Er så ufattelig lei,

[Anonym bruker]

Jeg har bare 1 mnd til nummer to kommer til verden nummer en er 14 mnd.

 

Sover så utrolig dårlig om natta, babyn er veldig aktiv i magen og det gjør vondt og vekker meg/holder meg våken i tilegg er det svangerskapskløa som gjør det samme.

For ikke snakke om alle gangene man vokner for å gå på do og så de andre to tingene holder meg våken etterpå.

Har også sterk bekkenløsning så har smerter i tilegg til de andre tingene.

 

Sover på sofan fordi jeg ikke klarer å ligge i senga for tiden.

 

Nå har mannen min hatt fri noen dager, 3 fridager i strekk, siste idag.

Hver kveld lover han at han skal ta førstemann når ho står opp, og hver morgen er det umulig å få liv i han.

 

Ho står å hopper i senga innpå der og prater til han ganske så høyt. men han bare snøfter og snur seg rundt om han reagerer i hele tatt.

 

Første dagen ventet jeg ti minutter når han ikke sto opp ropte jeg på han flere ganger til han endelig sto opp, og hva gjorde han. tok ho ut av senga satte ho på gulvet ved siden av meg og forsvandt i seng igjen.

Og etter det ikke snakk om å reagere noe mer på 3 timer.

 

Andre dagen så får jeg ikke liv i han i hele tatt enda jentungen står og roper så høyt ho kan i senga. (senga hennes er jo i samme rom som han.)

Så tilslutt må jeg bare stå opp for er ikke liv i han i hele tatt.

3 timer senere kommer han tuslenes og er atpåtil surpå meg for at jeg ikke vekket han..........................

 

Begge dagene har jeg prøvd å ta en lur på dagen da, men etter en halvtime så slipper han jentungen inn på rommet.

For ho styrer så fælt at han ikke klarer å konsentrere seg om spillet på datan. Enda vi har en avtale om at spilling ikke skal foregå mens ho er våken.

 

Når jeg la meg igår sa jeg fra til han at han fikk komme seg i seng tidelig han skal ha jentungen på morran. Jada jada slutt å mas liksom.

Jeg vet at han ihvertfall satt oppe fortsatt klokka halv 3 i natt.

Og selvfølgelig ikke mulig å vekke han om morran.

Kommer ut av rommet 40 minutter etter at vi allerede er oppe, sur på meg for at jeg ikke vekket han. (akkurat som om jeg ikke prøvde.) Og sitter å surmuler i sofan til jeg er drit lei hele han og sender han i seng igjen. Spesielt er han sur fordi jeg avlyste turen vi skulle på idag. men jeg klarer ikke å ta den med så lite søvn. ukes vis med 2 -4 timer søvn per døgn tar faktisk på. Konstante smerter og ubehag tar jo på det også.

 

Værste er når han står opp så klager han på at HAN ER DÅ TRØTT!

Da kjenner jeg at jeg blir jævlig forbanna.

 

Vet ikke hva det er med han lengre føler at jeg ikke kjenner han sånn han er nå.

 

Før så sto vi opp annen hver dag med jentungen og den andre fikk sove.

Aldri noe unnasluntring fra han.

Han lekte med jentungen, skiftet bleier, matet henne når ho var sulten, tok husarbeide også videre uten at jeg måtte mase ræva av han for å få han til å gjøre noe.

 

Nå når jeg virkelig trenger at han gjør sin del så bare driter han i allt virker det som.

 

Han klager over at jentungen ikke vil være med han, men er jo han som overser ho hele tiden.

Han klager over at jeg blir sur, karnsje ikke noe rart når han aldri gjør det han sier han skal gjøre.

 

Jeg har prøvd å snakke med han, og hver gang vi snakker om det så blir hn lei seg unskylder seg og lover at han skal forbedre seg.

Sier at han skjønner hvordan det er for meg og at jeg ikke orker/klarer å gjøre ting.

Lover at jeg skal slippe å være en mase kjærring for å få hjelp.

 

Så kommer neste dag og allt er akkurat som før jeg snakket med han.

 

Han sliter meg ut mer en både jentungen og babyn i magen tilsammen.

 

Jeg har sagt fra til han at er det sånn at jeg blir sittende med de to små alene uten hjelp fra han så flytter jeg. Og han vet det ikke er en tom trussel.

Jeg kan ikke ta meg av 2 unger og han.

Da får vi det bedre alene, jeg elsker han men han tømemr meg fullstendig for energi. Og jeg går jo rundt å irriterer meg hele tiden dette gjør meg ikke til en god mamma.

 

Da tar jeg heller ungene å reiser nærmere familien min (de bor en times tid unna.) Slik at jeg faktisk kan få litt avlastning.

 

Skjønner at han muligens er deprimert, men han nekter jo å ta tak i det og gjøre noe for at det skal bli bedre og jeg kan ikke tvinge han til å bedre seg.

 

Jeg er lei av å gråte av frustrasjon og trøtthet.

Lei av å mase og kjefte og være sur.

 

Værste av allt var han som absolutt ville beholde nummer to når jeg ble gravid (på prevansjon)

Jeg er egentlig imot abort for min egen del. (men for fri abort.)

Men vi vurderte det da vi tross allt har ei lita ei som fortsatt krever mye.

Men neida han ville absolutt at vi skulle beholde, han skulle hjelpe til og han skulle ta seg av ditt og datt. Og det ville ikke bli noe problem selv om jeg ble syk.

(jeg lå på sykehuset sist så visste at jeg muligens ville få et tøfft svangerskap.)

 

Men istede har han blitt som å ha en trassig tenåring i hus.

Jeg har nevøen min her som er 13 år en helg i mnd og jeg ser faktisk fram imot hver gang han kommer for han oppfører seg mer voksen en mannen min og hjelper til litt. Sånn at jeg får slappet av litt.

 

Uff dette ble langt men har ingen å prate med om dette så jeg bare måtte få ut litt frustrasjon.