Har livet blitt slik dere trodde og ønsket?

[M by M]

Hadde jentekveld i går. 6 av oss har kjent hverandre siden vi var 5år, hun ene har jeg kjent siden vi var 2 og de andre siden u-skolen og vgs. Vi har opplevd det aller meste sammen og har alltid vært der for hverandre. Så satt vi og mimret litt i går og oppsummerte livene våre. 4 av jentene er nå ferdige med høyskoleutdannelse, 4 av oss har barn, en skal gifte seg i sommer, 1 venter sitt første barn og 2 er helt single. Flere av jentene er engasjerte tanter. Det er så rart å tenke tilbake til den tida var var unge og dumme.

Sitter igjen med at livet mitt er blitt nesten akkurat som jeg ønsket. Noen skjær i sjøen er det jo og noen mål som enda ikke er nådd. Men lykken er så absolutt til stede :-)

 

Hva med dere?

[Alenemoder1snart2er tobarnsmor]

Et rungende NEI fra meg på dette spørsmålet. Alene med 2 barn som har forskjellig far var ikke helt det jeg så for meg. Ikke vært gift enda, selv om jeg har bestilt 2 vielser i kirken oppigjennom årene. Lurer på hvordan livet ville vært hvis jeg var litt flinkere til å velge riktig mann? ;D

 

-Men noen ting er som jeg ventet, har tatt universitetsutdannelse og har en grad. Har fast jobb i et stort konsern og tjener bra, selv om jobben er helt fjern fra det jeg er utdannet innen. Jeg bor i byen jeg hadde lyst til å bo i, i en fin leilighet (som jeg riktignok leier istedenfor å eie). Og jeg har verdens beste sønn, som har vært livets store positive overraskelse for meg -og gleder meg til å få en datter, som jeg har ønsket meg.

 

For fremtiden ønsker jeg meg en jobb mer relevant for utdanningen, å eie leiligheten jeg bor i, og en snill mann som kan være kjæresten min og en god pappa for barna mine, og kanskje et par unger til

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Må nok si meg enig med deg, på mange måter. Jeg føler jeg har oppnådd det jeg ønsket for livet mitt (så langt!), men må medgi at veien dit ikke tok den retningen jeg på forhånd tenkte. Skjær i sjøen har det vært her også, kan man si. Men i retrospekt ville jeg ikke vært foruten skjærene, da de har lært meg mye om meg selv og livet, og sådan gjort meg til et klokere menneske med tydeligere visjon av hvem jeg er og hva jeg egentlig ønsker.

Gift, snart tobarnsmor, god helse i familien, utdannelse, fast jobb, gode venner og ingen mangler hva nødvendigheter angår, må jeg si meg meget fornøyd i en alder av snart 29 år. Måtte lykken fortsette å smile, og et og annet skjær dukke opp for å holde på perspektivene. :-) Life is good!

[Beibifot er blitt Storebror]

Etter en tøff oppvekst med far som alkoholiker og en mor som måtte ha 3 jobber for å ta seg av meg og min bror, har jeg alltid vært realistisk og aldri tørt å drømme for mye om framtiden (for å gjøre en lang histori kort).

 

I dag er jeg samboer med verdens snilleste, vakkreste og mest tillitsfulle mann, som alltid har vært der for & sammen med meg i di 10 åra vi har vært sammen. Dette er min første store kjærlighet, og vi har tenkt å gifte oss en dag. Vi har kjøpt hus å venter vårt første barn om ei uke.

Så mitt svar er: Jeg lever i ett eventyr jeg aldri har turt å drømme om.

 

[Gjest]

Ja og nei.

 

Livet mitt er blitt mye mer... hendelsesrik enn jeg skulle trodd.

Både på godt og vondt.

 

Det begynte da jeg som niåring mistet min mor da hun fødte min lillesøster som fikk en hjerneskade. Jeg vokste opp med min alkoholiserte far(som slo oss...), storesøster med anoreksia og lillesøster med hjerneskade. Så jeg forventet aldri å få ett såkalt "glamorøst" liv.

 

Men jeg har allitd vært skoleflink og kom inn på de studiene jeg ville. Jeg studerte et år i London og der møtte jeg verdens mest fantastiske mann som jeg ble uplanlagt gravid med første kvelden vi hadde sex. Han er fra en veldig "fin" og søkkrik familie, i kontrast til min.

 

Til tross for mye opp og ned, er jeg veldig fornøyd nå. Jeg har verdens beste kjæreste som jeg venter trillinger med. Vi skal flytte til London til høsten og leve et ganske annet liv enn jeg er vant til. Jeg vet dette høres teit ut, men jeg føler at jeg har levd litt i en "askepotthistorie".

 

Jeg har aldri trodd at jeg var typen til å være 22 år, gravid med tre og sammen med en søkkrik franskmann. Men det er jeg, og tross i alt veldig fornøyd.

 

Hehe, dette ble jo litt biografien min, men men.

 

[N_79]

Livet mitt har ikke blitt slik jeg trodde nei...Var alenemor i 4år, bodde i leilighet og hadde ingen spesielle livsplaner da min kjære plutselig kom inn i livet mitt en mandag på en pub...

Nå har jeg min datter på 8år, en stedatter på 4år og venter en liten gullgutt om en uke. Flyttet ut fra byen til en splitter ny enebolig for ett år siden (vi eide begge leilighet fra før). Er forlovet med verdens herligste mann. En som setter pris på meg slik jeg er og han er mere enn jeg noengang drømte om i en mann.

Jeg har en lederstilling i reiselivsbransjen, noe jeg aldri kunne forestille meg. Livet mitt er så langt forbi det jeg kunne forestille meg så jeg må absolutt si at jeg er meget lykkelig

 

[Mamma til snart 4]

Det jeg husker fra jeg var barn er at vi pratet alltid om det å bli gift, få barn, jobb osv, ikke alltid dette skjer.

 

Men ja alt som jeg har ønsket meg skjedde før en alder av 20 år, så kan ikke så så mye om livet anda, det er så vidt begjynnt for min del:)

Jeg flyttet sammen med min Kjære i en alder av 17år, forlovet oss når jeg var 18, og kjærlighetsbarnet kom når jeg var 19.5 år. Utdannelse har jeg, noe jeg synes at skal være i boks for barna kommer til verden, hadde aldri sluttet på skolen.

Er sammen med verdens beste, som er nordsjøarbeider, vi har eget hus,hage,hund, vi har begge kjekke familier som stiller opp visst det skulle være noe.

 

Så ja livet er blitt som jeg hadde tenkt meg, å håpe det blir bare bedre og bedre med framtiden:)

[Tonemor er blitt mamma :-)]

Interessant tråd, Miss T :-)

 

Jeg vokste opp i skolesystemet på 80-tallet, med slagordet "jenter kan", og siden jeg var akademisk anlagt så tok jeg meg en fabelaktig utdannelse og fikk etter hvert en bra jobb, ble økonomisk selvstendig og realiserte meg selv på alle mulige slags måter. So far so good.

 

Det slo meg ikke før jeg passerte 30 at "alle" hadde familie, det sosiale livet i min vennekrets hadde fått et to-pluss-to mønster og alle de bra mannfolkene var tatt... Husker at jeg følte meg så til de grader lurt.

 

Har i en alder av snart 36 møtt en skilt mann, og vi skal nå stifte en familie. DET er det viktigste av alt. Så - ja, livet har vært en suksesshistorie på flere måter, men jeg har måttet skrive om manuset etter hvert :-).

[M by M]

Dere har jo vært så ærlige alle sammen, så får tilføye litt om meg selv jeg og da.

 

Mine "skjær" består i at jeg fikk barn med han jeg hadde vært sammen med siden jeg var 15 for 3 år siden nå. Han taklet ikke familielivet og det ble slutt mellom oss for ca 2,5 år siden. Det er noe jeg aldri kommer til å forsone meg helt med. Rett og slett fordi at jeg iutgangspunktet vil være sammen med den jeg har barn med og ville helst fått alle mine barn med en mann. Er utdannet, men langt fra i den grad jeg ønsker meg. Men ser ikke på det som noe bråhast heller. På det området er jeg fortsatt litt søkende og vet ikke helt nøyaktig hva jeg vil jobbe med resten av livet.

 

Lykken min er at jeg har møtt mannen i mitt liv. Den mannen som elsker meg like mye hver dag og utfyller meg. Vi har kjøpt vår første bolig sammen og venter en sønn i sommer. Han er super med datteren min og hun er veldig glad i han. Vi har en stabil økonomi, et rolig liv med mange gode venner rundt oss og begges familier i nærheten. Vi skal gifte oss når vi finner ut at tiden er riktig og jeg er rett og slett veldig lykkelig nå :-)

[temine]

Jeg har vært heldig og vokst opp i en hel familie med en storebror og en lillebror. Mamma og pappa har fulgt opp oss søsknene på en super måte, og er enorm støtte for oss enda i voksen alder. Jeg har studert og jobbet, og sitter nå med en jobb jeg stortrives i. Jobber ikke fullt, så har god til til å kose med tulla mi. Jeg møtte min kjære når jeg bare var 17, og vi har holdt sammen siden og hatt det supert. Neste sommer gifter vi oss, da som tobarnsforeldre.

 

Det eneste jeg føler mangler litt enda, det er å reise mer. Vi er enda unge, så har mange år på oss til å gjøre det håper vi:)

[Clemencia]

Jeg er jo ikke så "voksen" enda, så hvordan livet blir videre er det jo vanskelig å si noe om. Men det er jo likt uansett alder.

 

Livet har ikke blitt som forventet for min del. For som bittelita jente hadde jeg mange store drømmer om hvordan livet ville være og hvilke valg jeg skulle ta. Men etterhvert som jeg har blitt eldre, har utfordringene blitt mye større enn jeg ventet meg, og jeg har tatt mange gale valg. Har opplevd mye av alt det vonde i verden, og selv om jeg har lært utrolig mye om livet, så ville jeg nok vært noen av desse hendelsene foruten. Jeg er veldig glad for at jeg aldri visste hva som ventet meg. Men man blir jo veldig sterk av alle utfordringer! Så jeg tror jeg har en stor fordel på mange måter ettersom jeg har opplevd litt.

 

Nå derimot, har jeg et utrolig flott liv. Jeg omgir meg med folk som har positiv innvirkning og har en ufattelig flott kjæreste, som jeg har hatt siden jeg var 16 år. Er veldig glad for at jeg traff han såpass tidlig :-) Han er mannen i mitt liv, som jeg vil stifte familie med nå. Familien min, som tidligere har vært et eneste stort rot, er nå noe stabilt og trygt. Livet er bare herlig for tiden!

 

Så ja - livet ble til slutt som forventet, selv om jeg gjerne ville ha trukket fra litt, og kanskje plusset på litt :-)