Kommer jeg alltid til å være bekymmret?

[Anonym bruker]

Nå er det godt over et år siden gutten min kom 3 mnd. før termin, og alt er supert:)

Han utvikler seg helt normalt og alt går over all forventning:)

Hadde ikke turt og tro at det skulle gå så bra med gullet mitt, i dag er han en skjønn gutt på 16 mnd. og stubber og går:)

 

Men det går ikke en dag uten at jeg tenker på det vi har vært igjennom, og hva som kunne skjed:(

Han hadde en del trøbbel på sykehuset med pusting fra han var 1 til 2 mnd. men det har vi ikke sett noe til etter at vi ble utskrevet:)

I dag ser ikke jeg tegn til at han er prematur, bortsett fra at han er liten for alderen, men er så redd for at noe skal dukke opp etterhvert:(

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på dette:(

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg oppsøkt hjelp. Det kan godt hende du har opplevd dette som så traumatisk at du har behov for proffesjonell hjelp. Det er ikke meningen at du skal gå og tenke på dette i mange år akkurat. Jeg vil anbefale deg å snakke med helsesøster i første omgang.

 

Jeg har selv en prematur gutt. Vi fikk tilbud om å snakke med psykolog tilknyttet nyfødt intensiv når vi lå der. Det ER traumatisk å få en prematur baby. Lykke til!

[Slank bakfra :)]

......for å komme med en liten pekefinger;

Prøv å bruke all den energien du bruker på å bekymre deg til å glede deg for hver dag som går og alt ser like posetivt ut.

 

.....tenk også på at hvis noe skulle muligens, kanskje, eventuelt skulle kunne dukke opp nå, så er det bedre å ta bekymringene da, enn nå.

 

Selv har jeg ei prematur/dysmatur tøtte med bl a epilepsi og motoriske problemer, og jeg sa til meg selv omtrent fra dag 1 at gleden over at alt tross alt gikk så bra skal for all fremtid gjøre til at jeg skyver alle mine eventuelle egne sorger/bekymringer for tøtta under verdens største stein. Det løftet har jeg holdt ovenfor meg selv, og det har hjulpet meg igjennom hverdagen

[Gjest 2 nydeIige små]

jeg er i alle fall det. fikk en dysmatur gutt, først var det svangerskapet som skapte engstelse, og så var det nyfødt intensiv og apneer, så var det at han var liten, og litt treg ute med det meste

nå er han to, og alle er enige om at han er like kvikk som noen, men frykten er der, allergier, adhd og annen problematikk knyttet til prematuritet

 

men de fleste, eller mange foreldre er jo sånn også med fullbårne, sunne friske barn, så kanskje vi bare er sånn?

:-)

[Gjest 2 nydeIige små]

jeg er i alle fall det. fikk en dysmatur gutt, først var det svangerskapet som skapte engstelse, og så var det nyfødt intensiv og apneer, så var det at han var liten, og litt treg ute med det meste

nå er han to, og alle er enige om at han er like kvikk som noen, men frykten er der, allergier, adhd og annen problematikk knyttet til prematuritet

 

men de fleste, eller mange foreldre er jo sånn også med fullbårne, sunne friske barn, så kanskje vi bare er sånn?

:-)