Samlivsbrudd.... ønsker kommentarer.

[Anonym bruker]

Jeg forsøkte å fortelle om situasjonen jeg befinner meg i, men det ble for vanskelig. Jeg er så såret, redd og fortvilet.

 

Jeg har (hadde) en samboer som jeg har en 1 åring med, men vi ble sammen like før jeg ble gravid. Han ville beholde det så det endte opp i et nydelig barn. Han fortalte at han hadde et sterkt ønske om å få sin familie... om dette stemmer eller ikke vet jeg ikke, men han angrer på at det var nettopp jeg som ble mor til hans barn.

 

Fornuften min forteller meg at jeg har det bedre uten ham, men allikevel kjemper jeg for å fa det til å fungere... Jeg frykter at jeg kommer til å tviholde på håpet om at forholdet vårt kan fikses uten at det går noen annen vei enn nedover.

 

[~Simelisa & Marina~]

hei...

 

Høres ut som en frustrerende og slitsom og ikke minst trist situasjon... Jeg ville prøvd å ta en seriøs samtale og prøve å komme til bunns i dette. Det virker seriøst for dumt ut at han angrer på at nettopp du er mor til hans barn. Fungere ikke det at du kommer til hovedproblemet, så ville jeg ha gått til en familierådgiver og prøvd det for å sett om det kunne fungert og fått forholdet deres på gli og rett kjør igjen. Det er for teit å gå fra hverandre av en sådan grunn, mener nå jeg... Prøv det i allefall også finner du fort ut hva som er egentlige grunnen....

Gi gjerne en tilbakemelding her om hvordan det går da, og masse lykke til )

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar.

 

Vi har gått regelmessig til familieterapeut i over et halvt år så det ser nok veldig mørkt ut. Livet før barn og samboer er igjen blitt et ønske og han har brukt over 100 000 på pengespill (automater og nettspill) i løpet av det siste året

 

En million løgner og en mann som tydeligvis ikke fikk det han ønsket er det jeg har endt opp med. Jada, at jeg jeg fremdeles kjemper for noe som ikke er der synes jeg selv er patetisk og at jeg må få ut finger'n og hoppe inn i en ny livssituasjon.

[~Simelisa & Marina~]

Huff... d høres langt fra ut som noe drømmeforhold i allefall... det er vel bare å ta fått føttene å komme seg i anne annen livsstil, for din egen del og barnet deres sin del... synd men sant... Kan det være en ny dame inn i bildet da?

[Sunshine med småtroll:)]

huff høres ikke ra ut.*trøsteklem*, men jeg må si at jeg skjønner jo hvorfor du kjemper for forholdet for du er jo sikkert glad i han og dere har jo et barn sammen og da ønsker man jo at ting skal ordne seg, men hvis det har gått så lang tid og du merker ingen bedring så kanskje du skal revurdere det. Dette er selvfølgelig helt opp til deg selv, men du kan jo tenke tanken at kanskje du og barnet ditt får det bedre hvis dere flytter fra hverandre. Kanskje ting vil løse seg? Mulig dere bare trenger litt tid fra hverandre. Hvem vet.

 

Og husk: Det fins flere fisker i havet. Blant alle haiene er det noen gullfisk også ... som ei venninne av meg pleide å si.

 

Jeg håper du finner ut av dette og at det ordner seg for det beste, med eller uten han.

 

Klem