Snart to-åring, ekstremt sutrete mot mamman sin!

[meg og jentene]

Lille har alltid hatt stort temperament, men i det siste har hun fått enda sterkere vilje og jeg tror den berømte trassen har begynt. Jeg vet det er normalt at barnet trasser mest mot foreldrene, og at det gjerne er mamman det går utover ved sutring, men jeg lurer på om det er ekstreme tilstander hos oss eller faktisk normalt.

 

Den siste tiden har jeg sett henne som en sint liten jente. Altså,hun er blid og fornøyd innimellom, og det hender at jeg får gode koser og smil og latter. Men de siste ukene har hun grått veldig mye. Både "jeg-vil-bestemme"-sutring, og trøstesløse anfall fulle av tårer og snørr- der hun ikke vil jeg skal trøstee og bare er virkelig rasende og det eneste som hjelper er smokken. Selv om smokk egentlig bare brukes ved søvn de siste månedene, har jeg blitt nødt til å gi etter for smokk på dagtid også nå, når det er det eneste som hjelper litt.

 

Jeg gir masse oppmerksomhet og går inn for av hele mitt hjerte å være en god mor, men så er det liksom ikke godt nok, og det er mange raserianfall hver dag. Endel mot pappan også, men mest når hun er sammen med meg.

 

Konkret eksempel: De siste par dagene har hun vært litt syk, og jeg synes det var best å få fri fra barnehagen i dag. Min mor kom for å passe henne i morges. Da hadde vi vært våkne et par timer, og jeg var allerede sliten, etter allerede ca ti raserianfall (alt fra "ikke vil skifte bleie" til "vil ikke leke med den leken"). Jeg sa til moren min at hun var i dårlig form og "lykke til" liksom. Jeg ringte hjem utpå dagen og moren min kunne fortelle om en strålende blid jente, hadde ikke felt en eneste tåre, ikke noe syk og alt var bare glede...

 

Jeg er bekymret. Hun er bare ett år nå, hvordan skal det bli når 2-3-års trassen setter i gang?? Hvorfor er hun sånn mot meg?

[MikroMidas]

Tja, hva annet kan jeg si enn "velkommen i klubben" - he he.

Vår 2-åring (også jente) er reneste drama-queen om dagen. Hun er enten veldig høyt oppe og gapskratter, eller så gråter hun (hyler) så man skulle tro at verden går under.

Hvis man tenker litt etter, så er det ikke så rart. Når de er 2 år, er det veldig mye som skal oppleves, klares sjøl og absorberes. De finner virkelig ut at de er egne individer og ikke en forlengelse av mamma og pappa. De forstår at det er mulig å få gjennom viljen sin på forskjellige måter, og de ser at eldre barn (søsken, barnehagebarna etc.) gjør ting som de også fryktelig gjerne vil gjøre. Herming er ekstremt fremtredene, særlig hvis de har eldre søsken. Her skal alt storebror gjør, prøves. Ikke alltid mer særlig hell, og dertil påfølgende gråte-/hyleseanse.

 

Jeg har hørt at jenter ofte er mer sutrete enn gutter, og vår personlige erfaringer tilsier også det, men om det holder stikk sånn ellers vet jeg ikke.

 

Tålmodigheten strekkes veeeeeeeeeldig hos oss om dagen, og det hender at mamma (og pappa også) sprekker innimellom og stemmene heves et hakk. Men sånn er det bare. Utfordringene er å ikke gi for mye oppmerksomhet når sutringen når nye høyder, og krysse fingre for at det er forbigående.

 

Ville bare si at jeg forstår hvordan dere har det (:

[Lene 1. Mai]

Sånn var snuppa vår også. Ofte sutrete og fikk raserianfall overfor meg, men ikke mot pappan sin. Det var bare pappa som var bra nok. Nå er hun 2 år og 2 mdr og det hele har snudd. Nå elsker hun meg over alt og vil at jeg skal gjøre alt for henne istedenfor pappa. Så ta det med ro, det er bare en fase... :-)

(Jeg har hørt en teori om at ved 2-års alder "hater" jenter mamma og elsker pappa, mens gutter "hater" pappa og elsker mamma).

 

Lykke til. Det endrer seg sikkert snart.

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

jenta di er helt normal:))

 

så "hang in there"

 

[GuriMalla - ♀♂♂]

Jenta vår er også mer sutrete overfor meg enn overfor pappan. Hun er snart 2 år. Ser også at trassen begynner å vise seg. Hun er ei meget bestemt jente og blir illsint hvis hun ikke får viljen sin. Men eg har funnet ut man må velge å ta de store tingene som man syns er viktige å få igjennom og så heller se igjennom fingrene med andre ting. Hvis ikke blir det mye kjefting og nei. Det ønsker ikke jeg ihvertfall.

Jeg har også opplevd at hun har vært sur og sutrete mot meg og så har andre passet henne og hun har vært rene solstrålen. Viser jo at man har godt av en pause fra hverandre, både liten og stor!