Hvorfor ble du mamma?

[Ccathrine]

Hei. Jeg er en jente på snart 18år som har litt lyst til å bli mamma. Men vet ikke helt om jeg vil bli det av meg selv eller om det bare psykiske.

 

Jeg og samboeren min har vært sammen i 2år snart. Han blir 23 i år, så jeg føler det at han er så gamel at det er på tide for han å få barn snar. (Jeg syns personlig det er forsent å få det første barne etter flytt 25år). 2 av hans kompiser har nettopp blitt pappa og min søster venter barn nr 2, så presse kommer sikkert litt der ifra også.

 

Samboeren min sier det at han har ikke noe imot det å få barn nå, men han vil rase litt mer ifra seg først (feste og bruke penger på råe biler). Min mening er at han må ikke selge den råe bilen sin fordi, og han må heller ikke slutte å gå ut å ha det gøy med kompiser for min del (Famillie bil har jeg alt). Han har en fast jobb, og jeg er ferdig med utdannelsen min i desember. Vi eier leilighet nå idag men holder på å kjøpe oss hus. Jeg har også jobb nå idag og får en til i desember.

Så jeg mener jeg har trygge rammer for å kunne få barn.

 

Men er jeg for ung til det?

 

Dere som er unge mødre, var det noe dere planla det å få barn i alderen 16-19år?

Angrer dere noen gang på at dere ble mor så ung?

 

Mamma, søsteren min 17år da de fikk sin førstefødt. Men vil ikke spøre de, i fare for at mamma vil flyge i take å be meg vente med å få barn.

[Lisa & lille Noah<3]

Okei, for det først så hang jeg meg opp i det med at du personlig mener at det er for sent å få det første barnet når man er 25? Hvorfor det?

 

Og du sier at samboeren din gjerne vil rase fra seg litt mer før han får barn, kanskje lurt og la han gjøre det? Når dere eventuelt får barn er det ikke bare å dra på fest i hytt og pine og bruke penger på undøvendige ting.

 

 

Om du er for ung eller ikke må du nesten finne ut selv, men 18 år er tidlig.

 

Jeg var 19 når jeg ble gravid, ikke planlagt. Jeg angrer selvfølgelig ikke, men hvis jeg kunne ha valgt om igjen ville jeg gjerne hatt noen flere år på baken før jeg ble mor. Men man angrer jo ikke.

 

 

[Gjest Zima *PP?*]

Men det er jo noe hun personlig mener og da må hun jo få mene det...

 

Jeg fikk barn fordi jeg var gift og ble uforventet gravid. Hvorfor skulle jeg ikke gjennomføre det når jeg allikevel var i et trygt forhold :-)

 

Var 20 da hun kom..

[Silje og Vaniljebollene]

Jeg ble gravid da jeg var 19, og det var planlagt. Gubben er litt eldre da.

 

Vil anbefale deg å vente til sambo har rast fra seg litt, særlig ang. festing. Det er ensomt å være hjemme alene og gravid, særlig siden jeg ble så syk. Jeg ble iallefall mer avhengig av ham enn jeg var før.

[*Minnie Mus*]

Du høres veldig ung ut. Greit å vente noen år til. Ikke nødvendigvis rase fra deg, er ikke alle som trenger det, men bruke noen år til på å bli mer moden samt finne ut om kjæresten din virkelig er den rette.

Velger du å få barn, er det både et slag i ansiktet og verdens beste ting på en gang. Fikk sønnen min når jeg var 19, men som mange mange andre er jeg i dag ikke sammen med faren hans...

Skulle nok ventet noen år til, men ville ikke byttet han bort for noen ting og har aldri angret heller.

[Gjest]

Jeg havna i "ulykka" da jeg var 18år..og jeg tok ansvaret på strak arm og gjorde så godt jeg kunne. Alikevel så er jeg en bedre mor nå når jeg er eldre...dvs OVER 25 ;-)

Har roa, tid, livserfaring og vet at forholdet jeg er i trolig vil vare livet ut så lenge vi har helsa... Så jeg råder deg ti å vente til du er tippa 20..og du, å få første arnet etter 25 er akkurat passelig for de fleste..og egentlig lurest i det lange løp. Lev og vær ung nå når du har sjans....studer, reis opplev...det fikk jeg ikke sjans til pga at jeg ble gravid alt alt alt for tidlig...abort var aldri et alternativ uansett..

Har en herlig gutt, skulle ønske jeg hadde venta å fått ham 5-6år senere bare ;-) Har to fine jenter også, fikk da jeg var 26 og 28år...akkurat perfekt alder synes jeg :-)

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg var 22 da småen kom, alene fra jeg var 10 uker på vei. så det blir litt andeledes en deg. jeg angrer ikke. det går ikke an og angre for man elsker barnet sitt.

men jeg ville ikke gjort det igjen. kanskje om jeg var gift en gang i fremtiden. men ikke alene!

 

mitt beste tips er og vente til mannen din også blir klar. det er ikke noe morro og gå igjenom alt alene. men du kjenner jo han. så det er jo bare dere to som kan bestemme om dere er klare for denne ekstreme oppgaven.

 

[Gjest gründerjente]

Det som er viktig er at du ikke gir etter for press utenfra, men velger ut i fra eget hjerte - og ikke bare ditt - dette må dere være enige om. I forhold til å rase i fra seg osv. vil det nok aldri komme noe tidspunkt han vil føle han har rast i fra seg. Da er han i så fall betraktelig eldre enn nå :-) Men, det er en tid som aldri kommer tilbake - friheten... Man blir mye mer låst når man får barn - og det er utrolig slitsomet. Men det er også hva man gjør det til.

 

Det som er viktig er at du har et realistisk bilde på hva det faktisk innebærer å få barn. Når man ser andre med barn, ser det ofte veldig veldig søtt og idyllisk ut, og man får jo bare sååååå lyst på en baby selv også. Men, man skal vite at det å faktisk ha en baby føles ganske så annerledes.... Ikke det at det ikke er utrolig fint og man kan føle seg utrolig lykkelig, men hele livssituasjonen forandres - mange føler det til tider som om man har fått en fotlenke om leggen. Høres sikkert dramatisk ut, men i perioder er det veldig frihetsberøvende.

 

Jeg vil bare du skal være bevisst hva du i så fall går inn i, og vil vel kanskje spørre hvorfor haste slik? Du er så ung. Har du ingen trang til selvutfoldelse? Lære mer, oppleve mer, reise mer osv. osv. osv før du binder deg til familie og barn?

 

Jeg ventet til jeg var 30 med å få mitt første barn. Man skulle tro man da hadde levd i 'fra seg' først, men det har man ikke. Mang en gang tenker jeg drømmende tilbake til den tiden hvor jeg var 'fri'.

 

Jeg vil bare ikke at du skal angre. Bare du vet med deg selv hva du aller helst ønsker. Bruk litt tid på å tenke det godt igjennom. Hva med å sette opp en liste over hva som gjør deg lykkelig her i verdenen. Hva du ønsker ut av livet. Lag en liste hvor du ser for deg at du snart blir mor, og en liste hvor du ser for deg at du venter litt. Kanskje det gjør det lettere å velge, om du får ting litt mer konkretisert.

 

Men, helt til slutt, altså; det er også viktig dere begge er klare for dette....

 

 

[Gjest]

Jeg ble også planlagt mamma da jeg var 19. Det var det eneste jeg ønska, og barnefaren var enig. Alt gikk kjempefint, barnet ble godt oppdradd og er en flott gutt. Han har også fått to søsken, og jeg og barnefaren har tatt utdanning mens han var liten. Nå er vi snart 30 år, og hadde vi kunnet velge opp igjen den gangen hadde vi nok ventet et par - tre år. Nettopp for å kunne nyte ungdomstiden, studietid, reising, bo i en annen by, være uavhengig, trygg på forholdet(vi hadde vært like lenge sammen da barnet kom som dere er nå) osv osv. Dette er ting som vi ser nå i ettertid, selv om det var det eneste vi ønsket der og da.

 

Og det viktigste, vent til samboeren din føler seg klar. Ikke press han, det kan bli vanskelig å si nei, så får dere kanskje en smell når barnet blir født og hverdagen kommer!

 

Men vi har aldri ANGRET på noen måte bare så det er sagt, og jeg å barnefaren har det bare bra sammen fortsatt.

 

Men uansett, det er ditt valg, og du har mange år foran deg ennå med tanke på barnefødsler.)

[lillesøster skal bli storesøster]

Jeg var 18 da jeg ble gravid med eldstemann, angrer ikke et øyeblikk på at jeg fikk han, men hadde jeg hatt valget om igjen ville jeg vært mer påpasselig med prevensjon. Visste fra dag 1 at jeg kom til å bli alenemor.

Har savnet å kunne gå ut med venner, har mistet mange venner fordi jeg "vokste fra de" når jeg fikk barn, eller vi ikke hadde de samme interessene mer og at jeg ikke kunne være ute med de så ofte som de kanskje ville.

Over 25 er ikke mye, hadde han vært over 35 hadde jeg sjønt det. Gutter blir ofte ikke moden før etter 25, og når han enda sier selv at han ikke er klar enda, og vil rase litt mer.

 

Tenk deg litt om, nå har du sjansen å rase litt du og, reise, oppleve ting, er lurt å kanskje jobbe 1 år etter at du er ferdig med utdannelsen, da har du sannsynligvis bedre økonomi, samtidig som du har noe å gå tilbake til etter endt permisjon.

[Chiabatta]

For å si det sånn: Er du eller partneren i tvil: Vent.

Er dere helt klare begge to: Sett i gang.

 

Husk, det er ingen vei tilbake når dere sitter der med babyen. Det går nok kjempefint, men det er litt kjipt at venner kan gå ut og du må ordne barnevakt. Du er jo i den alderen hvor man pleier å gå mye ut. (Snakker av erfaring). Overskudd har du sikkert nok av til å ta deg av den lille, og erfaring får du jo underveis.

 

Lykke til med valget!

[Sånn kan det gå]

Du høres fryktelig ung og umoden ut. Ikke pga alderen, men hele innlegget ditt gir det inntrykket.

 

[Sunshine med småtroll:)]

Ærlig?

Jeg syns du skal vente litt=) men det er opp til hver enkelt. Noen er klar for det tidligere enn andre. Samboeren din sier han vil rase ifra seg og da synes jeg dere skal gjøre det først. Ta ting med ro. Vent heller 2-3 år og lev livet litt først.

 

Jeg var 22 da jeg ble gravid (23 samme år). Jeg og samboer hadde vært sammen i 7 år og begge fast jobb,bra økonomi og stort rekkehus. Alt på plass til å få unge + at de fleste rundt oss hadde fått så vi hadde ikke vært alene. Hadde tenkt på baby en stund,men det ble for skummelt å prøve så redninga kom da de sluttet å produsere p-pillene mine.(det var god nok grunn..hehe). 1 mnd etterpå var jeg gravid..hehe

 

Jeg kjenner flere som har fått barn i 19årsalderen og de har vært mye ute å festet og hærjet i ettertid da de ikke fikk rast det av seg. Ta det heller når begge har roet seg ned og ikke stress. Dere er fortsatt unge!

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Jeg var 20 når jeg ble gravid, det var aldri planlagt, jeg likte ikke barn og hadde egentlig aldri tenkt å få noen, men når jeg sto der med positiv test skjedde det bare noe inni meg og valget var ikke vanskelig:)

Jeg aldri på at jeg ble mamma;)

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Synes også det er litt rart at du skriver at det er for seint å få nummer 1 etter at en er fyllt 25. Men du skal få mene det du vil.... Da er jeg isåfall veldig på overtid i følge din teori i og med at jeg var 28 når jeg ble mor for første gang- men for oss var det helt perfekt timet.

 

Jeg har ikke noen formening om hva som er for tidlig og seint, ofte så går sann i arv. Min mor var 30 når hun fikk min søster og 33 når hun fikk meg, men sambos mor var bare 18 når hun fikk han.

[Tre_Blir_Til_FIre]

Jeg er ung mor og angrer ikke et sekund på at jeg fikk han. Er det beste som har hendt meg. Tenk deg godt om....Har du tenkt til å leve resten av livet ditt med mannen du er sammen med? Er du klar for nattevåk? Bruke 100 % av energien din og tiden din på barnet ditt? Har dere økonomi til det? Er det slik at begge parter har et sterkt ønske om å få et barn så er det bare å sette igang.

 

Men synes det er rart av deg å skrive at det er seint å få nummer 1 etter man har fyllt 25? Er da opp til hver enkelt nårtid de er klar for det?

 

 

[Ccathrine]

Jeg vil ikke ha unger sent fordi jeg personlig vil ikke gå med tennåringer i hus når jeg er 50år. Ser bare på mamma og pappa de er 44år og er kjempe fornøyd med at alle barna er flyttet hjemmen ifra.

 

Jeg vil ha 3-4 barn og vil gå gravid med den siste når jeg er 30år. Jeg vil også ha 2-3år imellom hver unge. Men jeg kan godt vente i 2-3år til med å få min første unge.

 

[~Milly~]

jeg ville også være ung mamma, og fikk min første da jeg var 22. her var vi veldig klare begge to, ingen av oss har noen gang vært fest-mennesker, eller hatt noe behov for å "rase fra oss".

 

Når din kjære sier han gjerne vil få muligheten til det før han blir pappa, syns jeg du skal respektere det. Det er jo større mulighet for at han blir en fornøyd pappa da, enn hvis han hele tiden tenker på alt han går glipp av? Det er også større sjans for at barnet ditt får en pappa som bruker mye tid hjemme med dere, og at du slipper å sitte på DiB og sutre om at barnefaren er ute IGJEN, mens du sitter hjemme med ungen. Du har fortsatt tid til å vente litt, uten å være gammel når du blir mor!

[Gjest]

Jeg fikk jenta mi når jeg var 18, absolutt ikke planlagt!!

Det har gått over all forventning for oss, vi har det kjempe bra sammen, vi har kjøpt oss leilighet, har greie jobber osv og nå venter vi nr 2 (jeg blir straks 21)..

Jeg er og har alltid vært en rolig person, derfor føler jeg heller ikke at jeg har mistet noe ved å bli mamma tidlig! Hadde jeg ikke hatt barn så hadde jeg fortsatt levd sånn ca sånn som jeg gjør nå. Jeg er en god mamma for datteren min, hun får god oppdragelse, mye kjærlighet, mat på bordet hver dag og alt hun trenger av materielle ting.

Hun har også en mamma og pappa som elsker hverandre og jobber for å få forholdet til å fortsette på lik kurs.

 

MEN om vi hadde fått velge så hadde vi ventet med å få barn likevel..

Det er utrolig tidlig å bli mamma når man er 18 år, man har fortsatt goood tid og jeg tror alle kunne ha godt av å ha en egoistisk periode hvor man kun kan tenke på seg selv og sine egne behov før man må tenke på andres. Når man får barn så kommer de i første rekke bestandig! Og selvom det er verdt det så skal jeg innrømme at det hadde vært deilig å kunne bruke alt av penger og tid på seg selv og ting man selv synes er morro..

 

Jeg stortrives med å være mamma og jeg føler at hele livet mitt har fått mening etter at jeg fikk snuppa mi, livet jeg hadde før var fattig og utrolig enkelt. Men likevel hadde det nok blitt annerledes om vi ikke hadde blitt gravide uplanlagt..

[The most famous Ludder]

Hehe, ingen som skjønner at dette er kødd???

"ferdig med utdannelsen i desember"? 18 år? hvilken "utdannelse" er det liksom?

Dette var et litt for gjennomskuelig forsøk på å lage et bilde av en dum, naiv og barnslig liten jente, jeg ler godt :-)

[De to sjarmtrolla og guttspira]

¨Skal vi se, så vidt jeg husker riktig,hihi, begynte jeg på videregående da jeg var 15 år. Og de som begynner i utdannelse som frisør eller helse og sosial kan nok bli ferdig som 18 åringer, men må gå i lære da. Men er jo på en måte ferdig med utdanningen sin. Ser det er mange som reagerer på at du vil ha nr. 1 før du er 25 år. Og jeg er faktisk enig i det Fikk nr. 1 da jeg var 23 år og nr. 2 da jeg 24 år. Og om jeg skal ha flere skal jeg ha sistemann før jeg fyller 30 år. Ellers så er mitt tips til deg å ha jobbet i 6/8 måneder først, ellers så blir det lite med penger på deg babyen kommer. Jobber du disse månedene først opptjener du deg retten til fødselspenger (eller hva det nå heter). Og så må begge være klare for det. Du har god tid på deg enda