mannen er skeptisk...

[lita78ღ]

Kanskje en vanlig problemstilling i begynnelsen????

 

Jeg blir hvertfall fortvilet. Det ser ut til at dette vil bli vår eneste løsning (har bestemt oss for å fullføre "pakkeavtalen" på Volvat med forsøk nr 6 til høsten, men så orker jeg ikke mer.)

 

Men hva skal jeg gjøre med mannen? Han innser det samme som meg, at prøverørsforsøkene er det lite vits i, men han klarer ikke forestille seg at han skal hente et barn i huttateita...og er redd for sine følelser/reaksjoner overfor barnet. Jeg forstår det slik at han er redd for å ikke bli glad i det..

Jeg forstår ikke hvordan han tenker i det hele tatt. Noen som kan hjelpe meg med hvordan jeg skal få han på andre tanker (jeg tror nemlig han HELT sikkert blir like glad i vårt adoptivbarn, han er en herlig mann med masse kjærlighet å gi)

...

[Gjest]

Mannen min var ikke direkte skeptisk til adopsjon, men ville gjerne at vi skulle forsøke ivf selv først. Etter hvert som tiden gikk, modnet han mer og mer for adopsjon. Under dette siste forsøket, ble vi enige om at gikk ikke dette ble det adopsjon fra Thailand:-) Så nå er vi i gang med innsamlingen av papirene.

 

Har ikke mannen din frandret mening i det hele tatt under prosessen? Dere har jo hatt en del forsøk, er han like usikker, liksom? For til mannen min var det en prosess kan du si, der han ble mer og mer klar for adopsjon. Nå i dag er han i gledesrus over at vi skal bli foreldre, og han gleder seg stort over å bli pappa på den måten. Men HELT KLART, han drømmer enda o å få oppleve et svangerskap og en fødsel. Og det håper jeg han får, - etter adopsjonen er gjennomført. Da kjører vi nok på en runde til, med litt mer ro rundt hele forsøket. For da har vi jo en skatt!:-)

 

Hadde jeg vært deg, hadde jeg prøvd å "snudd" tankene hannes over på det positive med en adopsjon. Kanskje det motiverer han bedre?

 

Klem til deg!

[Sarah70-har 2 gull]

Mannen min var også skeptisk. Det beste "modnings-middelet" for ham tror jeg var å bli kjent med andre adoptiv-familier, og se på nært hold at familieliv med adoptivbarn er akkurat det samme som med egenfødte. (Dette visste han selvsagt intellektuelt, men det er noe med å se og erfare på ordentlig...) Nå lot dette seg ordne i egen vennekrets (vi kjenner etterhvert mange adpotanter) - men hvis vi ikke hadde kjent noen, ville jeg ha meldt oss på treff gjennom adoptivforeningen (vi er medl av Verdensbarn).

Av alle vi kjenner, har damene vært motoren i adoptivprosessen og mennene hengt litt bakpå. Mennene har blitt emosjonelt knyttet først når de har truffet barnet på hentereisen, og ennå mer når de har kommet hjem. Så jeg tror mannen din er helt "normal"! (Forresten: er det ikke litt sånn også ved egenfødte? Min mann hadde et ganske distansert forhold til min gravide mage og babyen inni - men alt endret seg når babyen kom ut...)

Ja, for vi var så heldige å få til ivf-prosessen og er foreldre til en flott gutt. Men vi ønsker oss flere barn, og kan slett ikke regne med slik lottoflaks flere ganger. Så kanskje blir vi å finne i adopsjonskøen, vi også.

Lykke til, Lita78! Jeg tror sikkert at mannen din kommer mer på banen etterhvert!

[Kanskje snart? *igang igjen *]

Det er ikke lett dette her.. Hos oss foreslo min mann det foerst..Bare i forbifarten kan man si.. Den dagen jeg fikk lyst paa barn kunne vi alltids adoptere sa han da.. (ville ikke ha barn naar jeg foerst traff han)

Naa derimot tikker klokka og jeg er verpesjuk som bare det. Min mann har ikke saed saa er er det ICSI som trengs..Vi klarte aa faa ett forsoek, men virka ikke. Etter mye om og men og ha blitt kasta frem og tilbake med sykehuset, ble jeg skikkelig lei og foreslo adopsjon..Naa er han den som tviler..han er ikke imot tanken, men vil gjerne at vi skal proeve litt til, for han vil helst ha ett som er vaart.. Se meg gravid, amme etc... Han har to barn fra foer da, saa for han er vel ikke trangen saa stor som min saann sett, men etter at vi starta med ICSIen ble han og skikkelig verpesjuk..

 

Tror nok han kommer seg over paa adopsjonstankegangen igjen snart..Men han vil bare proeve ett forsoek til om mulig og det er helt greit for meg..Vil og selv helst ha "mitt eget" kjoett og blod om jeg kan velge.. Saa vi faar se hva tiden bringer..

Det jeg laerte av min mann (han sa det selv) var at han var mye i tvil fordi han visste lite om det..Saa kanskje du kan finne ut litt info for ham saa kan dere diskutere det litt mer, hva det innebaerer, hvor barnet kommer fra, hvor gammelt etc...

 

Haaper dere finner ut av det ;-)

[lita78ღ]

Takk for mange gode råd, jenter!! Nei denne prosessen er sannelig ikke lett. Foreløpig er vi i mange "prosesser". Vi har bestemt oss for å gjennomføre 6 og siste icsi-forsøk på volvat. I tillegg har vi et "sommerprosjekt" som er inseminasjon med donorsæd. To forsøk, er midt i det første:-).

Hvis ikke dette lykkes, sier jeg for min del, stopp. Jeg orker ikke flere forsøk på kroppen, mest på grunn av den psykiske belastningen. Så får vi se hvor moden mannen er for adopsjon når høsten kommer...

Har mottatt info.materiale fra adopsjonsforum og verdensbarn, har "tvingt" mannen til å lese litt og se på dvd. Så nå får det bare modnes litt:-)

[snøfilla - mamma til 2]

Hei lita78:-)

 

Spenndende med inseminering, men hvorfor ikke eggdonasjon? Er det større sjanse for at det er sæden hans som er problemet enn eggene dine?

 

Anbefaler dere å melde dere på adopsjonsforberedende kurs som Bufetat har, da lærer dere masse om prosessen begge to!

 

Klem

[lita78ღ]

Hei snøfilla!

Nei vi aner jo ikke hva som er problemet, dette valgte vi som et "sommerprosjekt" fordi det var ganske lettvint (i forhold til eggdonasjon). Eggene mine har alltid sett tilsynelatende fine ut, mens hans prøver har vært så som så.... Jeg har også vært gravid før, for mange herrens år siden. Vi har også lest et sted at det befruktede egget først på deledag 3 (ca) er avhengig av også mannens kromosomer, og det er på det tidspunktet de fleste eggene våre har falt fra.... Men hvem vet??? Kanskje er det meg...

 

Uansett, vi er veldig enige om at vi ikke orker noe særlig mer med forsøk. Problemet ligger i å bestemme seg for adopsjon. Men tror han er på gli nå, han har faktisk nevnt det noen ganger:-)

 

Hvordan er det med deg? Hvor har dere kommet i prosessen?

Klem

[snøfilla - mamma til 2]

Hei igjen lita78:-)

 

Håper du kommer med gode nyheter snart. Selv velger jeg å ligge veeeldig lavt i terrenget ang. adopsjonsprosessen vår. Følte at jeg utleverte meg mye på BiM i forb. med ICSI-forsøkene våre, og vil derfor ha prosessen mer for meg selv denne gangen...

 

Klem

[lita78ღ]

det har jeg forståelse for. Du får sende en pm om du har behov for å "prate" litt:-)

 

Har som forventet ingen gode nyheter å komme med, har startet spottingen:-) Må nok bare fortsette surfingen mellom forumene her:-(

[Anonym bruker]

Mannen min er også det, men nå har vi sendt inn søknad i november 2007 og det er ok så lenge han vet han kan trekke seg. (Vi har vært gjennom 7 forsøk). Jeg har sagt at vi kan avsluttet hele adopsjonsprosessen nårsom helst og spurt han flere ganger om vi ikke skal gjøre det, men får til svar at vi ser hvordan det går....nå hadde vi besøkt for å skrive sosialrapport og han svarte som om hans høyeste ønske var å adoptere - jeg ble veldig overrasket, men menn tenker anneledes enn kvinner....vi lar det bare gå slik som det går og hverken tenker eller snakker alt for mye om det - det blir uansett ikke før i 2009 hvis vi blir godkjent...men vi skal på adoptivkurs nå i høst. Han er redd for å få et skadet barn..

[lita78ღ]

Takk for svar, anonym. Kanskje det er en god idè å vinkle det slik. Og det er jo sant, man kan jo trekke seg. Kanskje det er bedre når han vet at den muligheten er der.

 

Jeg tror nok helt sikkert jeg får med meg mannen min på dette, men han trenger litt mer tid på å fordøye ting (men det er jo masse tid å ta av i adopsjonsprosessen!!)

 

Det høres jo ut som om mannen din har modnet i prosessen, masse lykke til videre!!!!

klem