oktaviastar

[tresøtesmå-torødogenblå]

Jeg har et nysgjerrig spørsmål:

 

Hvordan vet man at man har fått nok barn når man har åtte stykker?

 

Jeg mener, jeg skjønner argumentene om at det er nok med to, tre eller fire. Til og med fem. Men etter det, hva stoppet deg?

 

Som sagt, bare et nysgjerrig spm, som du slett ikke trenger å svare på hvis du ikke vil.

[Store My]

Hehe - det lurer jeg på også :-)

[Sånn kan det gå]

"Jeg mener, jeg skjønner argumentene om at det er nok med to, tre eller fire. Til og med fem. Men etter det, hva stoppet deg?"

 

Må helt ærlig si at her skjønner jeg ikke tankegangen din overhode. Hva slags "argumentasjon" for å få 5 barn er det du forstår så godt, mens det plutselig ved flere enn det blir uforståelig?

 

Avgjørelsen i forhold til hvor mange barn man synes er passe er jo alltid en personlig og subjektiv avgjørelse enten man nå får 0 eller 20 barn. For oss er 8 rett og slett passe. Alle barna våre er godt planlagt en og en, så det er ikke sånn det måtte noe til som "stoppet oss" og ellers ville det "stømmet ut" en ustoppelig mengde barn. Vi fikk et til og et til fordi det passet for oss og så var det passe for oss å stoppe etter nr.8.

[Store My]

Jeg tror ikke spørsmålet inneholdt kritikk, og heller ikke antydninger om at det "strømmer ut en ustoppelig mengde barn", derimot kanskje det var stilt av ren undring. For oss som har færre barn (to i mitt tilfelle, med 8,5 år i mellom) kan det også kanskje være et indirekte spørsmål om hvordan dere orker å ha 8 barn. Jeg, med to, kan synes at det er ganske slitsomt, og jeg innrømmer at jeg har et visst behov for å ha kontroll på verden rundt meg, derfor forestiller jeg meg at 8 barn ville føles kaotisk - for meg, altså. Som du sier, er det jo ganske subjektivt dette her. Min oldemor hadde 11 barn, og jeg skjønner oppriktig talt heller ikke hvordan hun orket det (fattige var familien også). Men, på den tiden hadde hun antakelig ikke noe valg, men måtte orke, og hun ble riktig gammel, så det kan ikke ha vært så ille, heller ;-) Jeg innser også hvilken fantastisk gave det må være å ha så mange barn, med så mange spennende mennesker å oppdage :-) Det er jo også mange faktorer som bestemmer når man "føler seg ferdig med barn", i mitt tilfelle er det en blanding av min manns alder (myyyyye eldre enn meg), svangerskapsforgiftning to ganger (og dermed god sjanse for å få det igjen), et ønske om å også sats på karriere + at jeg rett og slett er ganske fornøyd med de barna jeg har :-)

[Sånn kan det gå]

Jeg tror at for de aller fleste så er det slik at på et visst tidspunkt så finner man rett og slett ut at nå er man klar for å gå over i en ny livsfase. Grunnene man har for antall er nok ganske så like, men hvor mange man føler er passe er bare ulikt.Derfor ser jeg det rett og slett som ganske forunderlig at 5 skal være helt forståelig, mens plutselig 6 er ubegripelig. Hva slags skille går der liksom? Selv ser jeg det ikke som uforståelig at noen kan tenke seg å ha f.eks 15 barn, eller bare 1 for den del, selv om jeg personlig ikke ville hatt så mange, eller så få.

 

[tresøtesmå-torødogenblå]

Det er noe men en to mange...

 

Men egentlig ikke noe skille ved fem heller. Det er bare at 6 barn er utrolig mange barn, og det er 8 også, og 10. Mens fem er fem. (for mange for meg det, altså.)

 

Ikke tro at jeg ikke ser den fantastiske mangelen på logikk i resonnementet mitt her, altså. :-)

 

Det var overhodet ikke ment som kritikk. Jeg bare er forundret! Og aldri så lite imponert.

[stinen ♀ ♂ ♂]

hehe... Den "magiske" grensen på antall barn er mellom 3 og 4. Har man 3 barn er det liksom "akkurat passe". Har man 4 eller flere har man noe som heter "mange barn";)

 

Dette er ihvertfall noe de aller fleste sier, eller uttrykker på ulike måter=)

 

Selv vil jeg gjerne ha "mange barn" hehe.. Ihvertfall 4!! Men mannen min vil bare ha tre (vi har foreløpig "bare" to), så vi får se hva det blir til med tiden.

 

=)