Svigermødre og sånn.. (Den ble ganske lang)

[Maiblomst]

Hmm.. Må bare få det ut:

 

Jeg har hele veien følt at jeg har hatt et greit forhold til min svigermor og hennes mann. Vi besøker dem på hytta deres av og til, spiser middag hos dem innimellom og de gjør det samme hjemme hos oss.

Jeg har hele veien følt at vi har hatt en god tone, og vi har faktisk snakket om at dersom det dukker opp noe må vi snakke om det, fordi vi ikke ønsker at det skal oppstå "vondt blod" og misforståelser.

 

Da jeg ble gravid (for dem er det det 1. barnebarnet) var de begge, og da spesielt svigermor helt i fistel, kjempelykkelig! Og etter UL i uke 17 hvor vi fikk vite at "dette ser ut som en jente"(noe mannen min fortalte mamman sin med en gang) hev hun seg rundt og strikket rosa tøy, handlet inn masse og samlet inn brukt babytøy, alt i rosa så klart. I tillegg tilba hun seg å vaske og stryke de klærne jeg har etter 1. mann (har ei datter fra tidligere ekteskap som fyller 7 i august). Noe jeg sa ja takk til..

 

I tillegg bestemte de seg for å handle vogn til oss, noe vi jo selvsagt har satt stor pris på. De har valgt modell og sånn, det har jeg ikke opplevd som et problem. Vogna er fin den.

 

I går kveld var vi i bryllup hos en barndomskamerat av samboeren min, gubben fikk seg "en i hvert bein" ut overkvelden, og begynte nok å bli litt brisen da jeg ved tolvtiden sa jeg ville reise (Han var avhengig av at jeg kjørte han). Da vi satt i bilen var vi enig om at vi hadde hatt en fin dag, vi pratet litt rundt taler og sånn, og det var vell sånn han i vanvare kom til å si at han hadde pratet en del med sin mor, og hun generelt syns at jeg er alt for dårlig til å si takk! Hun skjønte blant annet ikke hvorfor jeg ikke har takket for barnevogna.

 

Jeg kjente at jeg ble lei meg da jeg hørte dette og stiller meg litt uforstående til hele greia. Kan ikke skjønne at jeg ikke sier takk? Vi fikk mye hjelp av dem da vi flytta og da fikk de gave som tusen takk for hjelpen, forventer hun det hver gang?

 

Jeg er helt sikker på at jeg har sagt takk, men har vell ikke vært overstrømmende nok. Holder det ikke å si tusen takk, og hvor mange ganger forventes det at man skal takke for den samme tingen?

 

Hun har liksom valgt å ordne alt dette da, jeg tenker nå at jeg tenkte det var noe hun gjorde fordi hun hadde lyst, og ikke fordi hun forventet noe tilbake.

 

Da vi kom hjem måtte jeg så klart grine en skvett over alt dette, det hadde vært en lang dag, jeg er drøyt 35 uker på vei og var sliten, i tillegg til at jeg hadde hatt mye vondt i magen den kvelden. Følte at himmelen datt ned i hode mitt et øyeblikk. Gubben trøstet jo og angret nok bittert på at han hadde åpnet kjeften i det hele tatt.. Men sånn er det :-)

 

Etterhvert kom det opp en del ting til angående min datter fra det 1. ekteskapet, som min nåværende svigermor syntes og mente noe om. Blant annet at hun syns jentungen ofte svarer frekt, at hun griser for mye når hun spiser og at det er tragisk at hun ikke kan tørke seg i rompa selv når hun har vært på do. Blant annet (Noe jentungen forresten har gjort den siste tiden, svigermor er bare ikke oppdatert). Når jeg hørte dette ble jeg egentlig ganske sint, jeg mener, ærligtalt da! Det går da vell en grense et sted?

 

Greia nå er at jeg føler at dette er noe jeg må ta opp med dama;

-Jeg tror ikke jeg kan late som ingenting når vi treffes igjen!

 

Jeg syns det er skikkelig dårlig gjort at de har samtaler om meg og barnet mitt når jeg ikke er tilstede, hvis det er noe jeg gjør på en måte dem ikke liker må jeg få vite det for å gjøre noe med det, sant?

(Hvis jeg vil gjøre noe med det, men jeg bør få et valg sant)

 

6 åringen min er 6, jeg har aldri sagt at jeg har oppdratt henne perfekt. Og ærligtalt har jeg ikke tenkt over at hun søler mer enn andre barn på sin alder.. Men for all del, mulig jeg er blind når det gjelder min egen.. Men tror ikke det.

 

Gubben vil imidlertid ikke at jeg skal si noe fordi det da vil komme frem at han har "sladdra"om dette til meg..

 

Hva gjør jeg da?

 

Ps! Kommer ikke til å ta i mot noe som helst fra den kanten før dette er rydda opp i. Nærmest klar for å gi tilbake hele vogna.

 

Hilsen fra en

utakknemlig og litt sint maiblomst

[sostre2]

Stakkars deg, jeg hadde blitt fryktelig lei meg hvis jeg hadde opplevd dette, og så hadde jeg blitt sinna. Så klart du må ta det opp med svigermor, for hvis du ikke får satt ho på plass nå kommer det bare til å bli værre i framtiden. Bare si til mannen din at enten kan han være med når du skal snakke med ho og da må han selvfølgelig være på din side eller så kan han la være å bli med. Hva synes mannen din om det som mora han si har sagt??

Jeg har to venninner som har opplevd noe lignende og de sa ikke ifra. Det ble så ille etter hvert at de takla ikke trynet på hverandre etter en stund. Det måtte en skikkelig oppvask til før de kunne legge det bak seg og nå flere år etter er forholdet forsatt litt annspendt.

Og hvist ikke svigermora de legger seg flat og beklager hadde jeg levert tilbake alt og ikke tatt imot noe (verken ting eller tjenester) før ho beklaget seg

[Maiblomst]

Takk for råd og svar :-)

 

Gubben forsvarer på et vis sin mor ved å si at hun blir lei seg når hun opplever meg som utakknemlig, samtidig som han sier at hun kan bli litt intens dersom jeg skulle finne på å ta det opp.

(Noe jeg, som du sier er nødt til).

 

Han er enebarn, og hun har oppdatt ham alene så de har et ganske sterkt og spesielt forhold.

 

Samtidig sier han at han har stor forståelse for at jeg blir såra, sint og lei meg når ting blir som dette.

 

Senser vell en mann som plutserlig ble veldig mellom barken og veden her, og som ikke kommer til å ta noe parti i denne saken.

Han er en super fyr og jeg elsker han, men han er nok en av dem som aldri kommer til å sette seg opp mot mamman sin.

 

[Katsi]

Vi har også hatt en fight her for noen år siden med svigermor. Det begynte med at hun kjørte fullstendig over meg da mannen min ble operert. Jeg ringte da til henne dagen etterpå og sa hvordan jeg hadde opplevd det og at jeg ikke følte hun respekterte meg som konen til sønnen sin da hun gjorde dette. Vi hadde vært gift i 5 år og forklarte at det var meg og mannen min som var nærmest og at hun måtte respektere det. Snakket til henne på en veldig fin måte, men hun ble kjempesur. Sa til mannen min at nå MÅ du støtte meg, jvis ikke hadde det ingen verdi det jeg hadde sagt. Han sa ifra han også og enden på visa var at hun ikke ringte oss på 6 mnd( bor langt unna). Mannen min ringte av og til, men hun var superkort. Til og med da han ringte for å fortelle at hun skulle bli farmor igjen sa hun bare åja, jaja. Etter dette hadde mannen min fått nok. Ringte og stilte henne til veggs. Sa at hvis hun ville la dette ødelegge forholdet vårt var det hennes valg, men ikke vårt ønske. Vi hadde lyst å ha et godt forhold til henne og at hun skulle ha et godt forhold til barna våre. Da beklaget hun seg endelig og vi har hatt et godt forhlod siden.

 

Synes så absolutt at du skal si ifra. Si at du ble lei deg da du hørte detteog forklar det fra din situasjon, men synes ikke du skal forlange en beklagelse, da stritter hun kanskje enda mer imot. Synes også at mannen din skal støtte deg, selv om han ikke trenger å ta parti. Han forstår jo at du blir såret av dette, og da bør han kunne stå for det.

 

Lykke til!!!

[Pjuskemor]

Jeg har opplevd noe lignende som deg når det gjelder takking. Svigerfar var fornærma fordi jeg ikke hadde vist nok takknemlighet for pengestøtte vi hadde fått til huskjøp. Dette opplyste svigermor om.. Jeg ble ganske satt ut, for jeg trodde de visste at jeg ikke er en energisk takker, men en mer beskjeden en:-) Men i stedet for å la fornærmelsen ta overhånd, bet jeg det i meg og hev meg rundt halsen på svigerfar ved en passende anledning - og sa tusen takk - jeg er kjempeglad for at vi fikk mulighet til å kjøpe huset. Dette var litt flaut, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det.

 

Nå mener ikke jeg at du skal gjøre det samme med svigermora di pga en barnevogn, men hadde jeg vært deg hadde jeg takket henne, og ikke gjort noe mer vesen ut av det. Det kreves litt kamelsvelging for å ha et godt forhold til svigers. Når det gjelder dattera di, forstår jeg at dette er et ømfindtlig tema for deg, men jeg synes ikke du skal være fornærma for at hun har sine meninger om barnet. 'Alle' har meninger om andre sine barn. Hvis du er trygg på at du oppdrar henne riktig og gjør det beste du kan, så må du overse hva svigermor mener. Selv om det selvfølgelig er irriterende.

 

Men dette er nå bare slik jeg ser det. Som du skjønner er jeg typen som strekker meg langt for å 'unngå' bråk. Ikke sikkert at det er den riktige måten for deg!

 

Uansett må du ha lykke til:-)

[Maiblomst]

Takk for fine svar en gang til :-)

 

Jeg er en fredselsker selv, og veldig lite glad i å krangle.

Selvsagt kan svigers mene hva de vil om førstemann, jeg ble bare litt overrumpla når jeg fikk den meldinga i natt, og som nevnt i starten av innlegget så hadde jeg stort behov for å få lufta ut litt.

 

Skal nok fortelle svigermor at jeg ble lei meg, veldig lei meg og at jeg tross alt er veldig takknemlig, samtidig som jeg håper at hun kan si fra på en annen måte hvis det er noe neste gang.

 

Det var noe av det som var leit; At jeg fikk vite det av sønnen hennes som tross alt ville vært lojal mot henne og ikke sagt noe til meg dersom han ikke hadde vært på fylla på et vis.. Den går jo på han og det ser jeg jo.

 

Hmmm! Livet ser uansett lysere ut etter en liten dupp :-)

 

 

[nr.4 i oktober]

Hei. Huff da. Dette hørtes ikke noe geit ut for deg, og jeg ville også blitt skuffet og lei meg- ihvertfall når man i tillegg på forhånd har "avtalt" at man gjerne vilopprettholde det som er et bra forhold, og har lovet hverandre ærlighet! (Skulle jo forsåvidt bare mangle uansett men.) For det første så synes jeg at det er dårlig gjort av henne å uttrykke sine (negative) meninger om deg og ditt, både ovenfor deg- men også overfor mannen din! Hun viser jo han at hun ikke respekterer deg, på en måte, og det kan jo ikke være så veldig greit for han heller, egentlig..? Han har jo tydeligvis ikke ønsket å fortelle deg dette, i og med at han ikke har gjort det før han fikk litt innabords.. antagelig fordi han ikke ville såre deg.

Jeg synes du burde ta dette opp med dama jeg, altså.. På en saklig, rolig og fornuftig måte. Bare hint litt først, kanskje, som f.eks " Jeg håper fremdeles vi har en gjeldende avtale om at alt vi evt måtte bære på skal vi snakke med hverandre om og ikke bak ryggen på hverandre om,,?" eller noe i den dur. Spør hun hva du mener eller lignende, kan du jo svare at mannen din fortalte deg hva hun har sagt.. Jeg håper dere fortsetter å ha et greit forhold til hverandre også i fremtiden, for ingen av dere er jo spesielt godt tjent med å bli uvenner nå.. men jeg synes hun må få inn alvoret i det å være helt ærlig mot deg, og ihvertfall i forhold til det hun velger å prate høyt om.. Klarer hun ikke det, er det bedre hun tier stille og holder det for seg selv...

[nr.4 i oktober]

Glemte å si at du kan jo fortelle henne rett ut at du er veldig takknemmelig for hjelpen hun har gitt, interessen hun viser, for vogna etc, og at du virkelig mener det, men at du bare ikke _er_ en som energisk takker hele tiden, og at sånn er du bare av person, og at du beklager det hvis hun har oppfattet det som om du er utakknemmelig. Da kryper du på en måte littebitt til korset men beholder samtidig dine egne meninger og virker bestemt oppi dette.