Hvordan hadde din mann/samboer reagert

[Anonym bruker]

hvis du høygravid og utslitt satt å gren av fortvilelse. Du fortalte hvordan du hadde det, at du var så langt nede at du orket ikke mer styr, at du var veldig stresset og urolig. At du hadde ikke nermest sovet på flere uker. Og at du skulle ønske du hadde litt forståelse for hvordan du hadde det.

 

Han truer stadig med å gå fra deg, siden det er mye krangling for tiden. Sier vi skal skilles, og at han skal fikse seperasjon neste uke. Jeg er jo selvsagt den som må ringe rundt til nav osv, finne ut hvor han må begynne for å få sepersjonen fortest mulig i orden(dumme meg ringer jo og..og forteller han hva de har sagt).

 

For 3 uker siden skulle han gå fra meg sist, og etter mye om og menn og stumhet i flere dager skulle han tenke på det en uke før han bestemte seg igjen, en uke gikk og han sa ingenting. Jeg måtte som vanlig etterhvert spørre hva han hadde tenkt, og jo da skulle vi satse på dette, skulle få det til å funke. Jeg sa at dette klarer vi ikke helt automatisk uten å faktisk jobbe med saken, vi burde sette oss ned å snakke om hvordan vi begge ville ha det. Lese om emnet sammen og få litt veiledning, og gjerne kontakte et fam vern kontor for hjelp. Spurte om han kunne ta intiativ til dette, da jeg er så utrolig sliten av å hele tiden skulle ordne alt og hele tiden "dra".

 

Ingenting skjedde. Og etter en ukes tid var jeg veldig lei meg for at han ikke prioriterte forholdet vårt i en sånn akutt situasjon. Ungen vil jo snart bli født og hvis jeg skal klare å pakke sakene, finne leilighet og få ting i orden til babyen er født, må jeg begynne nå. For jeg har absolutt ingen krefter igjen, og må gjøre litt hver dag for å rekke det i tide. Da jeg fortalte hvor lei meg jeg var endte han opp med å kjefte på meg, igjen..

 

Dagen etter sa han igjen at han vile satse på oss og vi endte opp med å kjøpe ny bil den helga..for han var helt sikker.. lovte å ikke true med det igjen.

 

Nå på tirsdag oppdaget jeg at han hadde løyet for meg i 4 mnd ang en ting. Dette hadde jeg i min villeste fantasi ikke trudd om han! Når jeg konfontrerte han med hva jeg tilfeldigvis oppdaget, løy han igjen og sa det bare hadde skjedd den uka. Jeg trodde ikke på det, og han kjeftet på meg. Så kom han å la seg intill meg holdt rundt meg og fortalte hvor lei seg han var, såg meg inn i øynene og lovte at han fortalte sannheten nå. Jeg var hard og sa at du forteller ikke meg sannheten nå, ikke kom tilbake før du forteller sannheten. Etter kjefting og styr så endte han opp med å fortelle at dette hadde pågådd i 4 mnd... Jeg er da veldig såret over at han har løyet til meg, igjen, da han har løyet ganske ofte til meg og jeg nå prøvde å jobbe med å ha tillit til han igjen. Så ber han om unnskyldning og sier at det han nå sier er sannheten, jeg sier jeg vet ikke om jeg kan stole på han siden han 5 min før og stod å såg meg inn i øynene og fortalte meg "sannheten" for så å forandre på historien.. så bryter helvete løs igjen og jeg er selvsagt problemet som ikke tar unnskyldningen på strak arm..

 

Dagen etter så skal vi plutselig skilles igjen, siden vi bare krangler, og jeg har det jo så fælt med han alikevel at det er ikke noe vits. Så drar han ut, sier han vet ikke om han kommer hjem den dagen. Jeg trygler om vi ikke kan snakke om det, vi har tross alt snart 2 barn sammen, og om vi ikke kan jobbe for at familien skal fungere sammen. Og at det er utrolig stressende for meg og gå rundt å ikke vite hva som skjer. Men nei, ingen ting å diskutere han skulle ut å trene.

 

Han kommer hjem på kvelen, ikke et ord sier han. Setter seg ned, tar 2 pils, ser på tv. Jeg gråter hele natten. Neste dag så sier han igjen ikke et ord. Jeg sier jeg er så utrolig langt nede, at han må vise forståelse, at jeg må vite. Er redd for den lille i magen.Han har bestemt seg, vil ikke snakke om det, men det er over. Jeg gråter hele dagen mens han er på jobb. Han skal igjen ut å trene rett etter jobb, og har plutselig ikke tid til å spise middagen jeg har laget eller noe. Jeg klarer heller ei å spise, han vil ikke ha den til kvelds for da skal han ut å spise kebab igjen, så etter lillegutt har spist en halv potet og litt laks går resten av middagen i søppla.

 

På kvelden prøver jeg igjen å snakke til han. Sier det ødelegger meg helt å gå rundt å ikke vite hva som skjer, at jeg er så langt nede nå. Tårene triller hele dagen, han ser det og ikke en eneste gang har jeg fåt trøst når jeg har hatt det tungt i svangerskapet. Blir alltid sur hvis jeg er lei meg. Etter mye om og menn skal han igjen tenke på det en uke..

 

Når jeg er lei meg og fortvilet rister ha bare på hodet og sier er det mulig liksom..

 

Likevel klarer jeg ikke å tro at han vil meg noe vondt..at han gjør det med vilje.. tenker han skjønner sikkert ikke hvordan jeg har det.. Men når jeg åpner meg helt i fortvilelse og forteller han hvordan jeg har det så kan han vel ikke unnskyldes mer heller...

 

Så nå sitter jeg her igjen og griner..han er ute å hjelper broren, så da gikk vår avtale om å handle til babyen i dunken. Og snart blir vi hentet for vi skal i bryllup at stykke unna og jeg har nermest ikke sovet i natt heller...sønnen vår våknet 5.45, så har ikke sovet siden det heller, har ikke lyst å gå.. er så sliten.. og skulle visst ta en maxi taxi med flere venner på veien hjem og det blir vel ikke tidlig, og vet ikke hvordan jeg skal "overleve" dagen..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tror ikke det er bra for hverken deg eller barna at du er sammen med han.

Jeg ville blitt separert jeg .

Vis han at du har litt overtaket, så kommer de som regel krypende tilbake.

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok separert meg når han drev på sånn. HAn psyker jo deg ned.

[Anonym bruker]

huff a meg, det stakk dypt i mitt hjerte da jeg leste om din situasjon..

jeg har opplevd noe av det samme i fjor, men bare at i mitt tillfelle så var alt så mye verre, han stakk hjemme fra, og uansett hvordan jeg hadde det så fikk jeg kjeft, han psyket meg ned hver eneste dag, og banket meg da jeg var 2 mnd på vei, først så slang han meg på sementet ned i gangen og slo meg der, og så forsatt han da vi kom opp i leiligheten, slang meg i senga, satt med begge knærna over magen, hold kvelerak på meg, mens han slo alt han kunne og truet med å drepe meg..

 

 

jeg skjønner det ikke er lett å bare gå når du venter barn, det klarte ikke jeg i hverfall, men jeg var så langt nede, hadde ingen selvtillit, selvrespekten var borte, og jeg følte meg verdiløs..

 

nå er han borte, har så å si ingen kontakt med han, men fremdeles så har så stor makt over meg, de få gangene han kontakter meg er bare for å psyke meg ned.!

 

Sender e god klem til deg, ta en prat med han og fortell han at du ikke vil ha det sånn lenger, at du føler at du er helt alene om forholdet og at det hadde vært godt om han stilte opp for deg, å som du trenger han aller mest, kanskje han vil skjerpe seg..

 

Lykke til masse, og jeg håper at alt ordner seg for deg og han mest pga ugen.

[N_79]

SI TIL HAN AT NÅ GIDDER IKKE DU MERE. DU SKAL FIKSE PAPIRENE SÅ DERE KAN SEPARERES OG SI AT I MELLOMTIDEN KAN HAN FINNE SEG ET ANNET STED Å BO...SI AT DU ER FERDIG MED Å TOLERERE MÅTEN HAN BEHANDLER DEG PÅ OG DU OG BARNA FORTJENER SÅ MYE BEDRE.

HAN KOMMER TIL Å FÅ SJOKK FORDI DU HAR HELE TIDEN VÆRT DEN SOM VIL ORDNE OPP ELLER SOM SITTER OG VENTER PÅ AT HAN SKAL BESTEMME SEG. TA KONTROLL OVER SITUASJONEN OG BE HAN STIKKE. MULIGENS VIL HAN VÅKNE OPP OG LUKTE LUNTEN.

ØNSKER DEG ALL LYKKE TIL!!!!!!!

[Anonym bruker]

Støtter minimark her ja. Han herser jo bare med deg stakkars. Tror nok både du og barna dine vil få det mye bedre uten han. Er ikke bra for små barn og se på at pappa behandler mamma på en slik måte, og heller ikke for deg selv! Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjære deg - du fortjener bedre enn dette. Ikke minst må du gjøre noe for barnet/barna deres!! Kontakt familievernkontoret og sjekk hva de råder deg til. Ta en telefon og fortell ALT. Vær gjerne anonym, de har taushetsplikt. Jeg har snakket med de selv i en lign sitasjon.

 

Klem

[Miss Misantrop]

Dette virker helt ulevelig. Denne mannen øker ikke din livskvalitet. Blir så trist når jeg tenker på deg. Jeg håper du klarer å komme deg ut og i motsettning til mange av de andre svarene du har fått håper jeg han aldri kommer tilbake. Eller rettere sagt at du ikke tar han tilbake. Du kan få det mye bedre selv eller med noen som respekterer deg og tar vare på deg. Klem fra meg til deg.

[Anonym bruker]

Synes det høres ut som han bruker dette med separasjon som pressmiddel.

 

Hvorfor tar ikke du initiativet og ordner med skilsmisse? Hvordan gidder du å være i lag med en som behandler det slik? Dere har allerede ett barn og venter ett til, du greier det fint som alenemor! Høres ut som det vil fungere bedre enn at dere skal gå å krangle med 1, snart 2, barn tilstede...

 

Nei, ikke la han ta ut skilsmisse, noe som det forøvrig ikke ser ut som han kommer til å gjøre, gjør det selv!!!

[Anonym bruker]

Synes du skal ordne med time til deg selv på familivernkontor. Det er jo latterlig at han truer med skilsmisse- når det er du som har all grunn til å forlate han...Hvis han ikke er villig til å snakke om familielivet deres blir det ganske vanskelig å være en familie. Synes det er trist at du skal få en slik behandling når du er høygravid. Har du familie/venner som kan hjelpe deg? Kanskje du kan reise bort noen dager? Håper du klarer å si i fra klart og tydelig at nå er grensen nådd!

[Anonym bruker]

Beklager, jeg orka ikke å lese hele innlegget. Jeg syns så inderlig synd på deg.. Håper du har noen du kan kontakte og få til å hjelpe deg med å pakke, kan du ikke bo hjemme hos foreldre en stund, for eksempel til babyen blir født og en stund etter? Du må ta tak i situasjonen og gjøre noe med det, det han bedriver, kalles psykisk terror.

 

[Mamma for 3<3]

Hei! Jeg fikk vondt inni meg av å lese innlegget ditt. Forstår at du har det vondt. Men trur du han kommer til å forandre seg? Selv om han ikke er direkte slem mot deg, så er han jo veldig egoistisk og sårer deg hele tiden.Han burde jo støtte deg, vise deg hensyn og hjelpe deg.

Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, men hadde jeg vært i din situasjon tror jeg faktisk at jeg hadde fixa de seprasjonspapirene og flyttet ut. Da hadde han nok blitt sjokka, for han vil vel aldri forvente det at det er et ønske fra din side. Og kanskje han hadde fått opp øya da, hvis du flytta og holdt han en stund på pinebenken. Mest sannsynlig skjønner han vel da hva han har mista og forstår at han må jobbe med seg selv og at at tar litt tid for å komme tilbake tilhverandre igjen.

Men det er du selv som må bestemme hva du skal gjøre. Men ikke la han behandle deg dårlig. Du vet at du fortjener bedre!!

Jeg vet også at å evt gå fra han er vanskelig, men om du velger det, det kommer til å bli SÅ MYE BEDRE etterpå!!!

Uannsett hva du gjøre, lykke til, håper det ordner seg for deg. Ikke la deg bli tråkka på.

[Novemberknøttprøverigjen]

Dette var utruleg vondt å lese, og ingen skulle trenge å oppleve dette. Det er ein svært egoistisk oppførsel av mannen din. Har du vener du kan snakke med? Familie? Det er ingen tvil om at det er ein uholdbar situasjon, og eg håpar du har nokon du kan søkje hjelp og støtte hos i situasjonen din. Det kan høyrast ut som om de treng ein tredjeperson inn for å finne ut av dette, og viss du ikkje orkar å finne ut av det med veilder og slikt, så er det kanskje nokon andre som kan hjelpe deg med det?

Det er ikkje ein situasjon du bør bli i over lengre tid.

Og sidan du spør om korleis min mann hadde reagert om eg grein og ikkje orka nokon ting... så hadde han bruk tid med meg, hjelpt meg med det eg sleit med, og prøvd å finne ut av kva som var galt og prøvd å gjere noko med det. Slik alle menn burde oppføre seg overfor sine høggravide koner.

Når det gjeld den stillheten du refererer til (som eg absolutt kjenner igjen i kranglesituasjonar), så har eg ein mistanke om at mange menn ikkje alltid veit korleis dei skal få sagt ting (kvinnekulturen er ofte full av prating, mens mannskulturen ofte er handlingsorientert). Med andre ord kan menn av og til vere litt "mindre begava" når det kjem til å snakke om ting.

Med mindre det er eit bevisst "våpen" han brukar mot deg, så kan det hende det er noko han kunne fått hjelp til hjå ein veiledar/psykolog/familievern -eller noko sånnt. Viss han brukar det som eit våpen, bør du vurdere om du er tent med å vere saman med han.

 

Eg håpar dette ordnar seg for deg. Det beste rådet eg kan sjå er å søkje hjelp. Finn nokon å grine saman med. Viss du ikkje har nokon, ta kontakt med lege, jordmor eller andre, så kan dei heilt sikkert vise deg vidare til nokon som kan hjelpe deg.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvis det du skriver er riktig så bør du komme deg vekk så fort som mulig. Å drive psykisk terror mot en gravid kvinne er tegn på en ekstrem mangel på empati som grenser til sadisme. Jeg synes det høres ut som om mannen din har alvorlige psykiske problemer, muligens er han psykopat.