Da var jeg tilbake her...

[Tweak]

Testet positivt forrige uke, førstegangs. Masse tanker og følelser, kan ikke beskrives, bare føles.

 

På fredag fløy vi av sted til bryllup på lørdagen, og jeg blødde en dråpe om morgenen og en dråpe om kvelden. Var bekymret hele dagen, klarte ikke å kose meg da vi var og så på operaen i Oslo osv. Symptomene jeg hadde kjent de to dagene før var borte. Ikke mer ømme pupper og murringene ble annerledes, for nå var det mensen som kom kjente jeg.

 

Lørdag var alt håp ute, jeg blødde mye og friskt. Mye smerter, men ikke mer enn en vanlig mens. Jeg gråt mine modige tårer mens vi kledde oss for å gå i bryllup. Vi bodde hos min tante og onkel, sammen med mamma og en annen onkel. Det var kun samboeren min som visste hva jeg gikk gjennom, men jeg tror ikke han kan forstå hvor tøft det var.

 

Så gikk vi i bryllup. Jeg måtte svelge tårene og følelsene, og ta på meg et smilende og sprudlende skall. De klassiske spørsmålene og hintene om at det kanskje ikke ble småbarn på oss også snart var ekstra tunge den dagen. Jeg var i bryllup mens jeg aborterte. Det var grusomt.

 

Søndag tiltok smertene. Jeg hadde bare tamponger, men det kunne ikke hjelpe på alt som skulle ut. Var på do da det kom ut en blodig masse, selv om tampongen var inne. Det skulle bli babyen min tenkte jeg da... Klarte å holde meg kynisk og kald, og holdt tilbake tårene. Var ikke den personen jeg vanligvis er, for det klarte jeg ikke.

 

Nå er vi endelig hjemme etter en lang helg. Sitter her i sofaen og setter ord på opplevelsen. Skal prøve å skrive mer senere, for alt er ikke helt håpløst. Jeg ble da tross alt gravid, selv med pcos, med sex kun på en dag i el-perioden. Og jeg vet at det er veldig vanlig å miste, spesielt med pcos. Det er også bedre at det skjedde nå, og ikke om flere uker. Men jeg kjenner følelsene komme, og frustrasjonen presser på. Hvordan skal jeg klare å gå på jobb i morgen? Hva skal jeg gjøre med den søte bodyen som jeg pakket inn testen i og ga til sambo? Den står i skapet mitt på badet...

 

Tankene spinner rundt om det var noe jeg kunne ha gjort eller om det var noe jeg gjorde. Jeg klipte plen på torsdag, og med våre bratte bakker måtte jeg anstrenge meg og dytte klipperen opp bakker, og en skal vel ikke løfte tungt? Og kan det ha vært flyturen, med trykkforandringer? Eller var det pcos'en som gjorde det? Eller var det rett og slett ikke levedyktig?

 

Hvordan skal jeg klare å komme tilbake til normal hverdag? Jeg har kjent på kroppen hvordan det var å være gravid. Jeg har smakt sukkertøy for første gang, og jeg kan alrdi glemme smaken. Nå håper jeg bare at jeg snart får spise sukkertøy igjen...

[monca*84*j12]

kjære deg, så utrolig vondt... Jeg har ikke opplevd det samme som deg, så vet ikke hvordan du har det, men det må være vondt.. Det skjønner jeg også... Jeg håper inderlig du snart blir gravid igjen, og at alt går bra... sender mange gode tanker til deg og håper i det minste de varmer litt... Lykke til.. Ønsker deg alt godt

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Stakkars stakkars deg, for en forferdelig opplevelse!!!:´-( Sender deg mange trøsteklemmer og masse varme tanker. Så tidlig i svangerskapet er det ikke noe du kan ha gjort, det var mest sannsynlig noe galt med fosteret og derfor ordner kroppen opp i det selv. Ikke det at det er noen trøst. Ingen ord vil kunne trøste deg nå uansett. Håper bare at du blir raskt gravid igjen, og at du slipper å oppleve dette flere ganger. Selv om alt virker håpløst nå, så kommer du gjennom det. Bak skyene er himmelen alltid blå.. Masse lykke til!

[Gjest Tina-Mari]

Å jeg hater disse innleggene!

 

*strigråter*

 

Jeg har ikke ord for smerten jeg føler gjennom det du skriver... Det er ikke en brøkdel av hva du føler...

Får lyst til å klemme deg så hardt at du aner ikke!!

Det er ikke hvem som helst som greier å gå igjennom det du nå har opplevd... Men jeg er av den tro, at du ikke får mer enn du er ment å greie..

Fy fader å tøff du er!!!

 

Håper du får dobbel sukkertøy lykke neste gang! SNART!

 

Hold oss oppdater, om du orker..

 

Lykke til:)

[Sonata08]

Kjære skjønne Tweak, dette var veldig trist lesning. Føler voldsomt med deg. Sender deg mange gode tanker og trøsteklemmer, og håper at ventetiden på neste spire blir kort.

[Gjest]

Kjære Tweak, jeg føler med deg, vet hvordan du har det! Få ut følelsene dine, det har nok vært tungt nok å holde det inne hele helga! Jeg gikk selv og var kynisk i en del dager etter SA, for "dette var jo noe som skjedde alle" - jeg var da ikke noen pyse! Men etter et par uker skulle det ut, jeg gråt i bøtter og spann og kjære sambo skjønte ikke et døyt stakkar. Sitter vel fortsatt en liten vond klump i magen som lurer på hvorfor det gikk som det gjorde...

At du skriver er nok en god ting i alle fall!

Sender deg masse klemmer og krysser fingrene for at det snart sitter en spire igjen som klamrer seg fast!

[gima]

Kjære Tweak

 

Dette var trist lesing. Jeg skjønner hva du har gått gjennom etter å hatt 3 SA selv, men jeg må si at jeg beundrer deg for å ha klart å holde maska i bryllupet. Det må ha vært tøft! Når man har en dag med blødning og vet at det går galt, har man bare lyst til å krype under dyna og synes synd på seg selv.

 

Jeg håper at du snart får en levedyktig spire i magen din. Ikke tenk på at du har gjort noe galt denne gang, men jeg skjønner at du gjør det. Har gjort det selv etter alle mine SA. Unn deg en reaksjon etter hvert- få det ut! Det hjelper og det må bearbeides.

 

Masse lykke til!

 

Klem

[Nurket11]

Kjære deg,

 

Jeg forstår så alt for godt din frustrasjon og den "tomme" følelsen. Jeg hadde SA for ca 2 uker siden og det var helt forferdelig. Ikke så mye fordi jeg hadde fått noen morsfølelse, men fordi man hadde begynnt å tenke fremover og glede seg..ikke minst var samboeren min overlykkelig over at han skulle bli pappa. Jeg ble hjemme fra jobb en dag, men så prøvde jeg og legge det bak meg. Jeg rev ut sidene i dagboken min (ja, var så ivrig at jeg skrev dagbok fra jeg sluttet på p piller hehe), tok bladet "gravid" og stappet det langt inn i hyllen...bestillte nye billig tester på nettet og kjøpte inn sushi og øl til meg og min kjære den kvelden hehe.

 

Jeg tror det vi må prøve å tenke på er at den lille ikke var frisk og at kroppen derfor ordner opp selv...IKKE tenk på hva du kunne ja gjort eller ikke burde ha gjort. En annen liten positiv ting min lege sa til meg var at vi to var helt klart en match og absolutt fruktbare til tross for en sa, og det har hun jo rett i.

 

Jeg blødde i akkurat en uke på dagen og begynnte å teste (sier ikke at billigtester nødvendigvis er det beste, men jeg klarer bare ikke la vær)

 

Vi får støtte hverandre og jeg føler på meg at neste gang sitter spiren

Trøste Klem

[Endeligtobarnsmamma]

Huff, det hørtes ikke ut som noen spesielt god opplevelse, føler med deg! Tenkte bare jeg skulle fortelle hva legen min sa når jeg spurte om dette med abort, trening, tunge løft etc: det er omtrent ingenting "utvendig" man kan gjøre som gjør at man aborterer. Grunnen til at man anbefaler å ikke trene like hardt etc er at vi kvinner er ekpserter i å klandre oss selv, dersom det skulle komme en abort ut av en hard treningsøkt, et løft etc så ville denne kommet uansett. Så selv om det sikkert ikke er lett så trøst deg med at det ikke var noe du kunne gjort, det er naturens måte å ordne opp på, dessverre.

[Nanamor]

Kjære Tweak.

Dette er så utrolig trist å høre...

Kan ikke noe annet enn å ønske deg lykke til videre, en mager trøst men det blir din tur!

Mange varme tanker og gode klemmer fra meg.