Er det noe feil oppi hjernen min eller hva?

[Anonym bruker]

Jeg har store problemer med å omgåes folk jeg ikke kjenner. Spesielt folk på min egen alder(i 20-årene) Jeg unngårå være i forsamlinger hvor det er ukjente. Vet egentlig ikke hvorfor, vet bare at jeg føler meg ukomfertabel.

Et eksempel: Ikveld er det fest på jobben til typen min. De er alle invitert med følge, full middag, gratis drikke whatever. Å jeg er så skada i hodet mitt at jeg sviktet kjæresten min ikveld. Han sitter der nå som den eneste gutten uten følge..blææ.. fordi den skrudde kjerringa hans ikke tør å komme. Jeg har ikke lyst til å møte vennene hans, hvertfall ikke ennå, er redd de ikke liker meg, har ikke lyst til å møte damene til vennene hans heller. Tipper de kjenner hverandre godt å jeg blir sittende der som en dum utenforstående.

 

Nei jeg velger heller å sitte hjemme på en fredagskveld, enda jeg er barnefri å hele pakka, enn å dra dit. På en måte skjønner jeg jo at jeg oppfører meg helt dustete å at jeg burde dra, men på en annen måte så klarer jeg det ikke.

 

Har flere eksempler på at jeg ikke greier å være rundt ukjente folk.

Er jeg med vennene mine går alt fint. Eller at jeg har minst 2-3 venninner på samme sted så kan jeg fint sitte å prate med ukjente, men dog etter litt alkoholinntakt.

 

I jobben min møter jeg mange ukjente å det er et mareritt hver gang syns jeg, men jeg holder en profosjonell tone så denne dustete oppførselen går ikke utover jobben, men jeg blir ofte svimmel av hele greine.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg må jo bare skjerpe meg? Men det er ikke så lett

Fortalte venninnen min om dette å hun fikk sjokk, det er jo ikke sånn hun har oppfattet meg. Nei såklart ikke, så lenge jeg er med henne eller en annen nær venninne så er jeg trygg. Da tør jeg å si ting å være meg selv.

Nå bor jeg mange mil unna vennene mine så ser de ikke så ofte.

Her jeg bor nå kjenner jeg kun kjæresten og ei fra jobben jeg har vært litt sammen med, ellers kjenner jeg nada. Men syns ikke det er så lett å finne venninner i en alder av 23. Alle har liksom funnet hverandre.

Har jo funnet mine jeg også men de bor jo et stykke unna

[Anonym bruker]

Vel, det er noe feil oppi hjernen din om du mener det selv. Jeg har alltid mislikt å være sammen med andre (eller ukjente/bekjente)... Det plager ikke meg at jeg er slik. Jeg synes rett og slett ikke det er noe særlig å sosialisere.

[Anonym bruker]

Man finner lett venner om man vil det selv. I kveld kunne du fått hilst på mange snille mennesker som sikkert hadde synst at du var kul. Kanskje en fremtidig bestevenninne er på festen nå.

 

Jeg synst du bør kontakte psykolog. Om det er normalt eller ikke har ikke så mye å bety - så lenge det er et hinder for deg.

[Anonym bruker]

Heia, jeg kjenner meg litt igjen. Det er ingen tvil om at du lider av sosial angst og kanskje skulle pratet med noen om det? Det kan faktisk bli bedre av det..

[Anonym bruker]

Jeg har mange venner, men det er folk jeg har blitt kjent med på vgs osv. Når jeg er i hjembyen min å besøker mine foreldre storkoser jeg meg for da er jeg mye sammen med venner som betyr masse for meg. Vi snakker på tlf flere ganger i uken å jeg er utrolig glad i de. Det som er synd er at jeg ikke ser de så ofte mer fordi jeg for det første bor nesten 2 timer unna, pluss at jeg er i full jobb og alene med et barn.

Så hadde vært greit å fått noen venner her i byen også, litt lettere å finne på noe når man bor i samme by. Har ei god venninne da, men hun jobber ofte kvelder(jeg jobber dag) så ser hverandre kanskje 2-3 ganger i mnd.

 

Vil ikke snakke med psykolog, redd for at det kan bli brukt mot meg ved en senere anledning. Hadde et tilfelle for noen år siden hvor jeg virkelig burde gått til psykolog men var redd for at det kunne brukes mot meg ved en senere anledning. Å jeg hadde rett! Fortiden min ble gransket i forbindelse med en sak mellom meg og barnefar, å advokaten hans fant ingenting han kunne bruke imot meg.

Så derfor tør jeg ikke å ta kontakt med det offentlige å få hjelp.

[Anonym bruker]

Har prøvd å prate med typen om det. Han syns det går litt langt noen ganger. Jeg hadde en episode hvor jeg skulle levere en film tilbake på en videobutikk. Jeg måtte snu og gå hjem to ganger fordi jeg følte at alle så stygt på meg så trodde det var noe med klærne mine, så byttet to ganger. Det var helt grusomt Hørte at folk kommenterte, trodde jeg hvertfall, eller så var det oppi hodet mitt. Jeg hadde jo på meg en helt vanlig bukse og topp så når jeg tenkte på det i ettertid så var det nok bare jeg som hørte de tingene oppi hodet mitt. Men akkurat der og da trodde jeg at folk sa ting.

[Anonym bruker]

Jeg har hatt det litt på samme måte som deg i en periode. Det gikk så langt at jeg fikk panikkangst fordi jeg ikke gjorde noe med det. Jeg gikk til psykolog en stund, og er nå mye bedre. Det med at psykolog kan brukes i mot deg i en sak høres ikke særlig sannsynlig ut. Og dersom det mot formodning skulle lekke ut på noen måte, vil jeg si at det å ta tak i problemer man har,er en styrke og ikke en svakhet. Det er mye verre og ikke søke hjelp i slike situasjoner.

[Anonym bruker]

Ja det er sant Men jeg har klart å kommet meg gjennom verre ting alene uten å dele det med noen, så føler at jeg burde greie dette også.

Til høsten begynner jeg på skole, uten å kjenne en sjel der. Tror det er en utfordring jeg trenger. Håper det bedrer seg etterhvert.

[Duracella]

Jeg må si som anonym over her, om det er normalt eller ikke er ikke så nøye, men du opplever det selv som vanskelig og derfor bør du oppsøke hjelp.

Den skolestarten blir sikkert bra for deg, det er viktig at du ikke lar deg selv leve innenfor den trygge rammen hele tiden men gir deg selv utfordringer du mestrer. Du høres både hyggelig og intelligent ut her, hvertfall, så det blir sikkert en bra skolehøst!

[Anonym bruker]

Fra meg ovenfor igjen:

Håper virkelig det blir bedre for deg! Jeg hadde også taklet en hel del vanskelige situasjoner alene før dette skjedde med meg, og jeg tenkte akkurat det samme: at jeg skal nok klare dette også! Men en dag sa deg bare Pang!,og da hadde jeg mistet kontrollen, og rett og slett gått i veggen! Det var vondt å innse at jeg nå måtte be om hjelp, men jeg er så glad jeg gjorde det i ettertid. Det er også en ting å tenke på at dersom du har vært igjennom en hel del, så kan man plutselig få en etterreaksjon når ting roer seg ned. Og da forstår man ingenting, for da skal jo ting være bra. For meg så fikk jeg veldig dårlig selvtillit, ble mer sjalu, mistenksom,paranoid, fobier ble forsterket, depresjon osv..Det begynte i det små, og så bare forverret det seg. Lov meg at du søker hjelp om det blir verre!! Er så mye lenger vei tilbake når det får gå for langt!!

[Loglady]

Det du beskriver er en form for sosialangst. Ville kontaktet psykolog e.l, det finne god hjelp å få.

[Anonym bruker]

Føler egentlig ikke at jeg har hatt så trygge rammer rundt meg i det siste jeg da..hehe.. i fjor sommer solgte jeg leiligheten min, flyttet fra venner og familie til en by ca 2 timer unna, sammen med kjæresten. Etter 1 mnd fikk jeg jobb å har jobbet siden, desverre ble det brudd mellom eksen min og meg så han flyttet ut i februar. Der satt jeg, helt alene i en by hvor jeg kjente nada, med en svindyr leilighet alene midt i oslo..hehe..off var ganske skremt på den tiden gitt.

Så tok jeg en grundig tenkning om jeg skulle kaste inn håndkleet å komme krypende tilbake til hjembyen så min far kunne "le" av meg for at han fikk rett, om at jeg aldri kom til å greie meg alene.

Så jeg bestemte meg for å bevise at jeg fint greier meg alene, å det gjør jeg jo. Å akkurat den følelsen der gjør meg sterkere, selv om det betyr at jeg føler meg litt ensom. Alltid vant til å ha foreldre i nærheten, gode venner osv.

 

;Men så var jeg så heldig å bumpe borti min nåværende kjæreste ikke så lenge etter bruddet. Vi ble gode venner å han fikk meg til å føle at jeg fortsatt er verdt noe. Nå er vi kjærester, jeg har kommet inn på skole, jeg har ordnet opp i økonomien min så jeg greier den høye leien alene. Datteren min stortrives i barnehagen osv, så jeg føler at jeg for første gang i mitt liv har greid HELT alene å få til et liv som fungerer for både meg selv og datteren min.

 

Jeg elsker henne over alt på jord å det viktigste er at jeg greier å være en god mamma for henne, å det syns jeg at jeg er. Jeg er bare ikke så godt menneske på andre måter. Jeg kan virke overlegen og likegyldig selv om jeg egentlig er usikker og sjenert.

[Anonym bruker]

Jeg ble utsatt for en voldtekt da jeg var 15 å denne har jeg fortrengt i alle år. Ikke en gang min beste venninne visste om det. Jeg hatet meg selv etter episoden å skadet meg i mange år, helt frem til jeg ble gravid.

Da innså jeg at jeg ville ikke leve i fortiden lenger, for da skulle jeg ha ansvar for et lite barn. Å jeg greide å slutte. Fristelsen er der ennå, å det kommer den sikkert til å være for alltid men pga min datter skal jeg aldri tillatte meg selv å gjøre det igjen. En gang en selvskader,alltid en selvskader Så forlot barnefar oss da datteren min var 3 uker, da jeg gikk i en fødselsdepresjon(tror det var det, men var aldri hos legen) jeg greide ikke elske datteren min, jeg greide ikke skjønne at hun var min. Morsfølelsen kom ikke før hun var nærmere 6 mnd. Å da ble hun overøst med kjærlighet så det holdt.

 

Har fortsatt dårlig samvittighet for dette idag. Men det å bli forlatt 3 uker etter fødsel for en annen jente, å sitte med en baby med kolikk var ikke akkurat det jeg trengte. Men jeg kom meg gjennom det, helt alene. Ser jo idag at jeg skulle søkt hjelp men jeg skammet meg over det egentlig.

 

Er mye rot oppi hodet mitt egentlig. Blir liksom aldri ferdig med det føler jeg. Derfor jeg fortrenger det så jeg ikke skal bli så lei meg.

Jeg har jo et bra liv. Har en bra jobb, bor i en koselig leilighet med datteren min, hun går i en flott barnehage med hyggelig personale, jeg har en kjæreste som er glad i meg, foreldre som stiller opp dersom jeg trenger barnevakt når jeg er i hjembyen, eller litt økonomisk hjelp dersom det er krise(noe det sjeldent er da, men vet at jeg heller får hjelp av de enn å synke i jorda)

 

Oi dette ble litt langt. Hadde så mange tanker jeg trengte å skrive ned. Aldri skrevet eller snakket så mye om det før..hehe.

[Loglady]

Å ha et bra ytre liv, betyr ikke nødvendigvis at man har et bra indre liv. Dte er det indre du må ta tak i. Ønsker deg lykke til : )

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg opplevde også mye vondt, fortrengte det og skulle klare meg selv. Det funka bra så lenge jeg hadde det vanskelig, men da alt var over kom angsten. Jeg hadde en type angst jeg ikke kunne unngå, og jeg ville ikke ha det slik, så jeg tok selv kontakt med psykolog. Det er jeg glad for. Jeg kom meg på beina. I dag jobber jeg med barn, krisehåndtering og samlivsbrudd. Jeg har aldri opplevd at det å ta kontakt med psykolog har blitt brukt mot noen, heller tvert i mot. Det å ta kontakt med psykolog viser styrke. Det viser at du er stand til å be om hjelp når du trenger det og at du tar tak i det vanskelige i livet ditt.

 

Det jeg har opplevd bli brukt mot noen er mennesker som har fortrengt alt det vonde, ikke bedt om hjelp og så en dag kommer den store smellen. Den smellen som er så stor at en blir liggende i senga, ikke orker stå opp,spise etc. Forhåpentligvis vil du aldri oppleve den, men for din egen del ville jeg ha tatt kontakt med psykolog eller lignende nå. Hvis du ikke vil at noen skal vite det, er det mulig å ta kontakt med en privat psykolog hvis du har råd til det.