Samboer med depresjoner.....

[Anonym bruker]

Nå er det igang igjen... Blir så utrolig frustrert.

Samboeren min har i flere år slitt med depresjoner litt sånn av og på. I perioder har det bare vært i det små, mens andre ganger har det vært altoppslukende. I kveld har vi vært i sosialt lag, og han har drukket endel. Jeg prøver hele tiden å styre inntaket hans litt, men som regel drikker han mer enn jeg mener han tåler. Dette skjedde i kveld også. Og det resulterer i at han begynner å tenke negativt om alt mulig... Han er ikke flink i jobben sin, han har dårlig selvtillitt, alle problemene våres er hans feil osv, han har ikke noe sosialt nettverk +++...

Han begynte i ny jobb for noen mnd siden, og jeg trodde alt gikk bra., Men så prater han da med en kollega, og får inntrykk av at han ikke gjør en god nok jobb. Da raser hele verden han sammen, og han over analyserer ting og blir helt usakelig. I kveld endte det opp med at han gikk ut, drita full, fordi han måtte ha luft. Jeg prøvde å holde han igjen fordi jeg var redd noe skulle skje han, men han gikk. Fikk nå tak i broren hans, og han har heldigvis gått dit...

Jeg bare merker at jeg blir helt utslitt av at han får slike knekker. Har lyst til å være en støtte for han, men det er så vanskelig. Føler at han er helt tiltaksløs i forhold til sin egen situasjon, og ikke gjør særlig innsats for å komme seg på beina igjen...

Nå venter vi barn nr 2, og jeg er så redd for åssen dette kan påvirke dem... Hvis han faller inn i en sånn mørk periode nå, resulterer det i at jeg må opp med guttungen, lufte hund og alt, mens samboeren min sover bort hele dagen.... Har gått gjennom så mange knekker sammen med han, og vet ikke hvor mange fler jeg fikser.... Forholdet vårt er generelt ikke på topp, så det er heller ikke så motiverende...

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Han er en flink pappa, men disse mørke periodene sliter så fryktelig på forholdet, og jeg er redd det skal gå utover unga etterhvert og. Barn skjønner jo ting etterhvert som de vokser opp, så de vil jo merke at pappa sover, er tiltaksløs og lei seg....

[Anonym bruker]

Dytte.....

[Anonym bruker]

Jeg har det som deg, men til forskjell fra deg så er vi i starten av forholdet... Vi venter nr 1 og er lykkelige for det. Men det er mer slitsomt enn jeg hadde trodd å gå gravid og passe på han når han er depperimert. Min kjære drikker heldigvis svært sjelden, og da er det ikke store mengdene.... men som din har han en tendens til å forsvinne, bare gå og da aner jeg ikke om det er siste gang jeg har sett han eller ikke. Det kan ta timer før han er tilbake igjen og jeg har flere ganger etterlyst han hos politiet.

 

Han får behandling, og er villig til å ta imot den hjelpen han får... men samtidig forutsetter dette at jeg må følge det opp hele tiden. Nå ønsker jeg at vi skal ha par terapi... det er ikke så lett å prate sammen om hans problemer eller om problemer oss imellom da han bar får dårlig samvittighet og blir lei seg og depperimert.... inimellom er det som å gå konstant på nåler, man må hele tiden passe på å ikke si noe som kan trigge hans depresjoner.

 

Aner ikke hva jeg skal gjøre til tider... og har egentlig ikke noen gode råd til deg... annet enn å sette som en forutsettning at han skal gå til behandling.

[Anonym bruker]

Høres ut som vi opplever det ganske likt... Jeg føler også at jeg ofte må la være å ta opp problemer, i frykt for hva det vil gjøre med psyken hans. Og i samme slengen føler jeg at jeg nedprioriterer meg selv. Blir så sliten at det til tider er jeg som må ta alt ansvar fordi han er helt utafor. Får lissom ikke noe forståelse for mine problemer, og at jeg ikke alltid makter ting.

Han har gått til behandling flere ganger. Samtaleterapi, og piller i kombinasjon med terapi. Men uansett dukker det opp innimellom, og i ulik grad. Slik har det vært av og på i over 7 år. Det endte jo opp en gang med at jeg gikk sykemeldt i 1 år, fordi jeg var helt utmattet. Nå som vi venter barn nr 2, bekymrer jeg meg for åssen dette vil gå fremover...

[Anonym bruker]

Meg som svarte deg sist her. Har også gått mye sykemeldt i det siste. Har skuldre som er heiset langt forbi ørene, men har etter laaang tids venting fått time hos psykomotorisk fysioterapi Dette er ei jeg har brukt før for noe helt annet... Kort forklart er det en blanding av litt psykolog og fysioterapaut. Hun setter alltid av en hel time kun til meg, lærer meg å spenne av, vi prater lett og naturlig om hverdagen min og det jeg opplever med samboer sammtidig som hun masserer og tøyer og bøyer . Uten denne behandlingen hadde jeg ikke klart meg igjennom dette svangerskapet, det er helt sikkert. Så de som har denne utdannelsen ser på hele kroppen, fysisk og psykisk i sammenheng. Får man en god behandler er dette gull verdt

 

Om du ikke har det i dag ville jeg prøvd å fått en eller anne form for proffesjonell sammtalepartner. Du trenger også utløp og noen som kan lytte til deg og ditt... Jeg har mange gode veninner som jeg kan prate med egentlig, men det er alikvel ikke alt en vil utlevere til disse. Og man skal vel også være litt forsiktig med å bruke disse opp... for i perioder kan det bli ganske intenst.

 

Jeg har også så vidt vært inne på forum som stille-vann.com, men her er det hovedsakelig for de som lider av depperesjoner etc. og ikke pårørende. Har ikke funnet noen gode sider eller allernativer til oss som "bare" er pårørende til slikt.... noe jeg er litt frustrert over for det er jammen meg litt av en jobb og man trenger noen som kan lytte og backe litt opp når ting blir tungt.

 

Hvordan det vil gå er det vel bare fremtiden som kan svare på... men prøv å finn frem til noen som kan lytte og gi deg råd også... noen som du føler du kommuniserer bra med.

 

Vi har foresten også hjelp fra hjemmesykepleien i kommunen. Disse har et psykriatisk team som skal hjelpe. Kanskje dette kan vær noen for dere også??

[MorLykkelig]

psykomotorisk fysioterapi har jeg faktisk ikke vært borti, men det hørtes interessant ut. Har skuldre som er så harde som fy. Sikkert fordi jeg anstrenger meg sånn psykisk, at det gir fysisike utslag...

Visste ikke at hjemmehjelp kunne være et alternativ? Hva går det ut på, åssen hjelp får dere der? Føles kanskje litt rart å skulle spørre etter noe slikt, da det i vår situasjon går så veldig opp og ned... Er lissom ikke sånn at han er konstant deprimert, men til tider har han veldig mørke perioder....

Syns det er ekstra vanskelig å ha det sånn nå som jeg er gravid igjen og har et barn fra før. Uansett hvordan jeg har det, så står alt på meg i bunn og grunn. Har han en dårlig dag, er det samma åssen jeg har det. Da er det bare å bite tenna sammen, og komme seg gjennom dagen... utrolig tøfft...

[MorLykkelig]

MorLykkelig er da HI.... Jeg glemte å signere med anonym... huff så teit...

[Anonym bruker]

har en sambo som liter mye med depresjoner, og selvmordstanker. fikke han tvangsinnlagt for ca 6 mnd siden pga selvmordsforsøk. men han skrev seg ut etter 1 døgn når tvangsjhemmelen ble opphevet. han nekter selv å ta imot hjelp fra det offentlige og vil heller ikke snakke med søsteren som han tidligere har snakket mye med om det som plager han.

 

det som er vanskelig er at man aldri vet når det bryter ut, han kan være i tilsynelatende godt hunør, men plutselig snur det.

 

det jeg egentlig tenkte å spørre om, er hvordan overtale han til å ta imot hjelp. vil ikke "true" han, men noe som virkelig kan få han til å forstå

[MorLykkelig]

Har dere barn sammen da? Hvis dere har det, må du jo på et vis fortelle han at du vil være sammen med han, og ha det godt. Men at det ikke er forsvarlig å ha et barn midt oppi en så sårbar situasjon....At den eneste løsningen er at han må skaffe seg hjelp, og at du vil være der for han. Hvis ikke, så kan dere ikke være en familie noe mer...

Samboeren min har aldri truet med selvmord. Og hadde han gjort det, så vet jeg ikke om jeg hadde turt å bo her med et lite barn...

[Anonym bruker]

Hjemmehjelpen stiller med en person som prater med han en gang i uken... det er her som alle andre steder litt varrierende kvallitet, man er jo avhengig av at de to kan kommunisere sammen også. Men jeg tenker at så lenge de prater om det som er trøblete så er dette bedre enn at det blir tiet i hjel. Vi har hatt både psykriatisk hjemmesykepleie her hjemme og han har vært til faste timer på et kontor.

 

Når vi søkte om hjemmesykepleie ble vi innkallt til en sammtale og det ble kartlagt et behov. Der la vi alle kort på bordet og var fullstendig åpne om hva vi trengte og ønsket. For deres del så kanskje dere kan ha noen timer med en for å bli kjennet og deretter ha mulighet til å ta kontakt ved akutt behov?? Vet ikke hvordan kappasiteten etc. er rundt om kring på dette området, men det er ihvertfall verdt et forsøk.

 

Vet godt hvor tungt deter å gå gravid sammen med en med deppresjoner... man får plutteslig et barn å ta vare på og ikke en partner som støtter... selvom han selvfløgelig gjør det også når han klarer. Men det er jo ikke sånnt vi kan klage over, for det er jo ikke noe han gjør for å være slem med oss. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært bedre om han hadde slått el. da kunne jeg ihvertfall hatt "lov" til å være sinnt på han...

 

Men jeg råder deg igjen til å finne hjelp til deg selv også... ikke bare han. Du trenger også noen som kan lytte til deg og gi deg råd. Selv om vi er sterke, så er vi nødt til å innse at vi ikke er uovervinnerlige... vi og kan bryte sammen, selvom vi er metere til å bite tenna sammen. Eneste vi kan gjøre for oss selv og de rundt oss er å ta på alvor at en deppresjon ikke kun rammer den som er depprimert... den rammer hele familien. Skulle så ønske at helsevesenet var flinkere til å se dette og innvolvere fammilen i terapi også.

[MorLykkelig]

Kanskje jeg skal prøve å komme i kontakt med noen..

Godt å høre at det ikke bare er jeg som er frustrert. Alle de gangene han har gått i terapi har jeg stått fullstendig på sidelinjen, og han har kommet hjem med ulike "oppskrifter" på hvordan ting kan bli bedre, uten at jeg har blitt involvert i det hele tatt. Fryktelig kjipt, noe som igjen resulterte i at jeg slet med depresjoner selv en periode, og var ute av stand til å jobbe i et helt år. Gud, for en slitsom tid. Har ikke mulighet til å få en sånn knekk igjen nå, med et barn og et til på vei + hund, jobb og diverse..