Basj, gulp, snørr, tårer og stressede mødre!!!

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Det er ganske fantastisk å tenke på, dette med å gå gravid og føde barn, dette er noe de fleste kvinner har til felles, noe som gir en forståelse kvinner som enda ikke har født barn ikke helt forstår.

 

 

Jeg har observert etter at jeg ble mor, at uansett hvor fremmed en kvinne er for deg finner man straks en tone når det kommer til snakk om barn. Det være seg damer som smiler forståelsesfullt på bussen, når ungen griner så man hører det i mils omkrets og barnemoren stresset og småflau mumler unnskyldende fordi ungen nekter å roe seg feks. Du ser hvem av kvinnene på den bussen som har barn eller ikke, den barnløse rister ofte på hodet og mumler noe om grinete barn, istedet for å inneha den samme forståelsen som oss med barn har, vi som vet at det er ikke bare bare å roe en sur og trett unge.

 

 

Det er noe som gir oss samhørighet. Noen gang fått med deg hvordan en samtale kvinner i mellom arter seg når det blir snakk om fødsel? Det er noe vi kan kjenne oss igjen i, det blir lagt ut om rier og smerter, om hvor lang tid det tok, hva man sa og gjorde og det høres ut som om man gikk igjennom skjærsilden. Likevel nikker de fleste gjenkjennende og legger smilende til at de gjerne føder igjen, hvorfor det?

 

 

Jo for slik vi har den smerten ved å føde til felles, slik har vi også den altoppslukende kjærligheten man føler, når man ser barnet for første gang til felles, den ubeskrivelige følelsen første gang man ser inn i barnets øyne, stryker over ett mykt kinn og tar inn over seg det fantastiske man nettop har opplevd.

 

 

Det er så vanskelig å beskrive, men dette som binder oss kvinner sammen, som gir oss forståelse og fellesskap, dette som mange uten barn føler seg satt utenfor, for hvem har ikke opplevd hvor kjipt det er å sitte i en gruppe med kvinner som snakker fødsel, barn og bleier når man ikke selv har barn? Husker selv hvordan det var før jeg ble mor, jeg tok knapt i en baby om jeg ikke måtte, bleier var æsj og oppdragelse av ett barn var vel bare barnemat for babyer sover,spiser og driter, sant?

 

 

Den forståelsen jeg plutselig fikk for mine medkvinner etter jeg fikk barn er utrolig ifht alt jeg ikke visste før jeg ble mor.

 

Nå nikker jeg gjenkjennende når jeg ser en gravid dame, smiler forståelsesfullt når hun stryker seg på magen fordi barnet sparker og jeg husker selv hvordan det var, gleden og forventingen, men samtidig alle plagene og den lange ventetiden,husker kvalme, halsbrann,minimal blære og dilla på alt som smakte godt, likevel er de fleste kvinner enige om at vi gjerne gjør det om igjen.

 

 

Når mange av mine venninner nå kommer etter i tur og orden føler jeg den sterke samhørigheten, dette vi har hatt til felles siden mennesket ble skapt, å bære fram og nære ett barn, føde det og elske det slik man aldri trodde det gikk an å elske noen.

 

Jeg humrer i mitt stille sinn når mobilen gir lyd fra seg flere ganger om dagen, for jeg var den første i vennekretsen som fikk barn, i deres øyne kan og vet jeg da så mye. Og mobilen ringer, det er spm om stikkinger i magen, murringer, og alt annet som følger med graviditet, det er spm fra venninner med barn, om hva de kan spise, hvor mye kan jeg kle på ungen i varmen, hvorfor er avføringen sånn og ikke sånn.

 

 

Jeg må nesten le når vi sitter å prater om, blod, gørr, tårer, basj og gulp, den forståelsen vi har for hverandre, de medlidende nikkene man kommer med til en søvnløs mor, nikkene som sier tro meg jeg husker hvor trøtt man blir, hvor frustrerende det er og jeg forstår deg.

 

Vi som vimser rundt i vår egen verden i ammetåka og roter bort både nøkler, penger og hjernen i samme slengen.

 

For hvem har ikke glemt å dytte inn puppen igjen etter å ha ammet på cafe, gått fra matvarene på butikken, glemt å betale på bussen, gått på butikken i natt tøyet, gått fra nøklene i døren, lagt mobilen i kjøleskapet og bleiene i frysern.

 

 

Ja og vi har glemt å ha på ny bleie på barnet når vi skulle skifte så man plutselig har en herlig våt baby som gurgler fornøyd, vi har blitt siklet på, snørret på, gulpet på,tisset på og basjet på, vi har løpt i dusjen med baby som har basj helt opp til nakken, vi har grått med dem når de har hatt vondt, vi har svelget kameler, vi har kjent deres smerte når de får vaksine, vi har sittet oppe uttallige netter med lys våken baby som synes søvn er oppskrytt.

 

 

Likevel, gjør vi det gjerne igjen, og når en ny kvinne føyer seg til rekken av mødre, ja så nikker vi igjen gjenkjennende og forståelsesfullt, for vi har vært gjennom det, og de skal gjennom det og de etter oss skal gjennom det de også.

 

For vi har kjent nærheten til ett barn, vi har trøstet,lekt og kost, vi har fått varme klemmer og våte kyss, vi har stolt sett de lære og utvikle seg, vi har stått å sett på ett sovende barn mens stolthet og kjærlighet har fått hjertet til å nesten sprenge seg vei ut av brystet, vi har sett på vårt barn med tårer i øynene over hvor heldige vi er, hvor høyt vi elsker og hvor fantastisk skjønne våre små er.

 

Vi har sett inn i ett barns uskyldsrene øyne og i de øynene sett en hel verden, vi har ett tigerhjerte i en kvinnebarm når vi føler noe truer våre kjære små.

 

 

I forvirringen med hva man skal gjøre, hvor mye mat, hvorfor gråter barnet, har han for mye klær på, for lite, er han trøtt, er han sulten, hva skal jeg gjøre, hvorfor sover han ikke, kan jeg gå med søpla uten babycall på baklomma, kan jeg dusje mens han sover, enn om han våkner osv osv osv er det en ting ingen kan ta fra den rekken av mødre verden over og det er fellesskapet vi har i kraft av den samhørigheten, å ha født barn skaper.

 

 

Jeg måtte bare skrive det ned, for jeg tar meg så inderlig ofte i å tenke på dette hver gang jeg finner meg i samtale om basj og gulp og fødsel med en vilt fremmed dame på bussen, cafeen eller i parken, hvor mye dette med barn knytter oss mødre til hverandre uansett alder, form eller farge, vi vet noe, noe bare mødre vet:)

[Verdens peneste gutter er mine]

Og alt du sier stemmer. Det skjer så ofte at enn snakker med andre mammaer om dette her. Ble også veldig rørt av innlegget dit, for det er jo så rørende det du skrev. Du er flink til å skrive. Og det du sier er jo fullstendig sannhet.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Tusen takk for det:)

Ja man havner fort i en samtale om barn og fødsel når man møter en annen kvinne som er mor, det slår nesten aldri feil:)

[MammaTilTre*augustbaby*]

Begynte å gråte eg no.....Ble helt rørt!

Kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver!

Har store problemer med å snakke med folk eg ikke kjenner, men kommer vi inn på fødsel/barn så prater eg som en foss!

 

Tror dette er en av de beste innleggene eg har lest her inne!!

 

Stor klem

[Silje og Vaniljebollene]

Så sant, så sant. Jeg har alltid noe å snakke med andre mødre om!

[KajsaLuna]

Tja.. jeg hører hva du sier, og er enig i at for å forstå smerten ved å føde, så må du ha gjort det selv.

 

MEN; her høres det liksom ut som om vi mødre er bedre enn andre kvinner, og jeg føler vel ikke at det stemmer helt. Å ha ansvaret for barn er noe helt spesielt, men jeg synes ikke det gjør meg til et bedre menneske.

 

Fellesskapet jeg føler er til kvinner generelt, barn eller ikke. Jeg var ikke mindre lykkelig før jeg fikk barn. Identiteten min har jeg beholdt.

Livet er annerledes nå, prioriteringene er annerledes, men jeg hadde evnen til å elske barn også før jeg fikk mine egne 3.

 

Det finnes faktisk nyanser innenfor det å være mamma også. Det er store forskjeller på oss mødre. Jeg har for eksempel ingen problemer med å la mannen min gjøre ting på sin måte, og jeg er ikke den eneveldige omsorgspersonen, sånn som jeg leser at mange mødre her på forumet opplever seg selv som,

 

Jeg ser hva du skriver, HI, og at du føler det sånn er helt greit, men jeg synes vel det blir litt klisjee å dra inn alle andre mødre også. ))

 

Med hånda på hjertet så føler jeg et fellesskap både som mor, yrkeskvinne, kollega, nabokvinne, ektefelle, venninne, datter, svigerdatter, dame på t-banen og rett og slett som Kajsa.

 

Håper ikke jeg virker negativ - men jeg greier ikke helt å følge deg.

[KajsaLuna]

Må kanskje få påpeke at det jeg mener å si er at det finnes flere jeg kan snakke med - ikke bare andre mødre. Jeg finner likegodt tonen med ei venninne uten, som med, barn.

 

Jeg føler at livet mitt ville blitt veldig snevert om det bare skulle dreie seg om barna mine. Faktisk. Og ja, jeg elsker barna mine like høyt som dere andre ))

[Bibi m/2 nå (",)]

Så flott skrevet =)! *tørker tårene bort* Takk for så flott beskrivelse....det var nyydelig )

[PAVEEL]

så flott:-)

 

takk for at du delte dette med oss.

 

kjenner meg igjen i alt du beskrev:-)

[Puppeguri m/ 2 små dramaqueens]

Nydelig beskrivelse!!! satt med tårer i øynene fra starten av =P

Kjenner meg igjen sååå godt her!!! =)

 

Kjempe flott skrevet! Takk for innlegget;)

[kjapttrygtogbilliigKIWIKIWI]

Er enig med KajsaLuna her. Men fin beskrivelse på NOEN møter med andre mødre. men jeg føler absolutt ikke samhold og tilhørighet med ALLE mødre rundt omkring. det finnes mange som er totalt forskjellig fra meg som ikke har de samme holdningen til det å være mor i det hele tatt, og jeg tror at for magne forandrer noe grunnleggende seg når en blir mor, men ikke for alle og jeg kan absolutt få like masse forståelse hos de som ikke har barn.

 

og for å være pirkete: ikke alle mødre har født, og ikke alle som har født er mødre i den forstand.

 

jeg kan i dårlige studner selv bli oppgitt over skrikende barn på bussen, selv om jeg har 3 barn selv. så kan godt være du tror jeg er barnløs:)

 

 

[prinsessemor123]

Så utrolig flott skrevet. Ble helt rørt jeg. Det er deilig å få være mamma:-)