Min fødselshistore 14 dager på overtid- (langt og ikke bare positiv opplevelse)

[Dubros]

Min fødselshistorie

Det var søndag 1. Juni at jeg begynte å merke at noe var på gang. Da var jeg 12 dager over termin. Jeg var på kino med ei venninne da jeg kjente små murringer og tak i ryggen. Jeg turte ikke helt å håpe at noe var i ferd med å skje, men var ganske sikker på at det var noe spesielt i gjære. Jeg var utrolig spent da jeg la meg denne kvelden. Det skjedde lite i løpet av natta, men hadde fremdeles disse små murringene. Da jeg våknet om morgenen begynte jeg å kjenne små rier. Dette holdt på i noen timer før det stoppet helt opp. Jeg ble skuffa og lei meg, men gav ikke opp og håpet at det skulle ta seg opp igjen. Og fra kl. 14.00 begynte riene å komme regelmessig med ca 12 minutters mellomrom. Det tok seg gradvis opp utover ettermiddagen, og jeg pustet meg gjennom. Smertene var ikke uutholdelige og det gikk for så vidt greit. Rundt kl. 21 begynte det å bli så vondt at jeg ringte sykehuset for å fortelle hva som var i gjære. Hun mente jeg var helt i startfasen og at jeg bare skulle bli hjemme. Dersom jeg likevel ikke følte meg trygg, måtte jeg bare ringe igjen så kunne jeg eventuelt komme inn for en sjekk. Etter en drøy time fikk jeg mannen til å ringe sykehuset og si at vi kom inn for en kontroll.

 

Vel fremme på sykehuset begynte smertene å bli sterkere og riene kom hyppigere. Jordmor ville undersøke meg før hun satte på ctg. Det viste seg at jeg hadde 2,5-3 cm åpning. Normalt ville jeg blitt sendt hjem, men siden de hadde kapasitet og vi var litt engstelige bestemte hun seg for å skrive meg inn. Da var klokken 23 mandag kveld. Og glad er jeg for det. Hun røsket litt til, og fikk fortgang i sakene. Fikk tilbud om badekar og jeg lå der en liten stund. Syntes det var veldig begrenset hvor mye hjelp det var i det, og kom meg etter hvert opp. Smertene satt i magen på meg, ikke i ryggen. Og i tillegg hadde jeg et helt vanvittig press opp mot ribbena under hver rie. Jeg som hele tiden har snakket om den ”positive smerten”, ”jobbe med smertene” etc, måtte raskt erkjenne at dette var fryktelig vondt og at det ikke hjalp det spor å tenke positive tanker. Lystgassen ble skrudd på og det funka fint for meg. I alle fall hjalp det meg å puste ordentlig og ha noe å konsentrere meg om. Tiden gikk og jeg åpnet meg sakte men sikkert. Jeg som i utg.pkt ikke ønsket å ta i bruk epidural, måtte også her krype til korset da jordmor spurte om jeg ønsket det. Ventetiden før anestesilegen kom, var lang!!! Men jeg ble umiddelbart ”forelsket” i denne mannen som hjalp meg ut av smertehelvetet. Etter en stund syntes jeg ikke det var noen særlig effekt lenger. Da det viste seg at gutten i magen dreide seg feil vei i fødselskanalen og derfor ville komme ut som stjernekikker, ble jeg snudd rundt i senga i ulike stillinger for å prøve å påvirke han til å endre retning. Men det funka ikke. Fødselen drøyde og det var først ca 8.40 tirsdag morgen at jeg hadde full åpning og kunne presse. Problemet mitt var at jeg hadde så svake rier, og at jeg ikke kjente den berømte trykketrangen. I tillegg lå lillegutt og stanga bak symfysebenet og rikket seg ikke en milimeter nedover fødselskanalen under pressriene. Det var utrolig frustrerende og trykke, ha sinnsykt vondt og få vite at det ikke hjalp det spor. Jeg husker jeg ba dem hjelpe meg og at jeg ikke orket dette lenger. Men de fortsatte bare å oppmuntre meg til å presse. Jeg var så sint, men hadde ikke krefter til å uttrykke det. Her måtte man bare puste for å overleve. Vel, omsider ble det besluttet at de måtte hjelpe babyen ut med vakum/sugekopp. Jeg opplevde det som en lettelse, og da de hadde fått festet sugekoppen på babyens hode, og jeg fikk en ny rie, kom babyen på første forsøk. Først kom hodet og muligens litt av kroppen, og resten kom på neste rie. Det var en utrolig lettelse da hele babyen var ute klokken 10.09 tirsdag morgen. Det er helt utrolig at lille meg har hatt en baby på 3892 og 54 cm i magen. Hodeomkretsen var på 37 cm.

 

 

Siden han kom så raskt når han først kom, fikk jeg en totalruptur-grad 4. Litt kjedelig, men det tenker jeg faktisk veldig lite på. Legen mente hun fikk lappet meg fint sammen. Verre er det som skjedde etterpå.

 

Jeg fikk tilført masse væske til kroppen, og det gikk for lang tid før de sjekket urinblæra og fikk tappet den. Det førte til at urinblæra ble ekstremt utstrekt, og jeg måtte gå med innlagt kateter først i 2 døgn. Deretter ble kateteret fjernet, men blæra var fremdeles ute av drift. Det vil si at jeg ikke kjente tissetrang selv om blæra var full, og når jeg først fikk tisset kom det veldig lite. Derfor måtte jeg det neste døgnet bli kateterisert hvert 3. Time. Også om natta. Det var ganske slitsomt med en liten baby å ta seg av. De håpet at dette skulle avlaste blæra slik at den igjen kan fungere. Det fungerte ikke, så da jeg dro hjem fra sykehuset fikk jeg på ny innlagt kateter som jeg skulle gå med en uke.

 

Fikk så time på urologisk poliklinikk for mer oppfølging. Blæra har fremdeles ikke kommet til seg selv, og jeg vet ikke om den noen gang kommer til å fungere som før igjen. Så nå har jeg måttet lære å selvkateterisere meg og må gjøre dette hver morgen og kveld for å være sikker på at blæra tømmer seg. I tillegg må jeg måle alt jeg tisser og skrive dette opp i et skjema. Det har vært en stor belastning og jeg er redd for at jeg resten av livet må kateterisere meg på grunn av en sykehusforsømmelse. Men, det er lite jeg får gjort med det og prøver å forholde meg til at situasjonen er slik den er. Vil ikke at dette skal ødelegge den fantastiske tiden med den utrolig flotte gutten jeg har fått. Den første tiden på sykehuset var tøff, og fordi jeg hadde så mye å slite med fikk mannen overnatte på rommet så lenge de ikke hadde behov for sengeplassen til en ny pasient. Vet ikke hvordan jeg skulle klart å ta meg av lillegutten i tillegg til alt styret med kateterisering og et ømt underliv etter totalrupturen. Da var mannen til stor og helt nødvendig hjelp.

Så jenter…sørg for at de sjekker blære og tapper den etter fødsel. Forlang tett oppfølging på dette, spesielt hvis dere har fått epidural og er i bedøvd i underlivet. Jeg har kanskje fått en ødelagt blære for livet, men håper at den med tid og stunder skal klare å hele seg selv.

 

Alt i alt er jeg ved godt mot nå, og koser meg med lillegutt og mannen.

 

[Ella78 m/ A&M]

Gratulerer med gutten!

 

Kjipt at dette med blæra di skjedde. Skal jammen være oppmerksom på dette selv.

 

Kos deg med gutten din!

[Gleder_oss m. komplett familie]

Gratulerer med lillegutt :-)) Håper blæren kommer seg etterhvert... Hvor fødte du?

[Mamacita og Sebastian:)]

Gratulerer så masse med gutten! Utrolig kjedelig det med blæren din:( Høres helt forferdelig ut...lykke til!

[Dubros]

Fødte på Rikshospitalet...

[NormaJean]

Gratulerer så mye med bebbisen din!

 

veldig kjedelig å høre om overstrekt blære og de komplikasjonene der.

Nå vet jeg ikke hvor god info de har gitt deg på Riksen, men jeg håper du har fått god info om muligheten din til å søke erstatning fra NPE.

Det er slettes ikke sikkert at dette er en permanent skade, pasientene jeg har hatt som har opplevd dette har fått tilbake blærefunksjonen etter ca 3 måneder. Jeg krysser fingrene for at dette skal ordne seg for deg:)

 

Håper også at du har blitt sykmeldt slik at din mann kan ta over permisjonen din for en liten stund og dere begge kan være hjemme for å passe på babyen og for deg å bli bedre vandt med å selvkatetrisere.

 

god bedring og ha en flott sommer med ditt lille vidunder (jeg går en laaaaaaang sommer i møte, termin 30. aug;)

[Dubros]

Takk for info NormaJean.

 

Har ikke fått info om NPE, men vi har tenkt på det selv. Håper imidlertid at det ikke er permanent skade, og jeg ser allerede nå lysere på dette. Fungerer fint med selvkateterisering, og jeg klarer allerede å tisse ut det meste selv. Snakket med sykepleier på urologisk i dag, og hun trodde at dette kom til å gå rette veien, da jeg fortalte om mine siste målinger....

 

Har heller ikke blitt sykemeldt, men mannen har hatt/har permisjon ifbm fødselen. Han skal begynne å jobbe igjen på torsdag, men det tror jeg skal gå fint nå.

 

Det hele la virkelig en demper på babylykken, men samtidig synes jeg at jeg har vært flink til å fokusere på det som er bra, nemlig babyen, og at han er frisk og fantastisk flott

 

Må bare ta tiden til hjelp og satse på at blæra blir som før