Fødselshistorie! (litt lang)

[Gjest]

Etter et ganske så uproblematisk svangerskap på de aller fleste måter, var det litt plutselig jeg startet permisjon og nedtelling til termin midtveis i mai. Juni kom med sommer, sol og deilig vær. En hektisk vår var med ett over, og jeg kunne bruke noen dager på å kjenne litt på det at vi faktisk skulle bli foreldre igjen. Litt merkelig, litt ”overraskende” – selv om det høres litt rart ut kanskje – men denne gange hadde jeg ikke egentlig hatt så mye tid til å være gravid. Men selvfølgelig veldig fint å gå og glede seg!

 

De siste to ukene var som en deilig sydenferie, 30-35 grader, og folk begynte å spørre om jeg ikke var sliten, lei, varm, tung, osv., og jeg følte meg nesten litt kjedelig, men ikke minst heldig som kunne svare ”nei, i grunnen ikke”. Med nytt hus, oppussing, flytting og et barn fra før rekker man ikke å kjenne så veldig etter.

 

Kjenne etter kunne jeg imidlertid gjøre om kvelden 5. juni. Jeg og storesøster hadde vært på utstillingsåpning, formen var fin, men jeg hadde vært ”dårlig i magen” i en liten uke og hadde også hatt sporadiske tak i magen i et par dager. Allikevel ikke noe jeg tok som så veldig tydelige tegn på at ting begynte å nærme seg. Når storesøster var i seng, og sovnet nøyaktig kl 20 den kvelden, begynte det. Og jeg begynte å lure…”er det noe på gang?” Jeg ble nå som sist gang entusiastisk pessimist, eller pessimistisk entusiast, mens de første riene tok litt tak. Tror liksom ikke ting er i gang før det omtrent er over ;o)

Det var ikke noe særlig regelmessighet i de til å begynne med, alt fra 14 til 8 min i mellom, og middels vonde. Det føltes best å gå litt rundt når de kom, jeg prøvde å huske på å være løs og ledig i hender, føtter og kjeve, ikke knyte meg. Og gå og gå… De første tre-fire timen var helt overkommelige. Jeg var absolutt ikke overbevist om at noe var ordentlig i gang, og gikk og ventet på at det skulle bli mye vondere – slik jeg husket det ble med storesøster. Det kom litt blodslim av og til, men jeg mente det burde være mer, og i hvert fall mer blodig? Nei, dette blir nok ikke noe av i dag.. Stopper sikkert opp igjen.

 

Mannen min gikk og la seg, etter plutselig å ha funnet ut at vi kunne jo kanskje pakke en bag (ikke dumt!) i 01-tiden den natta. Han klarte å sove, den heldiggrisen, jeg tuslet litt rundt, kjente på vondter som kom og gikk, stadig med ca 10 min i mellom. Jeg gikk litt til og fra seng, stue og dusjen mellom kl 01 og 03. Det dabbet IKKE av. Er vi i gang da?! (JA!..hehe) Intensiteten i riene var som før, kanskje litt sterkere, men jeg ventet fortsatt på at det måtte jo bli enda vondere. (Riene sitter mest i ryggen, og nederst i magen) Hadde ikke lyst til å reise ”for tidlig” til sykehuset. Etter en tur på do, og litt mer gåing, tok riene seg skikkelig opp rundt 04.30. NÅ er jeg overbevist – dette er i gang!! Jeg krøp rundt senga og pustet som bare det, nå ble det plutselig 3-5 min i mellom og veldig veldig vondt! Etter 20 min til syntes jeg ikke det var så gøy lenger og pirket litt i mannen min. Uff, så vondt nå da gitt! Mannen min ringer mamma som skal passe storesøster, og så ringer han fødeavdelingen. Bare å komme.

 

Rett før kl 06 hoppet vi i bilen, det ble litt av en tur! En ganske stille en – sånn rent samtalemessig – men stillheten brytes av min puuuuuuuuuuuuuuuust og auauauauauauauaau. Kunne nesten angret litt på tidspunktet for avreise, men det var jo for sent nå ;o) Vi overlevde kjøreturen, både jeg og mannen min, som hadde en veldig god hånd å klemme på hele veien. Vi gikk mer eller mindre rett inn på fødeavdelingen, jeg ganske krokrygget, og med 5-6 rier underveis. Hang i armen til mannen min som vel egentlig hadde mer enn nok med den svære bagen han pakket til oss.

 

På fødeavdelingen kom riene fortsatt tett (hei hei jordmor, og auauauau) og jordmor som hadde tenkt å ta oss inn på undersøkelsesrom ombestemmer seg fort og sier at vi kunne nok gå rett på fødestua (overrasket – jeg? Ja!) Kom dit, masse rier, og gudhjelpemeg 7 cm åpning! (jeg hadde på forhånd håp om at det i hvertfall var 3-4 cm kanskje..! ble enda mer overrasket da ja!) Kveiler meg i vondtene som kommer tett som hagl, jordmor gir meg lystgassmaska og beskjed om å konsentrere meg om pusten. Mannen min hjelper til, og jeg klemmer vel omtrent livet av ham, henger i armen hans, rundt skuldrene hans og jamrer…du og du så vondt da gitt!!! Etter en halvtime på fødestua begynner jordmor å snakke om vi kommer til å rekke dette før vaktskiftet kl 07.30. Hæ?? Vi kom da inn for en halvtime siden, kan da ikke føde alt nå?? Jeg hadde sett for meg kanskje 3 timer til jeg! Riene forandre seg litt, det begynner å trykke på litt, kroppen ”vrenger” seg liksom litt, og jeg må bare følge på. Kan ikke stoppe nå! Vannet begynner å gå litt, og etter en undersøkelse til, så forteller jordmor at ”jammen her er det åpent her, så da tar vi vannet da”. ”HÆ?!?” igjen, alt nå???

 

Rievondtene flytter seg fra ryggen til midt foran på magen – rett over symfysen – Ai aiaiai! Jordmor mener at det er nok pressrier jeg har, jeg aner ikke, det er bare veldig veldig vondt! ”Vi rekker nok ikke å få deg over i fødesenga” sier hun, men det spiller ingen rolle for meg, nå må det presses her! Setter meg litt mer opp i senga, men det gjør så usigelig vondt! Presset innvendig sitter liksom mer i meg denne gangen, forrige gang kjentes det ut som om bekkenet skulle knekke da vi kom til pressinga. Nå er det mer selve meg som kjenner det mest. Jeg bare mååååå! Auauauauauauau!!!! ”Nå kan du kjenne på hodet til babyen” sier jordmor.. ”NEI!!!” (jeg vil da virkelig ikke det!? Få det ut! Hehe….) Hodet ”smetter” nærmest ut på et par tre rier – jøss – det var ikke like vondt som jeg husket! Er det virkelig ute alt? *pust pust pust*…ny rie og AUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUU!!…jeg hylte og brølte nok litt mer denne gangen, men det var helt nødvendig..!

 

Og så er vi plutselig foreldre igjen! Lille vakre vennen kommer seilende ut, og opp på magen min, litt blålig, men helt nydelig!! Blir tørket litt og så kommer gråten. Både hos henne og hos meg. Så intenst, så vondt, og så fantastisk! Pappa er så stolt! Plutselig er vi blitt en familie på fire.

 

Lille store Matilda-vår var 4005 g, 49 cm lang og 36 cm rundt hodet. Helt fullstendig praktfull. Velkommen til verden jenta vår!

 

[brooklyn]

..og jeg gråter litt jeg også.. hormoner, altså

 

Gratulerer en gang til!

[Gjest]

hihihi...sippeguri ;o) Takk for det! Ser jeg kunne skrevet VELDIG lang i overskriften, dette tok jo helt av...hehehe.

[Dotten]

Flott historie Gratulerer så mye, og så greit at det gikk så fort (men vondt...).

[Gjest]

ÅÅ, som jeg gleder meg til januar/ februar når jeg skal gjøre dette igjen!! :-D Grattis!!

[Må jeg ha nick? *Nr3påvei*]

gråter uten hormoner jeg..

 

gratulerer med lille Matilda!!

[Gjest]

Nydelig skrevet, jeg fikk nesten litt vondt jeg og, og litt tårer i øynene;) (men bare nesten og litt, for jeg er jo barsk:p haha)

[brooklyn]

tuffa:)

 

(kjekt at noen har raske fødsler. personlig mener jeg at fødsler som ikke varer i over tolv timer ikke er å regne som fødsler, samt at mens som bare varer i to dager ikke er skikkelig mens. Men det er nå en annen sak:))

[~sjiraff~]

Gratulerer så mye med Matilda! Det er noe med den redselen om å komme for tidlig på sykehuset. Kjenner meg så igjen i innlegget ditt, endte også med å dra vel sent, havnet også rett på fødestue med 7 cm åpning, og en jordmor som (i motsetning til meg) mente vi ble ferdige på hennes skift. Jordmor hadde rett og jeg tok feil )

 

 

[Gjest det spirer og gror]

først, gratulerer så mye med lillejenta! =) deretter, du burde seriøst skrevet bok.. jeg ble SÅ revet med, tårene spruter (hormoner (mest)), og jeg ble skikkelig stressa etter hvert som jeg kom lenger ned.. hehe.. =) kjempeflott, lang MEN kjempeflott historie! =)

[FuriLaks]

FANTASTISK er ordet!

Gratulerer med jenta og en rørende fin fødsel=)

[Gjest]

*ler* så bra at den var fengende da ;o) Hadde ikke trodd jeg hadde en fengende fødsel, hihi.

[Gjest]

For en nydelig fødselshistorie, ble helt rørt her jeg sitter! Du er veldig flink til å skrive! Og ikke minst, gratulerer masse med lille Matilda. Utrolig pent navn hun får også :-)

[Gjest]

hehehe, jeg satt nesten her og pusta og peste med deg under pressriene jeg...haha Du skriver fengende og du hadde en fin fødsel hørtes det ut som, jeg kom selv inn med 7cm åpning jeg da, men fra første vondt til bertefjerte var ute tok det kun drøye 3 timer da...hihi

 

Grattis med vesla og kos dere som fire

[Tante Sofie #]

Gratulerer, snufs:-)

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Gratulerer så mye med lillejenta:) Veldig bra skrevet var det også!!

[line_n & sara]

gratulerer med matilda!!

[Smiiil :o)]

Gratulerer så mye. Herlige land så flink du er å skrive altså!!

[lillesøster skal bli storesøster]

Gratulere kjempemasse med jenta. Utrolig flott historie. Kos dere masse!!!

[~Snublefot~]

Gratulerer med Matilda:-) Flott navn:-)

[Monajenten]

Signerer Goldenticket og "det spirer og gror".

 

Helt fantastisk å lese, jeg var helt inni historien og kjente vondtene selv her. Du burde virkelig skrive bok!

 

Gratulerer så mye med lillesøster som har fått et nydelig navn!!!

[Mulle :)]

Grattis med mathilda

[TrøttSomEiStrømpe-]

grattis!!

 

sitter her med tårer i øynne selv jeg

[Gjest]

Hehehe..nei slutt da dere! *rødme* Jeg liker å skrive, så takk for hyggelige kommentarer ) Men bok blir det nok ikke *ler*

[Mormor Tralle Tone Troll]

Gratulerer så masse med lillepia. Eller store pia.

Så flink du er å skrive. BLe helt rørt her, tårer i øyekroken og presset sammen med deg. Fikk nesten lyst å føde igjen. Det er jo drøye 10 mnd siden sist.. Men det var nok siste gangen for meg.

Min fødsel var endel kortere ja,. Fra jeg våknet av vannavgang tril lillesnuppa var født gikk det 4,5 time. Hadde 4 cm åpning ved ankomst føden og 2 timer senere var hun født