite av det nå som vi er så få folk...

[Lone27]

Har lest litt her og må si at det finnes unntak ,men sikkert få . vi har det utrolig bra i lag også no etter at vi venter våres første.Han tar endel hensyn til meg nå under svangerskapet og er bare go å ha i hus,selv om jeg kan være den kjerringa til tider med kjefting for ingenting og plutselig i full snørr og tårer.. og han spørr jo selvsagt hva der er og de fleste gangen så vet jeg faktisk ikke grunn til det ,det bare kommer ,og da skjønner han det og. for sånn bruker jeg ikke å være til vanlig. Og selvsagt går han noen få ganger ut me kompiser eller vi sitter hos noen av hannes kompiser før dem skal på byen .men det går ikke lange stunda før han er hjemme i gjen og det synes jeg er bare flott. kunne nokk ikke hatt i hus en som flyger på byen hver helg og drikker seg fra sans og samling for så å ligge dårlig på sofan hele søndagen. Så jeg har full fårståelse på at dere ikke vill ha det sånn og jeg samboeren deres burde tatt mere ansvar ,dem har trossalt vært med på dette dem og . lykke til vidre og stå på

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Hei! Vi har det i grunnen ganske så bra;) Men vi har da våre dårlige dager også, selv om det er sjeldent. Eneste er at min kjære er hekta på pc-spill så det kan bli litt mye spilling i blant, men har blitt flink til å si ifra, Så han tar hensyn til det. Men det er viktig å være sosial i blant så man ikke blir lei av hverandre, og tror de vordende ferdrene trenger en pause fra baby-snakk i ny og ne. Så ikke glem veninnene;) Bare et tips.. Jeg vet i hvertfall selv at jeg er mye mindre sosial nå enn jeg var før etter at jeg ble gravid. Men har skjerpa meg. Men har en samboer som nesten aldri går ut, så vet ikke åssen det er når mannfolkene bare skal ut på fest.Vi drikker veldig sjeldent til vanlig.

[piami]

uff dette var ikke strie greiene.. Høres ut som om noen av dere er ganske unge eller førstegangs.. ( INGEN KRITIKK!!) Men, det er jo nettopp nå dere trenger mennene deres aller mest!! Når alt som skjer i kroppen på godt og vondt er nytt og ukjent!! Selv venter jeg nr 3 med en helt fantastisk mann på de fleste områder. Jeg sier det slik selv om jeg hadde eldstegutten min på 6 år når vi traff hverandre ( han var 2 år og kaller mannen min pappa) Jeg var 23 år når han var født og hadde da blitt gravid med en jeg bare hadde kjent i 4 uker. Gikk ikke så bra som hun over her og var alene fra dag 1. Og det gikk veldig bra!! Jeg skal ikke oppfordre noen til å gå fra noen!! Men, slik som det høres ut for noen av dere er mennene deres mer opptatt av kompiser og fest en dere og deres voksende mager.. Men, også viktig å ha litt ro og forstå at som det har blitt påpekt tidligere så skjønner noen mannfolk ikke bæret før det slår dem i hodet.. Så snakk med dem!! Ikke kjeft i første omgang for det går sjelden bra.. Da setter de seg i forsvar og lukker ørene..

Lykke til!!

 

[mamarama og lille banan]

he! jeg tenkte jeg skulle bryte mønsteret her, med å si: jeg er førstegangs, vi er ganske så unge (begge er 22, jeg blir 23 før gutten kommer) og vi har det veldig fint sammen! han er flink til å passe på meg så jeg ikke sliter meg ut, løfter for tungt, jobber for mye osv. han er sjeldent ute også. vi prøver heller å finne på noe som jeg også kan være med på, eller så slapper vi bare av hjemme. har han lyst til å finne på noe med kameratene innimellom, stopper jeg ikke han fra det. jeg skal jo ikke legge all beslag på han selv om jeg er gravid. vi har vært sammen i to og et halv år, og har et veldig stabilt forhold, og vi er trygge på hverandre. jeg tror ikke det er slik at "de fleste" mennene ikke tar hensyn til sine gravide kjære  

[Lykkelig 2 barnsmor]

Kjenner meg jo absolutt igjen. Men mye forandret seg når jenta vår kom til verden. Han ble en helt annen person. Festing og kamerater var ikke så spennende lenger. Ville være hjemme sammen med oss. Vi hadde også kolikk barn, og derfor trengte jeg masse avlastning.

Nå etter at jeg ble gravid med nr 2, er han sammen med jentungen etter jobb, for at jeg skal få unna litt hjemme. Eller hvile om jeg trenger det. Han vasket hele huset til helga, for at jeg skulle få slappe av. Mange trenger en liten dytt bak og se hva de går glipp av ved å ikke være sammen med sine kjære. Jeg må også få sagt at jeg ikke er like hormonell og kjeftesmelle denne gangen, som forrige gang. Da kan jeg skjønne at han rømte huset hehe.

 

Lykke til. Snakk med gutta deres og forklar hvordan du har det. Husk at han aldri vil klare å innbilde seg hvordan det er å være gravid på godt og vondt.