I morgen er er tung dag..

[lilletrollet]

..for da er det 8 år siden den lille jenta mi døde. Ho blei født for tidlig og døde kort tid etter fødselen. Var på kirkegården for noen dager siden og vannet blomstrene. Var helt merkelig å stå der med den nye babyen i magen. Egentlig verre enn sist jeg var gravid. Alt blir så nært å tydelig når man har kroppen full av hormoner.

 

Er det andre som har opplevd noe av det samme og har fått barn etterpå? Jeg lurer så på hva jeg skal si til gutten vår på 3 år for han spør jo om alt og blir å spørre om hvem og hva og hvorfor og i det hele tatt når vi skal dit å sette ned blomster i morgen. Han har jo vært med dit før, men da har han ikke vært gammel nok til å forstå. Jeg er så usikker på hva jeg skal si til han. Han er for tiden veldig opptatt av liv og død siden han har mistet to av sine oldeforeldre for ikke kort tid siden og at det nu er en baby i magen. Himmel så vitebegjærlig det går an å være...

 

Tips og råd tas i mot med takk

[Lillebror]

barn forstår mere enn man tror,på sin egen spesielle rare deilige måte.

vi mistet en liten gutt for 3 år siden, å vi har vært åpne og ærlige hele veien. hadda tre barn fra før da og har fått ei jente etterpå,er gravid nå,med termin på samme dag som emil sin. alle ungene vet hvem han var og de kjenner plassen hans på kirkegården. for dem er han en liten gutt som ikke fikk sjansen til å leve utenfor magen,de kaller ham lille bror og han er alltid med oss. om noen er lei seg pga det så sier vi det og da kommer det alltid en og gir en klem. vi fikk aldri sjansen til å bli kjennt med han,høre gråten eller latteren,tørke snørr eller blåse på skrubbsår.Men han satt spor og de tar vi vare på,vi vugger ham i hjertene våre og han er en naturlig del av hverdagen. vi prater selvfølgelig ikke om han hver dag,men på spesielle dager som jul eller bursdag. vi tenner alltid lys for ham på slike dager og da er han liksom "med".

[MammaMia=)]

Har selv ikke opplevd dette, men ville bare si at en kjempegod venn av meg mistet sin tvillingbror i krybbedød. Han har alltid blitt fortalt at broren har det bra og at det var slik det tydelighvis skulle være. Han har alltid vært med til graven fra han var liten baby og passer på at graven alltid er pen og stellt med fine blomster og kranser.

 

Tror med andre ord at det lønner seg å fortelle de andre barna man har helt åpent og ærlig fra begynnelsen alt sammen så de er og blir klar over det.

 

Føler med alle som har opplevd dette. *trøste-klem*

Lykke til med svangeskapet..

[shari_z]

19. april 2000 ble mitt første barn, min datter, født i all stillhet. Hun hadde navlestrengen tett bundet 4 ganger rundt halsen, døde uke 30+2, født uke 31+0.

 

Jeg ble gravid noen måneder senere og den datteren er nå snart 7 år. Jeg har alltid hatt henne med til kirkegården til å stelle graven og blomstene, og har alltid snakket om første datteren. Jeg har ikke skjult noenting fra henne, har fortalt henne hele historien. Hun vet at Kayla er eldst, men hun kaller henne gjerne for "lillesøsteren min, for hun er jo mindre enn meg nå, for hun var jo bare baby da hun døde, selv om hun egentlig er eldre enn meg"

 

Jeg synes det er best å si sannheten som det er til gutten din, ingen grunn til å beskytte ham fra at søsteren hans døde. Jeg merker at min datter er mer åpen når det kommer til snak om døden, og frykter det ikke. Jeg har også hatt henne med i begravelsen til en venn av oss, selv om det var ingen andre barn der (foreldrene trodde de kom til å bli skremt, men min datter er jo vant til å være på kirkegård og vet at søsteren ligger under jorda). Selvfølgelig tilpasset jeg alt med snakk om døden til hennes alder.

 

Nå er jeg også gravid igjen, og vi fortalte henne med en gang. Tenkte at hvis det gikk galt, så skulle vi bare forklare at ikke alle barna som vokser inni magen til mammaer får lov til å leve utenfor. Heldigvis så har alt gått greit så langt. I går jeg hadde regelmessig kynnere som skremte meg veldig (er bare 23+1 i dag), og hun spurte om babyen kom til å dø om den ble født nå. Forklarte at det var godt mulig, men at vi ikke vet helt sikkert. Og så lurte hun på om den skulle få en begravelse hvis den døde nå, og ville den slutte å vokse, eller ville den vokse mer etter at den kom ut? Måtte bare svare henne helt ærlig.

 

Stor klem til deg! Jeg vet det ikke er lett å vite, men jeg mener det er best å fortelle dem helt ærlig sannheten, alt tilpasset etter alderen.

 

Skal tenke på deg og datteren din i morgen! STOR KLEM! Selv etter 8 år er det vondt, ikke sant? Savn vil alltid være der, tenker jeg.

[lilletrollet]

Tusen takk alle sammen for gode ord og at dere ville dele deres erfaring med meg. Han skal selvsagt få være med og så får vi ta det der i fra. Er litt spesielt siden ho har en annen pappa enn han har, men det trenger han jo ikke å vite sånn med en gang. Skal diskutere litt med mannen min i kveld om hva vi skal si til han. Han fortjener jo å vite at han har ei lita storesøster for det vil alltid være en for lite for meg. Selv etter 8 år er det en tung dag. Og enda mer spesielt føler jeg at det er nu som jeg gravid. Er nesten litt redd for å gå på kirkegården da, redd for at det skal skje igjen. Min mor mener at jeg ikke burde dra på kirkegården nu, men for meg vil det være et svik.

 

Nok en gang tusen takk for mange fine ord.

[nr-4-i-oktober]

Mista mi første baby, ei jente to uker før termin 2. juli 2002. Hun var dødfødt, og vi vet ikke årsaken,.Dette er mitt tredje svangerskap etterpå, og det blir ikke enklere fra gang til gang

Syns det er ekstra tungt å dra på kirkegården nå som jeg er gravid.

 

Som de andre her allerede har sagt så er det viktig å være åpne og ærlige til små barn. Ofte er fantasien deres værre enn virkeligheten. Det at hun du mista har en annen far trenger han ikke vite nei.

 

Håper du kommer deg gjennom dagen i morgen på en grei måte. Slipp løs følelsene som kommer.

 

Klem fra meg.

[Nina_J]

Vi mista vår gutt i magen i svangerskapsuke 23. Har en gutt på 3 år fra før, og han er alltid med for å stelle lillebrors grav.

Han fikk også se lillebror etter han var født, og han skjønte med en gang at dette ikke var en "vanlig" baby. Han sier ikke æ æ æ engang denne babyen, sa han...han reagerte ikke noe særlig med det samme, men etterhvert begynte han å gråte fordi han savnet lillebror, og det gjør vondt i hjertet når jeg ser han er lei seg, og da sitter vi å gråter sammen og trøster hverandre, tar frem bilder av lillebror og snakker om han. Det er utrolig godt!

 

Da jeg ble gravid igjen ble han veldig glad! Men begynte med en gang å komme med alle mulige slags spørsmål, som for oss var litt merkelige, men som var helt naturlig for han. Som feks, blir det en levende baby denne gangen?

Litt farlig å svare ja på det, men vi sier at det blir det nok.

 

Nå ønsker han seg en lillesøster, for han har jo allerede en lillebror sier han han er så skjønn at det! Godt å ha ham