Blir helt kvalm...

[Anonym bruker]

Jeg blir helt kvalm av samboeren min.

 

Vi har vært sammen i åtte år, og har felles hus og to felles barn.

 

I alle disse årene har vi stridd med dårlig økonomi, og mye å gjøre (med mine studier, totalrenovering av gammelt hus ovs). Nå er jeg endelig i fast jobb, og vi begynner å se lyset i oppussingstunnelen. Vi har fått flere gode vennepar her vi nå bor, og ungene har en fin utvikling.

 

Burde kanskje vært glad, men jeg sliter så med følelsene. Samboer har fra dag 1 i forholdet vårt behandlet meg som sin personlige sex-slave og hushjelp. Hans usikkerhet førte til stort behov for kjærlighet og bekreftelse fra meg. Jeg måtte massere, stryke over ryggen, runke osv osv stort sett hele tiden. Ble også endel voldtatt, mener jeg selv. Han nektet meg de første årene å legge meg før ham. Når vi la oss, måtte jeg (etter sex/ voldtekt) nesten alltid stryke ham på ryggen til han sovnet. Hvis jeg sovnet først, ble han dritsur og vekket meg. Hvis jeg nektet, tok han dyna mi, kjeftet og smelte, stakk fingre i siden på meg osv.

 

Særlig på overnattingsbesøk var dette et problem. Vi stengte oss inne i timesvis på dagtid, for at jeg skulle massere og runke. Flaut, fordi moren min i ettertid har sagt hun hørte lydene.

 

Han tvang meg dessuten til å bo i hjembygda hans, et gudsforlatt sted, selv om jeg ikke hadde lappen, og det knapt gikk busser. Stilte aldri opp i forhold til kjøring, så jeg mistet alt av studietidens moro. Jeg ville for øvrig egentlig studere utenlands, men gjett hvem som nektet meg det...

 

Han ble sur da jeg ringte for å informere om vannavgang og at ambulansen var på vei, da førstemann kom til. Det var jo så flaut for ham å bli oppringt om dette i matpausen!

 

Han lå og sov i sykesenga under fødselen, mens jeg satt i en stol med rier. Sutret og klagde over at han var trøtt. Krevde runking på doen på barsel.

 

Småen var ikke helt frisk som nyfødt, og samboeren min syntes fryktelig synd på seg selv, fordi jeg lå 14 dager på barsel. Tvang meg til å besøke foreldrene på hytta deres, mens småen lå igjen på sykehuset.

 

Etter lange netter med pumping og flaskemating av et sykt barn, tvang han meg like gjerne til å smøre matpakkene hans, og sitte oppe til han selv skulle på jobb.

 

Skulle jeg komme til å slå på lyset om natta for å finne vogga, klikket han totalt.

 

Jeg har dessverre lagt på meg en del etter svangeskapene. Ca. to måneder etter første fødsel, betrodde han seg: Stakkars ham, som ikke klarte å tenne på meg.

 

Kunne lagd ei lang liste med historier, hvor jeg har vært så forbannet at jeg har hatt et sterkt ønske om å drepe ham. Kun fornuften som stopper meg.

 

Han er allikevel blitt bedre enn han var. Men er fortsatt 100% tiltaksløs i forhold til å invitere venner, gjøre husarbeid osv. Alt er mitt ansvar. Handling av mat, barnestell, handling av gaver, husarbeid, bestilling av ferier, ringe til venner, klesbretting, lage mat... Han gjør nesten ingenting. Irriterer meg dessuten at han legger igjen avisa på do, legger fra seg brukte q-tips på servanten, ikke henger opp håndkleet etter bruk, kaster pappen rundt 4-pakk yoghurt på gulvet, slenger skittentøy på baderomsgulvet, runker i t-skjortene sine, og lar dem bli liggende på soverommet helt til jeg legger dem i skittentøyet..... Føler jeg går og plukker opp ting hele tiden. Greit i perioder med mye oppussing, men månedene imellom, kunne han tatt i et tak han også, synes jeg.

 

Har vært i kontakt med krisesenter, familievernkontor osv. De forteller bare om hvordan jeg skal rose ham når han gjør noe bra. Herregud, skal jeg si: - Så flink du var som satte tallerkenen din på kjøkkenbenken etter deg! Hva med min selvrespekt? Skal jeg oppdra min egen samboer som et barn?

 

Selv om det er slutt på de verste overgrepene nå, så føler jeg en sinnsyk avsky overfor ham. Orker ikke sex, og har ikke lyst til å pynte meg osv. På toppen av det hele er han ikke verdens smarteste, og jeg kjenner at jeg nesten skammer meg litt over ham, i tillegg til at jeg savner en samtalepartner. Jeg har flere ganger sagt til ham at det er slutt. Tar opp temaer som: Hvem skal ev. bli boende, og hva med barna? Men han nekter å snakke om dette. Det er ikke tema. Jeg må visst rømme, skal jeg komme meg bort.

 

Kjenner jeg nesten blir gal. Skulle nesten ønske jeg var skikkelig ressurssvak, eller at jeg ble psykotisk eller noe. For da måtte vel noen ha brydd seg?

 

Er det noen som har noen støttende ord til meg, ev. noen råd, så mottas dette med takk.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk dette er det sykeste jeg noensinne har lest. Denne mannen trenger profesjonell hjelp, det er jeg sikker på. Dette er overhodet ikke normalt, og livet ditt er så mye mer verdt enn dette.

 

Jeg får dårlige vibber når jeg tenker på at du skal gå fra ham med hans velsignelse, det er nesten som at jeg ikke tror det er mulig. Det er selvsagt verdt et forsøk. Men da bør du kontakte en eller annen instans som kan hjelpe deg.

 

Nei uff, dette var ille..... Du bør snakke med noen så raskt som mulig som kan hjelpe deg ut av dette uføret.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

8 år? hvordan har du klart å holde ut?

 

Minner meg om min ex. Kom meg ut av det etter 3 måneder, da jeg ikke orket å bli behandlet som en gjenstand. Var sammen med en ekstremt selvopptatt bodybuilder på anabole steroider som mente jenter skulle være statussymbol og redskaper i huset og i senga. Ødela selvtilitten min helt, for hadde han en dårlig dag klagde han på alt som var gærnt med meg (kroppen min, håret mitt, måten jeg var på osv). Han skjønte ikke at jeg ikke ville ha han, og fortsatte å behandle meg på samme måten, helt til det gikk opp for han....gikk en del måneder med trusler osv, men kom meg bort.

 

Stakkar deg... Han er ikke verdt deg, finn deg en som respekterer deg og tar vare på deg, det fortjener alle!

 

Skjønner jo at det er vanskelig å komme seg ut av et så langt forhold, og at det virker kynisk å bryte opp familien, men noen ganger må vi kvinner tenke på oss selv for at vi ikke skal bli et tomt skall og en skygge av oss selv...Tenk på deg selv, og hva du har godt av. Tror ikke at barna dine har det noe særlig godt når du sliter deg ut med samboeren din på denne måten.

 

*min dypeste medfølelse*

[MorLykkelig]

Syns du er utrolig tøff som deler historien din her inne, og merker at jeg blir veldig lei meg på dine vegne... Syns du skal prøve å la være å tenke på han i det hele tatt. Med den historien du kommer med her, fortjener han ikke at du skal ta særlig hensyn til han.

Du må prøve å samle tankene dine og finne ut hvordan du på best mulig måte kan være en velfungerende mor for barna dine. Er det med han, eller uten? Utifra historien din ville jeg anbefalt deg å ta beina fatt, men jeg skjønner at dette ikke kan være lett. For en fryktelig situasjon. Finn noen du kan prate med, som også kanskje kan hjelpe deg til å komme ut av forholdet. Informer venner og familie om hvordan ting er, de vil garantert hjelpe deg hvis du tillater det.

En annen ting som er viktig å tenke på, er at dine barn vokser opp og ser hvordan mamma blir behandlet av en mann. Du vil vel at de skal kunne kreve mer i et forhold enn det du får? Men de tar utgangspunkt i det de kjenner til, og faren er stor for at de søker etter noe lignende når de vokser opp. Vil du at sønnen din skal tro det er ok å behandle kjæresten sin på denne måten?

Jeg syns du unnskylder han litt når du sier han er bedre nå, men saken er jo at han allerede har satt DYPE spor i deg som person. Jeg håper virkelig for din del at du kan komme deg ut av dette forholdet, det tror jeg du vil vinne masse på. Tviler på at noen der ute fortjener å ha det slik du har det.

Håper du finner en løsning på dette. Dette er IKKE akseptabelt!

[Anonym bruker]

Din samboer har helt klart et mindreverdighetskompleks og er ekstremt selvopptatt, noe som er veldig vanlig for slike mennesker. Du har stilt opp og hjulpet han som best du kan, men noen ganger må man si stopp. I et slikt forhold er det som regel bare plass til én, og i dette tilfellet så er det bare plass til han. Jeg mistenker at du har måtte sette deg selv og dine behov i annen rekke, og du har nok ikke blitt sett. Det er ikke urimelig å kreve å bli sett i et forhold! Det er alltid vanskelig å gå fra noen, men for deg så er det ikke mer å hente i ditt nåværende forhold. Du kommer ikke til å angre! Med tiden så vil du nok lure på hvorfor i all verden du brukte åtte år av ditt liv sammen med denne mannen!

 

Mitt beste råd er at du pakker sammen og reiser, lapper deg selv sammen som best du kan, og fortsetter med livet ditt. Jeg tror ikke du kommer til å angre!

[Chezka]

Ja, her var det litt av hvert, gitt....

 

Du har vært sammen med denne mannen i 8 (!) år, og fått 2 (!!) barn sammen med ham. Hvorfor?

 

Han har en oppførsel som tilsier psykiske unormaliteter, men han har også fått lov (av deg) til å oppføre seg unormalt i disse årene dere har bodd sammen. For du er faktisk ikke uten skyld i dette selv! Du har tillatt dette over mange år, og er dermed medskyldig i din egen elendighet. Og som om ikke det er nok - du har også ansvaret for at barna vokser opp under disse forholdene.

 

Så hva skal du gjøre? Det eneste du kan - og bør gjøre: Redde deg selv og barna dine ut av dette destruktive livet. Det er KUN du selv som kan hjelpe dere. Og det er derfor jeg kanskje høres litt krass ut i mitt innlegg til deg. Det nytter ikke at noen kommer med "støttende ord" eller syns synd på deg som har havnet i denne situasjonen. Det eneste som kan hjelpe deg (og barna) er at du ser realistisk på situasjonen og tar ansvar for ditt eget liv.

 

Du sier at du "må rømme".... Javel - må du, så må du! Du kan starte med å finne deg en leilighet, ordne det mest nødvendige praktiske dere trenger, og så flytte ut. Dette vil få i gang prosessen med samlivsbrudd.

Du har vist ham at hvis han "nekter å snakke om brudd" så blir du boende. For en makt han må føle at han har!

 

Ta gjerne kontakt med helsesøster, sosialkontor e.l. som kan hjelpe deg på vei hvis du ikke vet hvor du skal begynne. Men NOE må du gjøre, ellers er du like ille som han du bor sammen med!

[Anonym bruker]

Chezka lurer på hvorfor jeg har blitt i forholdet. Det gjør jeg i blant selv også. Skal prøve å forklare....

 

Jeg var ny i byen der jeg bodde. Kjente ingen. Var ute på byen og ble sjekket opp. Ble oppringt noen dager senere. Var ikke kjempeforelsket, men ung og dum. Det tok ham noen få dager å bli skikkelig forelsket i meg. Så fikk jeg kyssesyken pluss lungebetennelse. Brukte over et halvt år på å bli bra. Trodde jeg skulle fryse ihjel, og måtte hvile midt i trappa pluss på toppen hver gang jeg skulle opp i 2.etasje. I løpet av denne tida fikk han overtaket på meg.

 

Jeg mistet raskt kontakten med venner, fordi samboeren var sjalu og motarbeidet dette. Bodde dessuten kun i nærheten av hans venner og familie. Mine egne var på en annen kant av landet. Hadde selv en familie som aldri stilte opp. Jeg fortalte moren min at jeg ikke hadde det bra, men hun har psykiske problemer, og hadde nok med selv med seg. Dessuten skammet jeg meg, og orket ikke komme med alle detaljene til alt og alle.

 

Jeg var vettskremt, ydmyket og sliten, og brukte absolutt all min energi på å fullføre høyere utdanning og ta meg av min førstefødte, som absolutt ikke var planlagt. (Skulle bytte type prevensjon. Ble gravid den ene måneden med opphold. Tok t.o.m. angrepillen, som av en eller annen grunn ikke funket. Mulig jeg allerede hadde vært gravid noen dager. Abort orket jeg ikke). Hadde etterhvert også jobb ved siden av studier og småbarnstid.

 

Det er absolutt ikke sånn at jeg godtok min samboers påfunn. Jeg skrek, kjeftet, raste, bet og kloret. Prøvde ofte å rømme på natta, men han tok meg igjen. Morgenen etter var jeg trøtt og sliten. Ville bare lukke øynene og håpe at det gikk over av seg selv. Ikke fordi det var så fornuftig, men fordi det kostet meg sinnsykt mye energi å holde hodet oppe, og komme meg gjennom hverdagen.

 

Kanskje hadde ting vært annerledes om familien min hadde stilt opp. Om jeg hadde hatt bare ett eneste menneske som hadde gått på visninger sammen med meg. Hentet flyttelasset mitt. Trøstet og oppmuntret. Alene følte jeg meg så utrolig liten.

 

For ca to år siden dro jeg på krisesenter. Kom etterhvert hjem, dels fordi det var helt fullt av andre kvinner og barn, og dels fordi samboeren lovet at han skulle flytte. Sluttet dermed å se etter leiligheter selv. Plutselig snudde han tvert om. Jeg satt med skjegget i postkassa, og var så sliten og fortvilet at jeg ikke maktet å kjempe mer.

 

Kanskje er jeg like ille som samboeren min. Men jeg har i alle fall aldri vært noen overgriper selv. Jeg har tatt meg godt av ungene. Gitt dem masse kjærlighet og trygghet. Og om jeg en vakker dag greier å komme meg vekk, så skal jeg aldri(!) klandre meg selv, fordi jeg ikke gikk før. For det gidder jeg ikke bruke resten av livet på.

 

HI