Skuffet

[Mikroline]

Jeg er den første i venninnegjengen som har fått barn. Gutten min fyller 2 år i august. Før jeg fødte, var venninnene mine veldig oppspilte over at jeg skulle ha barn, de skulle sitte barnevakt og det var ikke måte på. Men etter at jeg ble mamma, har bare en av dem fulgt opp sønnen min. Jeg treffer de andre også, men de er tydeligvis ikke interessert i å bli kjent med sønnen min, noe som gjør meg veldig skuffet og lei meg. En av dem, som jeg betrakter som min nest beste venninne, har ikke sett han siden november... Vennene til mannen min følger mye mer opp, til og med deres kjærester (som altså egentlig ikke er mine venninner) er mer interessert enn mine egne venninner, som jeg har kjent i 15 år. Er det bare meg som har det sånn? Begynner å lure på om det er meg det er noe galt med...

 

Må legge til at jeg ikke er særlig ung, 27 år, og venninnene mine er like gamle som meg. Så kan ikke skylde på alderen heller:)

 

 

 

[beibiboom]

opplever mye av det samme ja... det var ikke måte på hvor ofte min beste venninne skulle besøke oss, sitte barnevakt, ta snuppa med ut på ting osv.... tror hun har sett henne 5 ganger, og jenta blir 1 år i juli!! Men har vel kommet til at folk har nok med sitt eget liv... travel hverdag osv. Kjenner meg jo litt igjen også, har likosm nok med mitt. Men må innrømme at jeg er skuffa over denne venninna spesielt.

[Mikroline]

Jeg har full forståelse for at folk har mye å gjøre. Men samtidig tror jeg man har tid til det man har lyst til. Jeg har bedt en av venninnene mine til meg 4 ganger siden jul, men det passer aldri. Hun sier at hun er lei seg for at det ikke passer, men hun kunne jo bare sendt en melding en dag det passer? Jeg vurderer faktisk å kutte helt kontakten, denne venninnen gir meg ingenting annet enn irritasjon. Men vi har kjent hverandre så lenge og har mye historie sammen, så det er jo trist også.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Er du flink til å følge opp henne/de da? Ringer du hører hvordan det går, drar du på besøk prater du om litt annet enn ungene når du er sammen med de. Husker selv kan ikke si jeg var så veldig imponert over venner som fikk unger gikk inn i seg selv. Så det bestemte jeg leeeenge før jeg fikk unger det skulle ikke bli meg. Har fulgt det og ikke mistet en eneste venninne. Man må gi for å få =0)

[Mikroline]

Ja, jeg skrev jo nettopp at jeg har bedt henne hit flere ganger. Og jeg treffer dem jo fortsatt, jeg stiller opp når de tar kontakt. Det er nettopp derfor jeg er så skuffet. Er det virkelig for mye forlangt at de skal være litt interessert i sønnen min? Det er klart jeg prater litt om sønnen min når vi er sammen, noe annet hadde vel vært rart? Jeg klarer selvfølgelig å prate om annet også, jeg er i full jobb og har et helt normalt liv, og er ingen "mamma med unge som går inn i seg selv", som du beskriver det.

[Snart 3 vakre prinsesser]

Men du skriver att du stiller opp når de tar kontakt kan ikke du gjøre det. Hvorfor må de være så veldig interessert i sønnen din? Når jeg møter venninner prater vi masse om mannfolk jobb med mer men de som ikke har unger prater jeg ikke så veldig mye om jentene. Ikke så artig for de. Svarer på det de spør om og sier om det er noe nytt. Men igjen kan ikke si jeg var veldig interessert i hvor mye de hadde vokst eller om de ammes eller får mme når jeg ikke hadde barn selv. Men ring de prat litt om deres ting så kommer dere nok inn på gutten din også.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg tro dette er fryktlig vanlig!

 

sånn var det her også. det er en av mine gamle venninner jeg fremdeles møter og hun møter jeg 2 ganger i året...

[Mikroline]

Leser du ikke hva jeg svarer? Det er tredje gangen jeg skriver at jeg har bedt henne til meg flere ganger (hun jeg er spesielt skuffet over), men at hun aldri kan. Mens jeg stiller opp når hun ber meg. Og vi prater stort sett bare om deres ting når vi er sammen. Men burde det ikke være sånn når man er venninner at man kan vise litt interesse for hverandres ting selv om man ikke er i den livssituasjonen enda? Det er vel ikke så artig for meg å høre om mine venninners one-night stands og turer på byen heller, men jeg hører jo på og er interessert når de snakker om det likevel. Er det virkelig meg det er noe galt med når jeg synes det er rart at mine beste venninner ikke viser noen interesse for en så viktig del av livet mitt? Når jeg i utgangspunktet trodde det var meg det var noe galt med, hjelper ikke svarene dine akkurat, Oslo mamma 76...

[Mikroline]

Jeg tror også det er vanlig, men hadde ikke forventet at det skulle skje meg... Men det tror vel ingen.

[Mamman til ♥ og ♥]

Akkurat sånn er det her og. Alle kompisene til mannen med damer er kjempeinteressert og kommer mye på besøk, men kun en av mine venninner kommer, og jeg ringer veldig ofte til mine venninner,for ingen bor her akkurat nå. men det er hun som bor lengst borte som vi ser mest. jeg er den eneste i venninneflokken som har barn da.

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

slik er det er også, men når er vi ung da, ble 17 rett etter snuppa var født å nå e rhun over 9mnd.. alle vennene mine skulle komme så masse på besøk å bla bla bla.. koselig tenkte jeg.. men neida, det e få som i det hele tatt har vært he å sett hun, å bestevenninen min kom vel en gang ellers har jeg vært hos henne noen ganger, hun bor bare noen meter bort i veien når hun er hos moren.. alle sa de skulle komme å jeg sa dere må si når det passer for dere så er jeg her jeg=) jada skulle gji besjed de men nei det gjorde de aldri.. samme med bestevenninen min, hun som bodde rett borti gaten, kunne ikke skjønne det var så vamskelig å komme hit en tur.. men nå har jeg sluttet å irritere meg over det, jeg gidder ikke å være den som alltid sier gi besjed en dag det passer, så nå får vi se om noen tar kontakt me meg.. det er de som går glipp av noe ikke jeg, for da var de tydeligvis ikke så gode venner alikervell da...

[Mikroline]

Skjønner godt hvordan du har det, det er selvfølgelig like sårende om man er 27 eller 17. Men venninnene dine kan kanskje unnskyldes litt mer når de er 10 år yngre enn mine venninner. Jeg synes du er flink som har sluttet å irritere deg over det, det er det jeg prøver å gjøre også, men får det ikke helt til. Som du sier, da var vi kanskje ikke så godt venner likevel. Men jeg må innrømme at jeg synes dette er veldig leit.

[pandabjørn]

jenta mi blir 7mnd neste lørdag og jeg har 4 venninner som IKKE har sett jenta våres har bare snakket med hun ene på tlf og hun sier hun har kjøpt noe til henne i str 74 så hvis hun skal få brukt det så burde hun kanskje komme på besøk en dag

så jeg er litt skuffet der ja!

synes de kan ringe å spørre om de kan komme en tur.....ikke forvente at jeg skal ringe å spørre om de vil komme....

[mamman til to gutter]

Det er ikke så lett å være en av venninnene heller... I venninnegjengen min, var det en som fikk barn noen år før oss andre. Hun var heller ikke veldig ung, men uansett så må en være først. Før hun ble mamma, møttes vi ofte hjemme hos hverandre på kveldene og hun ba oss ofte til seg. Mange ganger satt vi og drakk litt der vi var og så gikk noen av oss ut på byen etterpå, men det var ikke på langt nær hver gang vi drakk. Når hun fortalte at hun var gravid, så var det ikke måte på hvor sosial hun skulle være etter fødselen, hun skulle bla feire bursdagen sin med stor fest ca1mnd etter terminen, men det er ikke alltid alt blir som planlagt...

 

Etter hun fødte så sluttet hun nesten helt å be oss hjem til seg og når vi andre lurte på om hun ville komme, så var hun som regel med når vi ikke skulle feste og da hadde hun med babyen sin. Skjønner veldig godt at hun ikke kom med babyen når vi skulle feste, for da har lydnivået en tendens til å øke til over det som er ok for en baby, men etterhvert var det oftere og oftere hun ikke kom uansett.

 

Når vi først møttes, så syntes vi andre det var veldig hyggelig å se babyen og leke med den og når babyen ikke var med, så spurte vi alltid hvordan det gikk og hørte etter når hun fortalte, for selvom vi ikke var klare for å få barn enda, så gledet vi oss til vi (og samboerene våre) ble klare for det.

 

I 2-3år, så hadde vi kontakt av og til, men mindre med henne enn de andre venninnene. Så etterhvert begynte flere av oss å bli gravide og få barn og nå er det kun et par av venninnene mine som ikke enten har barn eller ønsker å snart bli gravide og nå har det snudd seg. Nå treffer vi som har barn hverandre så ofte det er mulig når man har barn, mens de som ikke har barn, ofte har andre planer når vi skal treffes. Regner med at etterhvert så snur det seg tilbake igjen også.

 

Du sier jo at du ber dem om å komme til deg på besøk og at de alltid skal noe annet. Kanskje du ber dem til et tidspunkt som passer bra for deg, men som kanskje ikke passer en som ikke har barn? Merker selv at tidspunkt det var helt greit å finne på noe før, er det plutselig vanskelig å finne på noe, mens tidspunkt jeg syntes var slitsomt å skulle noe, plutselig er de beste tidspunktene å finne på noe.

 

Du får fortsette å være med dem når de spør deg og det passer for deg og av og til spørre om de vil komme til deg også og så håpe på at det snur en dag som det gjorde for oss. Og hvis du synes det blir for slitsomt, så får du glede deg over at vennene til samboeren din og deres kjærester intereserer seg og heller prøve å bli bedre kjent med dem. Man ønsker alltid å beholde venner man har hatt lenge, men man må ikke være venner for alltid, bare fordi man har kjent hverandre lenge.