Gå til innhold

Fødselshistorie og skrytebilde :o)))))


Gjest

Anbefalte innlegg

Etter et ganske så uproblematisk svangerskap på de aller fleste måter, var det litt plutselig jeg startet permisjon og nedtelling til termin midtveis i mai. Juni kom med sommer, sol og deilig vær. En hektisk vår var med ett over, og jeg kunne bruke noen dager på å kjenne litt på det at vi faktisk skulle bli foreldre igjen. Litt merkelig, litt ”overraskende” – selv om det høres litt rart ut kanskje – men denne gange hadde jeg ikke egentlig hatt så mye tid til å være gravid. Men selvfølgelig veldig fint å gå og glede seg!

 

De siste to ukene var som en deilig sydenferie, 30-35 grader, og folk begynte å spørre om jeg ikke var sliten, lei, varm, tung, osv., og jeg følte meg nesten litt kjedelig, men ikke minst heldig som kunne svare ”nei, i grunnen ikke”. Med nytt hus, oppussing, flytting og et barn fra før rekker man ikke å kjenne så veldig etter.

 

Kjenne etter kunne jeg imidlertid gjøre om kvelden 5. juni. Jeg og storesøster hadde vært på utstillingsåpning, formen var fin, men jeg hadde vært ”dårlig i magen” i en liten uke og hadde også hatt sporadiske tak i magen i et par dager. Allikevel ikke noe jeg tok som så veldig tydelige tegn på at ting begynte å nærme seg. Når storesøster var i seng, og sovnet nøyaktig kl 20 den kvelden, begynte det. Og jeg begynte å lure…”er det noe på gang?” Jeg ble nå som sist gang entusiastisk pessimist, eller pessimistisk entusiast, mens de første riene tok litt tak. Tror liksom ikke ting er i gang før det omtrent er over ;o)

Det var ikke noe særlig regelmessighet i de til å begynne med, alt fra 14 til 8 min i mellom, og middels vonde. Det føltes best å gå litt rundt når de kom, jeg prøvde å huske på å være løs og ledig i hender, føtter og kjeve, ikke knyte meg. Og gå og gå… De første tre-fire timen var helt overkommelige. Jeg var absolutt ikke overbevist om at noe var ordentlig i gang, og gikk og ventet på at det skulle bli mye vondere – slik jeg husket det ble med storesøster. Det kom litt blodslim av og til, men jeg mente det burde være mer, og i hvert fall mer blodig? Nei, dette blir nok ikke noe av i dag.. Stopper sikkert opp igjen.

 

Mannen min gikk og la seg, etter plutselig å ha funnet ut at vi kunne jo kanskje pakke en bag (ikke dumt!) i 01-tiden den natta. Han klarte å sove, den heldiggrisen, jeg tuslet litt rundt, kjente på vondter som kom og gikk, stadig med ca 10 min i mellom. Jeg gikk litt til og fra seng, stue og dusjen mellom kl 01 og 03. Det dabbet IKKE av. Er vi i gang da?! (JA!..hehe) Intensiteten i riene var som før, kanskje litt sterkere, men jeg ventet fortsatt på at det måtte jo bli enda vondere. (Riene sitter mest i ryggen, og nederst i magen) Hadde ikke lyst til å reise ”for tidlig” til sykehuset. Etter en tur på do, og litt mer gåing, tok riene seg skikkelig opp rundt 04.30. NÅ er jeg overbevist – dette er i gang!! Jeg krøp rundt senga og pustet som bare det, nå ble det plutselig 3-5 min i mellom og veldig veldig vondt! Etter 20 min til syntes jeg ikke det var så gøy lenger og pirket litt i mannen min. Uff, så vondt nå da gitt! Mannen min ringer mamma som skal passe storesøster, og så ringer han fødeavdelingen. Bare å komme.

 

Rett før kl 06 hoppet vi i bilen, det ble litt av en tur! En ganske stille en – sånn rent samtalemessig – men stillheten brytes av min puuuuuuuuuuuuuuuust og auauauauauauauaau. Kunne nesten angret litt på tidspunktet for avreise, men det var jo for sent nå ;o) Vi overlevde kjøreturen, både jeg og mannen min, som hadde en veldig god hånd å klemme på hele veien. Vi gikk mer eller mindre rett inn på fødeavdelingen, jeg ganske krokrygget, og med 5-6 rier underveis. Hang i armen til mannen min som vel egentlig hadde mer enn nok med den svære bagen han pakket til oss.

 

På fødeavdelingen kom riene fortsatt tett (hei hei jordmor, og auauauau) og jordmor som hadde tenkt å ta oss inn på undersøkelsesrom ombestemmer seg fort og sier at vi kunne nok gå rett på fødestua (overrasket – jeg? Ja!) Kom dit, masse rier, og gudhjelpemeg 7 cm åpning! (jeg hadde på forhånd håp om at det i hvertfall var 3-4 cm kanskje..! ble enda mer overrasket da ja!) Kveiler meg i vondtene som kommer tett som hagl, jordmor gir meg lystgassmaska og beskjed om å konsentrere meg om pusten. Mannen min hjelper til, og jeg klemmer vel omtrent livet av ham, henger i armen hans, rundt skuldrene hans og jamrer…du og du så vondt da gitt!!! Etter en halvtime på fødestua begynner jordmor å snakke om vi kommer til å rekke dette før vaktskiftet kl 07.30. Hæ?? Vi kom da inn for en halvtime siden, kan da ikke føde alt nå?? Jeg hadde sett for meg kanskje 3 timer til jeg! Riene forandre seg litt, det begynner å trykke på litt, kroppen ”vrenger” seg liksom litt, og jeg må bare følge på. Kan ikke stoppe nå! Vannet begynner å gå litt, og etter en undersøkelse til, så forteller jordmor at ”jammen her er det åpent her, så da tar vi vannet da”. ”HÆ?!?” igjen, alt nå???

 

Rievondtene flytter seg fra ryggen til midt foran på magen – rett over symfysen – Ai aiaiai! Jordmor mener at det er nok pressrier jeg har, jeg aner ikke, det er bare veldig veldig vondt! ”Vi rekker nok ikke å få deg over i fødesenga” sier hun, men det spiller ingen rolle for meg, nå må det presses her! Setter meg litt mer opp i senga, men det gjør så usigelig vondt! Presset innvendig sitter liksom mer i meg denne gangen, forrige gang kjentes det ut som om bekkenet skulle knekke da vi kom til pressinga. Nå er det mer selve meg som kjenner det mest. Jeg bare mååååå! Auauauauauauau!!!! ”Nå kan du kjenne på hodet til babyen” sier jordmor.. ”NEI!!!” (jeg vil da virkelig ikke det!? Få det ut! Hehe….) Hodet ”smetter” nærmest ut på et par tre rier – jøss – det var ikke like vondt som jeg husket! Er det virkelig ute alt? *pust pust pust*…ny rie og AUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU!!…jeg hylte og brølte nok litt mer denne gangen, men det var helt nødvendig..!

 

Og så er vi plutselig foreldre igjen! Lille vakre vennen kommer seilende ut, og opp på magen min, litt blålig, men helt nydelig!! Blir tørket litt og så kommer gråten. Både hos henne og hos meg. Så intenst, så vondt, og så fantastisk! Pappa er så stolt! Plutselig er vi blitt en familie på fire.

 

Lille store Matilda-vår var 4005 g, 49 cm lang og 36 cm rundt hodet. Helt fullstendig praktfull. Velkommen til verden jenta vår!

 

http://www.barnimagen.com/content/view/imageingallery/530143

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fantastisk :o) likte den med "nå kan du kjenne hode" Få det ut *hoho*

Gratulere & lykke til med nytt familie medlem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...