Er det bare meg eller...??

[Chantelle]

Sitter her og leser det ene innlegget etter det andre under de forskjellige bannerne og blir litt forundret.

Er det bare jeg som ikke bekymrer meg for det ene eller det andre i svangerskapet?

Jeg venter nr 2 i tidlig i desember og føler ikke angst for noe eller bekymrer meg for noe. Det var slik med nr 1 også, som er født i 2005.

Jeg lever et helt normalt "gravid" liv. Tar de hensyn jeg bør ta, spiser sunt, sover nok og føler jeg har det flott. Det er klart jeg har mine plager og føler jeg mangler overskudd noen ganger. MEN jeg bekymrer meg ikke for det minste lille stikk i magen, ømme pupper, mager som ikke er struttende nok etc etc etc.Skal liksom mer til for å bekymre meg.

[Gjest]

jeg har det på samme måte som deg, er ikke mye som bekymrer meg. har en sønn født i 06 og venter nr 2 midt i januar, men jeg forstår godt de som er bekymret og engstelig, folk er jo forskjellig tross alt.

[Chantelle]

Klart jeg forstår dem som er bekymret. Dette var ikke ment som noe kritikk mot dem. Bare en liten undring.

[Gjest]

det skjønte jeg.. undrer meg mange ganger over det samme :-)

men noen er jo mer bekymret enn andre

[Chantelle]

Lurer litt på hvorfor det er slik. Har det noe med alder å gjøre? Eller kanskje bakgrunn? Hvilken type person man er? Livssituasjon?

 

Er selv 33, hadde fyllt 30 da nr 1 ble født. Vokst opp på gård, vant til å følge drektige dyr.( Teit sammenligning, men vi er da "patterdyr" vi også) Har dessuten hørt at jeg er en ganske robust person ellers i livet også. Er gift og lever i et sunt og stabilt forhold.

 

[Gjest]

mye muig :-) men selv er jeg bare 20 og bekymrer meg ikke så mye,

tror det har mest med erfaringer og gjøre og hvordan en er som person, men er rart at jeg som er så redd og engstelig for sykdommer og sånt ikke er noe spesielt bekymret når jeg er gravid

 

men igjen, har stor forståelse for de som er engstelige og bekymret under sine svangerskap :-) ser ikke noe galt i å være det så lenge man ikke er FOR bekymret

[tika81]

Har væll litt med korsn formen e i svangerskapet å. Om man spyr mye. har bekkenløsning, ikke går opp i vekt, går altfor mye opp i vekt... osv.

E jo di som har angst for fødsel og angst for keisersnitt. For ikke å glemme di som har født før å ikke hadd en bra opplevelse.

E mye som spille inn og sku ønske alle kunne ha d så godt at di ikke bekymret seg så mye og klarte å nyte svangerskapet fullt ut:)

 

Lykke til jenter:)

[nussie]

I mitt første svangerskap for snart 6 år siden var jeg ikke engstelig for noe,var bare på den ordinære ul og var helt rolig om at alt var bare bra(og det var det jo også

Denne gangen er jeg litt mer tankefull ang alt..uten grunn av den måte,har vært på 4 ul denne gangen av ulike årsaker,og de har alltid sagt at alt er i skjønneste orden.masse liv i magen og vokser kjempe fint.men tenker mer over ting denne gangen,enten fordi jeg har vært gjennom alt en gang før,eller fordi det er noen år siden sist..

Men gruer meg ikke til fødsel,selv om den var hard sist.

Gleder meg masse til vi får en prinsesse til:))

[*lillebolla*]

Enig med deg - og tror det har med personlighet å gjøre. Noen mennesker er med bekymret enn andre, og da vil de vel naturlig nok være mer bekymret under graviditet og alt det rare det fører med seg også...

 

Jeg har hatt en veldig lett graviditet, og har ikke vært noe særlig bekymret. Har egentlig vært mer fascinert over alt det som skjer med kroppen! Var litt nervøs her for en ukes tid siden, da jeg syns babyen plutselig var så stille i magen, men ikke verre enn at jeg prøvde å følge med på bevegelsene. Var bare et par dager, og nå holder den på mer enn noen gang, så tydeligvis ikke noe å bekymre seg over.

 

Det jeg lurer på er:

Får personer som normalt bekymrer seg lite, som normalt ikke er syke eller har noen problemer et lettere svangerskap, og dermed mindre bekymringer, enn de som normalt bekymrer seg?

Jeg tror at man til en viss grad (og virkelig, altså, bare til en viss grad!!) kan tenke på seg sykdommer. Jeg er stort sett optimistisk, er ikke veldig redd av meg, og er heller sånn at - dersom jeg tror det feiler meg noe, så går jeg til legen med en gang og får sjekket det opp. (Og dette tilhører ekstreme sjeldenheter, fordi jeg nesten aldri er syk!)

 

Men det er kanskje et litt "høna og egget"-spørsmål?

[Chantelle]

Hypokondertanta mi, som ellers er syk både her og der uten at det feiler henne noe hadde 3 ukompliserte svangerskap og var superfrisk. Har aldri hatt det bedre hverken før eller etter svangerskapene sier hun.

Friskusvenninna mi, treningsnarkoman og kostholdsfreak, som ellers er frisk og aldri bekymrer seg for noe hadde det motsatt og bekymret seg for alt. Kunne nesten ikke vente til svangerskapet var over og hun fikk tilbake kroppen sin.

Tror det er veldig individuelt hvordan man har det. Selv har jeg en sikkelig ekkel rygg, som har plaga meg veldig siden jeg var 10 år. Tenkte litt på hvordan det ville gå under svangerskap før jeg ble gravid med nr 1. Men det viste seg at det gikk supert. Jeg bar jentungen ganske langt inn mot ryggen, og hadde ikke vondt en eneste dag fra 2.trimester. tenker ikke på det denne gangen heller. Frisk som en fisk.

 

[Gjest]

Jeg er heller ikke så bekymret.. Dette er 3. gang jeg er gravid, og føler at jeg er rimelig rolig..

 

Nå er det sikkert mange som blir sure på meg, men jeg tror mange blir skremt litt opp inne på bim.. Det verserer mange teorier og formaninger her, som man ellers ikke hadde tenkt over. Tror det blir sammenlignet litt for mye her, og dette kan skremme allerede usikre mødre. Har du gått opp mer eller mindre enn andre; KRISE, spiser du salami; da er man en potensiell morder for det ufødte barnet, babyen veier for mye/for lite ved vekstkontroll, har du tatt deg en røyk eller et glass vin i svangerskapet, er du en dårlig mor.. osv osv.. Dette er en side hvor man skal hjelpe hverandre og komme med råd og tips, men det slår litt feil ut innimellom.

 

I de forrige svangerskapene mine tok jeg også livet helt med ro, matportalen hadde jeg ikke hørt om engang, og var det noe jeg luret på, spurte jeg legen min.

[*lillebolla*]

Ja, da røk min teori, i alle fall! :-) Tydeligvis veldig individuelt det her...

 

Men ang hun friskus-venninnen din, så kan nok mangelen av kontroll på kroppen være ganske plagsomt og dermed føre til mer bekymringer enn normalt kanskje... Fordi man faktisk ikke har kontroll eller kan kontrollere sin egen kropp...Tror mange jenter har problemer med akkurat dette, såvidt jeg har skjønt av alle innleggene her!

 

(Nå er jeg som sagt av dem som syns det er spennende, og nærmest tar alle endringene i øyensyn om et lite "prosjekt" - og ikke bryr meg om vekt og alt sånn, så lenge alt virker normalt og jeg føler meg frisk og fin...)

 

 

[Graviden/4.mann*har*født*]

Jeg er 26 og venter nå 4.mann...Jeg var vel rimelig bekymret for ALT første gangen jeg var gravid *ler* Med nr 2 og 3 var jeg veeeeldig avslappet, men nå denne gangen merker jeg at det er en del tanker so melder seg igjen... Kanskje det er fordi det så absolutt ikke var planlagt, fordi jeg nettopp har avsluttet forrige permisjon, eller fordi jeg rett og slett føler at det er noe annerledes denne gangen. Har i tillegg hatt mye "vondt" i magen, vært veldig mye kveldskvalm og ekstremt trett. -alt dette er jo i bunn og grunn helt normalt, så jeg skjønner ikke hva som plager meg sånn.....skal bli godt å få kommet seg til legen og snakket ut, og få en bekreftelse på at alt er bra og normalt...

[NuttaMi*med 3 små:)]

Dette er min tredje, og har ikke vært særlig bekymret i noen av svangerskapene, med noen unntak. Denne gangen har jeg hyperemesis, kaster opp alt og får ikke i meg mat, er veldig dårlig og føler meg langt i fra frisk. Med nr 2 fant de ut at hun plutselig sluttet å vokse en periode i magen og ble i hui og hast sendt på riksen...synes det er grunn til å være litt bekymret i sånne situasjoner. Jeg holder pusten hver gang jordmor skal telle hjerteslag på Ul maskinen (hun har UL på kontoret), det har jeg gjort hver bidige gang..det synes jeg heller ikke er rart.

Er selv sjeleglad for at jeg har sluppet blødninger o.l. i noen av svangerskapene, det synes jeg også er grunn til å bekymre seg...

Men smerter i magen og naturlige symptomer + ting som følger de fleste i et svangerskap ofrer jeg ikke en tanke.

Men på en annen måte synes jeg ikke det er mindre normalt å være bekymret enn ikke, det er veldig mye som står på spill om det skulle være noe galt...synes egentlig det er like naturlig begge deler

Informasjonen her kan nok også virke litt skremmende for endel, absolutt.

At det har noe med personlighet å gjøre tror jeg sikkert, er selv en ganske "bedagelig" person som tar ting som det kommer, enkelt og greit.

[Amazed..♫ 01.02.2012 ♫]

I mitt første svangerskap var jeg stresset, bekymret og "opp i været" for alt. Lurte på om baby i magen hadde det bra HELE TIDEN, klarte ikke slå meg til ro med at alt hadde sett fint ut på kontrollene, fikk panikk ved det minste lille "feiltrinn" jeg gjorde (f.eks. tenk om dette eplet ikke er skikkelig vasket).. Lettere hysterisk, når jeg ser tilbake på det. Ja, jeg syntes iallefall at jeg var hysterisk selv i det svangerskapet. Og fødselen var et kapittel for seg, jeg gruet meg fra den dagen jeg testet positivt. Denne gangen er jeg mye mer laidback, slapper av og nyter livet. Lever som normalt, selvsagt med noen forbehold (alkohol og slikt). Stresser meg ikke opp over ting lenger. Er et par år eldre, har litt mer erfaring og står litt bedre stilt denne gangen i forhold til jobb o.l.

[shari_z]

Med min første, så var jeg ikke bekymret i det hele tatt. Leste mye om svangerskap og alt som skjedde, syns det var fascinerende. Helt til det ble stille i magen og da skjønte jeg at noe var alvorlig galt. Jentungen var død, uke 30+2.

 

Med nr 2, var jeg veldig bekymret grunnet det som hadde skjedd med første jenta. Ikke bare det, men så ble jeg innlagt på Riks med truende for tidlig fødsel i uke 26 (26+1). Lå på sykehuset i 3 uker, veldig bekymret hele tiden at jeg skulle miste enda et barn. Hun kom uke 36+0, grunnet jeg hadde nyrebekkenbetennelse og ikke kunne behandles, samt regelmessig rier.

 

Så var det en MA og en SA og mange år. Nå er jeg gravid igjen, 23+0, og bekymrer meg ikke i det hele tatt. Tenker at dette kommer til å gå bra, ikke tenker jeg at det som skjedde de 2 første gangene kommer til å skje igjen. Tenker ikke over vekta og spisingen og sånne ting, bare koser meg at jeg har fått mulighet til å få et barn til. Får selvfølgelig veldig bra oppfølging pga tidligere svangerskap og har tro at helsevesenet gjør sitt beste med mitt svangerskap.

 

Eneste jeg tenker mye på er, hvilken vogn bør jeg kjøpe? :-)