Jeg sørger over at jeg ikke er gravid lenger..

[Anonym bruker]

Rundt to uker etter at jeg har født. Er selvfølgelig veldig glad i barnet mitt og takknemlig for at det er velskapt og den vakreste skapningen jeg har sett. Likevel har jeg aldri følt meg så bra som da jeg var gravid. Jeg syns det var så fantastisk å kjenne liv og vite at noe vokste inni meg. Elsket magen min og strålte som gravid. Det var så spennende å se frem til fødselen, lure på hvordan den skulle starte osv. Når alt dette fantastiske var over ble jeg bare meg igjen, og det føles som en skikkelig nedtur. Etter fødselen føler jeg det som at noe er tatt fra meg, og jeg føler faktisk sorg over at graviditeten er over.

 

Flere som har det sånn? Har inntrykk av at alle andre er glade for at graviditeten deres er over.. Selv gikk jeg over en uke på overtid, og når jeg snakker med andre sier de at det var vel godt å endelig få babyen ut. Jeg smiler og sier ja til de fleste, men de skulle bare visst. Det stikker i hjertet når jeg blir minnet om det sånn.

[Anonym bruker]

Hehe, så rart! Jeg kan til en viss grad forstå hva du mener, selv om jeg hører til kategorien GlederMegViltTilIkkeÅVæreGravidMer. Hele graviditeten - spesielt den første - er jo en utrolig opplevelse! Man kan godt sammenligne det med en spesiell reise, og slike er det jo alltid et stort antiklimaks å komme hjem fra.. Tror følelsene dine er helt normale. Du får trøste deg med at det kanskje ikke var siste gangen du opplevde det:)

Selv ble jeg en smule sjokka over å liksom bare være feit og fleskete, ikke flott og gravid mer, om du skjønner hva jeg mener.

Denne gangen vil jeg bare ha ting overstått. Gleder meg til å ta tilbake kroppen min, selv om det tar tid. Du kan prøve å fokusere på ting som er positive ved ikke å være gravid mer; du har flere klær å velge mellom, du kan ta deg et glass vin en sen sommerkveld, du har mindre press på indre organer (GLEDER meg til å puste ordentlig igjen!!) og ikke minst den deilige babyen som skal være en del av ditt liv for alltid!

En annen type reise begynner nå, og den er minst like fantastisk!

[T**** mamma:)]

Kan også forstå litt hva du mener. Selv gledet jeg meg veldig til at den lille jenta mi skulle komme ut og var vell egentli ganske lei på slutten, selv om jeg fikk henne 16 dager før termin. Men tror jeg lider litt av "vil ha det jeg ikke kan få" syndromet. hehe.. Skulle ønske jeg var litt bedre til å glede meg over tingenes tilstand akkurat her og nå.

 

Men etter jenta mi kom til verden har jeg blitt så innmarri verpesjuk. Gleder meg så sykt til å bli gravid igjen, og få et til lite nurk jeg kan elske. Verdens herligste følelse det å være mamma!! Men en av grunnene til at jeg gleder meg sånn til neste graviditet er at jeg gikk glipp av det å planlegge det hele.. For denne graviditeten var noe uplanlagt. Så jeg syns det er litt trist at jeg ikke har kommet så langt på lærerutdanningen min enda, for planen er å få en til når vi er ferdige med studiene og har kommet ut i arbeid. Men det er så ufattelig lenge til. Sukk..

 

En liten oppsummering: Det å være gravid er en utrolig herlig følelse, men det å være mamma er enda bedre;)

[Anonym bruker]

Takk for svar. Det med reise stemmer ganske bra, føles som å komme hjem fra noe jeg bare vil tilbake til. Jeg prøver å fokusere på gledene ved å være ikke-gravid, men det hjelper ikke foreløpig ihvertfall. Jeg går faktisk og er misunnelig på de med mage, blir lei meg når jeg ser mamma-klær i butikken og jeg kan begynne å gråte av å tenke på jordmoren som tok imot barnet når jeg ammer om natten. Er på gråten hele tiden og forrige uke gråt jeg flere dager i strekk. Var ikke hormonell under graviditeten, men nå har jeg tydeligvis fått igjen ved å bli veldig emosjonell etter fødsel. Men det er faktisk et reelt savn og sorg, og jeg var egentlig litt forberedt på at jeg kom til å føle det sånn fordi jeg aldri følte meg klar til å gi slipp på magen før jeg fødte.

[Anonym bruker]

Jo mer tid du får sammen med barne ditt og morsfølelsene gradvis blir sterkere, jo mer vil dette savnet forsvinne. Syntes selv det å plutselig få ansvar for et bittelite liv var en stoor omveltning, men dette gikk seg gradvis til, og barseltårene forsvant. Selv var jeg superfølsom ovenfor sambo, og følte jeg ikke lenger fikk nok tid sammen med ham og var redd for ditt og datt. hehe.. Men dette går over.

[Anonym bruker]

Da kan du få være surrogatmor for meg.. hehe.. Jeg har veldig lyst på et barn til, men GRUER meg til å gå gravid og føde!!

[Anonym bruker]

JA!!! Kjenner meg så godt igjen. Har født to barn, og begge gangene har vært likedann. Rett etter fødsel har jeg sett gravide overalt med stooore fiiiiiine mager og bare vært så MISUNNELIG!!! Spesielt ille var det etter at nr 2 var født. Han skulle liksom bli den siste. Tror han var fire timer gammel da jeg ringte en venninne og fortalte at jeg hadde født. Hun kunne fortelle at en kollega var gravid med tvillinger, og misunnelsen min tok sånn overhånd at den nesten overskygget gleden min over å ha fått en fin baby selv...

 

Husker jeg misunnte alle jentene på barselgruppa som var førstegangs, at de skulle få oppleve dette igjen. I tillegg synes jeg hver legekontroll som gravid var spennende - jeg elsket oppmerksomheten magen min fikk osv... Etter andre fødsel gikk jeg nesten inn i en depresjon over at dette var siste gangen, osv. Jeg klarte aldri å pakke vekk graviditetsklærne mine for godt. Begynte faktisk å bruke en del av de etter fødsel, de gav meg en herlig gravid følelse...

 

Heldigvis må jeg vel si - for nå er jeg gravid med tredjemann. Jeg nyter hvert sekund med magen selv om jeg har vonde kynnere, og egentlig har lagt på meg mer enn nødvendig. Jeg trives så godt som gravid, og gruer meg til reisen er over denne gangen, for nå MÅ det være sistemann for oss!!!