50% deling av samvær,- synspunkter

[Anonym bruker]

Hva mener dere om denne ordningen?

Få høre fordeler og ulemper!

 

Selv vil jeg bare si at jeg syns det er mest ulemper. Jeg føler ikke at jeg, partneren min og fellesbarna våre får tid til å føle oss som en familie, før de kommer inn i hus igjen og tar over. det blir så veldig delt liv. Ene uka fungerer alt som det skal, og vi er en lykkelig liten familie på tre, kanskje vi til og med blir fire i fremtiden. Så kommer den andre uka der jeg føler meg som en alenemor, og veldig spiltta. Han og jentene blir liksom en familie, og jeg og fellesbarnet blir en familie den uka de er her. Hadde følt det så mye bedre om vi tre hadde hatt mere tid alene. Er det ikke dessuten vanskelig for to unger å ha to hjem? Er det ikke bedre å ha ett hjem og et besøkshjem? Bare lurer..

[Anonym bruker]

50-50 er en ordning "til det beste" for at ingen av foreldrene skal "tape". Det er etter min mening langt i fra det beste for barna. Prøvde selv denne ordningen i 3 mnd, og mine unger ble helt umulige..de viste tydelige tegn på mistrivsel. Alt ordnet seg når vi gikk tilbake til vanlig samvær.

[Anonym bruker]

Her hadde vi 50% samvær i tre år. det gikk greit, men det var også ulemper med det. Merket ofte at ungene hadde problemer med å omstille seg hver gang de skiftet hjem. de var ofte grinete og ville til den andre. Nå er de 9 og 11, og bor fast hos moren sin. De har blitt mye mer harmoniske barn, som virker trygge og trives kjempe bra. de er hos pappaen og meg annenhver helg og i sommerferien er de her i to uker. Andre ferier og høytidsdager har vi annehver gang. Fungerer kjempe bra for alle. Han eldste slet litt i starten med dårlig samvittighet ovenfor faren, siden de bodde fast hos moren. Men mannen min var veldig flink til å forklare og gjøre han trygg på at han ikke var noe mindre glad i de for det, og at vi gledet oss til de kom på besøk. Ulempen med det er at min mann kanskje skjemmer de bort ekstra npr de først er her, for det er så liten tid, men etterhvert har han blitt flinkere til å ikke være en sirkuspappa, men en pappa som også har grensesetting. Min mann er alle tiders. Han er superflink med våre to fellesbarn, og jeg merker at jeg er en mer glad person nå som ordningen har blitt slik. Hurra!

[Anonym bruker]

Synes dette er en usedvanlig dårlig løsning for barnet. Må omstilles nytt hjem hele tiden, med nye regler, grensesetting osv. Merker at barnet "skylder" på den andre foreldren ved passende anledninger slik at barnet for viljen sin. Far og mor skal overgå hverandre hele tiden og barnet får minimal oppfølging av vanlig oppdragelse. Eks lærer klokka hos far, mor gidder ikke å følge opp. Starter hele tiden på nytt hver gang barnet kommer til oss.

Når det gjelder venner er dette også en utfordring. En bestevenn her og en der..(Barnet får ikke treffe den andre bestevennen når barnet er hos mor..)

Det kommer ikke til å bli forandret i vårt tilfelle, men jeg vil ikke at dette skjer med mitt barn!! Blir jeg skilt vil jeg gjerne ha den daglige omsorgen og far annenhver helg, evnt en dag i uka...

Blir bare tull, barnet elsker å sette foreldrene opp mot hverandre og spille "offer" hos den andre. Hver gang barnet savner den andre kommer når barnet gråter og har blitt irettesatt..Foreldrene får dårlig samvittighet og barnet viljen sin..

[*-*]

Burde nesten vært en egen side som het 50/50, eller en samlemappe. Går det forresten an å søke på temaet og så kommer alt som er skrevet om dette opp?

Jeg har svart på akkurat dette mange ganger, i fare for å gjenta meg så må jeg bare si det igjen: Vi har 50/50 og det fungerer veldig bra! Jeg føler ikke at dette først og fremst er for foreldrene, det er like mye for barnas skyld. Barna er glade og harmoniske og har like god kontakt med begge foreldrene. De sier selv at de ønsker å bo to steder. Ja, man kan godt argumentere med at det bare er noe de sier fordi de ikke vet si eget beste eller de vil tilfredstille de voksne, men vi merker jo like godt hvordan barna har det som i familier hvor de ikke har 50/50. Vi merker om barna våre er glade eller stressa, i balanse eller ubalanse. Kanskje vil barna ønske å bo i bare et hjem fast i framtiden, men enn så lenge vil de ikke ha en annen ordning enn den vi har. De tenker ikke så mye på hva de har mistet med skilte foreldre lenger, men fokuserer på hva de har fått. De har to fine hjem, masse voksne som er glad i dem og nye familiemedlemmer. De snakker faktisk en del om at de setter pris på forskjellene i hjemmene, og at det er ulike ting som er fint hvert sted. Som den ene sa - når jeg har vært lenge hos mamma da gleder jeg meg til å komme til hit, og når jeg har vært her en stund da er jeg liksom ferdig med det og gleder meg til å komme tilbake til mamma. På den måten blir jeg aldri skikkelig lei de voksne!

Barna hos oss er ikke stressa eller utrygge, de har vanlige regler og rutiner i begge hus, og leker med vennene sine og har ganske like hverdager begge steder.

 

Jeg mener ikke at 50/50 passer for alle, det tror jeg ikke det gjør. Men jeg blir litt oppgitt av at det er så mange som kategorisk skal uttale seg om at 50/50 bare er for de voksnes skyld, eller at det skadelig for barna, det tror jeg ikke det trenger å være!! Det kan være like skadelig å miste kontakten med en av foreldrene, og det kan være like stressende å flytte hit og dit annenhver helg. Man vil fortsatt ha to hjem, bare at man kanskje aldri vil føle seg ordentlig hjemme i det ene hjemmet.

Jeg tror man må finne ut hva slags løsninger som er best i de enkelte tilfellene. Det er en del ting som bør ligge til rette før man overhodet tenker på 50/50, sånn som nærhet mellom hjemmene (type samme skolekrets), lavt konfliktnivå (hjemmene får tett samarbeid, viktig at barn ikke blir en del av en konflikt eller budbringere) og ikke minst at barna hadde tilnærmet lik kontakt med begge foreldrene før skilsmissen. Hovedhensikten er jo å lage så lite endringer for barna som mulig. Hvis de er vant til at mor og far er likeverdige omsorgspersoner så kan tapet av den ene forelder i hverdagen være mye verre for barna enn å bo annenhver uke. Hvis det er en av foreldrene som har hatt hovedomsorgen også da de bodde sammen vil det være mye bedre for barna å bo mest hos denne forelderen også etter en skilsmisse enn å plutselig skulle skilles fra hovedomsorgspersonen halve tiden.

 

Det kan godt hende at 50/50 ikke fungerer for dere over her, men da er det fordi forholdene ikke ligger til å rette for det i deres familier og ikke fordi 50/50 per def er en dårligere løsning enn 20/80 eller 40/60.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det er en god løsning, personlig mener jeg at barn har best av å ha ett hjem. Vi prøvde det en periode og det fungerte ikke så godt, barnet ble urolig og hadde problemer med å tilpasse seg. -Men for de som får det til å fungere til beste for barna så er jo det flott Da må alt ligge til rette for det så barn ikke trenger 2 vennekretser etc.

 

Jeg er selv skilsmissebarn og ville ikke valgt 50/50 selv heller.

[Anonym bruker]

Argumentet om at barna får 2 hjem er jo helt tullete: I det foreldrene skiller seg skaper de 2 hjem til barna sine. Vi har stebarnet vårt annenhver helg og ferier og så mye hun har lyst ellers. Hun føler seg hjemme både hos oss og hos mor.

 

Vi kan ikke ha 50/50 pga avstand. Det er jo selvfølgelig den største forutsentingen, men jeg tror generelt 50/50 passer for alle som vil det, og som er villig til å jobbe for et godt samarbeid (og da må alle parter være smidige, ikke bare en) Hvis ikke godt samarbeid er på plass så er nok ikke 50/50 en god løsning.

 

Dette er foreldre som ofrer mye for å være mest mulig sammen med barna sine, så jeg tror det blir litt svart/hvitt og si at de kun gjør det for de voksenes skyld.

[*-*]

Amen!!! hehe:)

 

(men det er sant, det skal faktisk enormt mye kamelsvelging og jevnt hardt arbeid til for å opptrettholde et godt nok samarbeid til å ha 50/50. man må leve tettere på tidligere partnere enn man kanskje trenger hvis man har helgesamvær, og man må samkjøre alt for at overganger skal bli smidigst mulig for barna. det krever også mye av eventuelle steforeldre. det er ikke noen lett løsning som man velger på trass eller av et egoistisk likestillingsprinsipp som noen synes å tro...)

[Anonym bruker]

Men hva når både mor og far får "ny" familie på hver sin kant?

Hvordan er det da å være barnet som må dra frem og tilbake mellom to hjem tro?

På begge steder bor mor og far med lillebror eller lillesøster, mens sisteman pendler mellom to familier....

Synes det må være tøft for en liten tass jeg da....

Noen med synspunkter, erfaringer rundt dette?