Andre gravide som ikke har en mor?

[Gjest]

Jeg mista mora mi da jeg var 19 àr. Det har vaert en lang sorgprosess og mye savn. Sorgen er ikke sà sterk lengre, det er jo over 7 àr siden hun dòde, men av og til merker jeg savnet...

 

Jeg er gravid nà, og skulle ònske jeg kunne dele dette med henne. Det at jeg venter en gutt... navn...at jeg kjenner det er liv inni magen... Sett henne strikke klaer til babyen...Hun var veldig glad i hàndarbeid :-) Og hun strikket masse sòte plagg til dattera mi.

 

Skulle ònske jeg kunne ta henne med pà litt shopping... hun ville vaert sà stolt! handlet babyklaer, og kanskje gitt meg ràd om forskjellige ting...pratet med henne om hormoner og berg og dalbane fòlelser... Delt erfaringer....

 

Jeg synes det er veldig trist at jeg ikke kan dele alt dette med henne... Neste àr skal jeg gifte meg, og skulle ònske hun kunne vaert der sammen med oss...

 

Jeg har heldigvis ei kjempesnill og god svigermor :-) Hun kan aldri fà mammas plass i hjertet mitt... Men jeg vet hun kommer til à stille opp og hjelpe til, og det gjòr godt :-)

 

 

[Gjest]

Min mor er heldigvis i live, men jeg mistet faren min da jeg var gravid med nummer fire. Det var utrolig sårt, for han var slik en barnekjær mann, med barnetekke helt utenom det vanlige. Jeg forstår godt tankene dine om at du ville delt alt dette fantastiske med din mor. Flott at svigermoren din kan dekke noe av det behovet man har som gravid for en erfaren kvinne å støtte seg på.

[en på vei *utklekket:)*]

Jeg forstår deg veldig godt jeg.

Mistet mamman min da jeg var 18,det kom uventet og sorgprosessen var hard og lang.

Det er nå 15 år siden.

Får 3 år siden mistet jeg pappan min også,jeg skal innrømme at hele sorgprosessen startet på nytt,mest over min mor.

Det er rart å sette dems barnebarn til verden uten at de får tatt del i det,og jeg syns det er leit at mine barn ikke vil ha besteforeldre på min side.

Men jeg er av den oppfatning at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi vet og tror de er nær oss uansett,selvom de ikke kan sees.

Savnet etter min mor og far er fortsatt til stede,men det er etterhvert blitt byttet ut med positive ting vi delte og jeg tenker oftere på de uten å være trist.

 

Jeg ønker deg lykke til videre i svangerskapet,håper det går bra for deg fremover og at du kan finne støtte i de rundt deg.

 

Varme klemmer..

[Anonym bruker]

Vet dette kan såre, men ikke ta det personlig:

Heller en død mamma, enn gravid med mamma som ikke bryr seg det døyt om at du er gravid. Det opplevde jeg. Grusomt trist når din egen mor aldri spør hvordan det står til, eller bryr seg om barnet du bærer på.

 

 

[Gjest Zima *2pp*]

Det der kan ikke sammenlignes Anonym. Faren min dreit i meg da jeg var gravid , men da moren min døde da jeg var 16, det var mye mer vodnt å takle som gravid. Sorgen er verre nå som jeg fikk barn.

[Anonym bruker]

Jeg sa at hun ikke måtte ta det personlig. Føler veldig med HI. Skjønner det er kjempetrist å ikke ha mor der når man venter baby. Jeg tror hun ser deg fra der hun er,og passer på deg og barnet. Hun er sikkert stolt kommende mormor i himmelen.

[Gjest Zima *2pp*]

Ja, men det virket som du mente du hadde det verre. Og akkurat sånne ting kan ikke måles, for det er like jævlig at mor driter i deg som at hun er død, sant.

[Anonym bruker]

Ser jeg ordla meg stygt og hjerteløst.Det beklager jeg.Var ikke meningen å såre noen.

[Gjest]

Takk for at dere delte dette med meg. Ja, det er ikke lett, men det gàr :-) Jeg tror jeg blir ekstra bevisst det nàr jeg ser andre gravide sammen med sine mòdre... Men, jeg tror ogsà pà et liv etter dòden, og jeg velger à tro at hun er i himmelen, og fàr med seg hva som skjer :-)

 

Og til deg anonym : Jeg skjònner veldig godt hva du mener! Det er fryktelig vondt nàr en forelder ikke bryr seg... Jeg mista faren min den 12 mai i àr, og han brydde seg aldri om meg, ringte aldri... Og de fà gangene jeg pratet med han, var han full.

 

Sà jeg tror jeg vet hva du mener, og hvor sàrt det er! For nàr de er i live, har de ingen unnskyldning om de ikke er tilstede for oss... men er de dòde, sà er det jo ikke noe à gjòre med det.

[Anonym bruker]

Jeg er trist over å ikke ha en mor i denne tiden. Nå er ikke dette det samme da men.

Hun er ikke død, men for meg eksisterer hun ikke lenger. Jeg har forøvrig aldri hatt noen mor i praksis, så vet ikke hva jeg går glipp av, men savner å ha noen. Men har en svigermor som bryr seg da, det er litt trøst.

[Anonym bruker]

Ikke bare jeg som har en mor som gir f... altså... Kan selvsagt ikke sammenlignes, men min mor kunne like godt vært død, hun driter en lang marsj i oss. Hele livet har jeg ønsket meg en vanlig mor, en som bryr seg om hva som skjer i livet mitt. Jeg fikk en sånn som fortalte meg gang på gang hvor dum hun var som ikke tok abort....

[Anonym bruker]

Mamma døde i fjor da jeg var 6 mnd på vei med nr 2. Det er fremdeles veldig nært, og sårt. Er enig med de som skriver at det å ha en mor som er uinteressert osv ikke kan sammenlignes med å ikke ha noen mor i denne tiden. At barna dine aldri skal få se sin bestemor (igjen), å ikke ha noen mamma å ringe til når barna har lært seg noe nytt, opplevd noe etc. Minstemann får jo aldri treffe sin bestemor, eldstemann er stor nok til å huske henne veldig godt (han var 6,5 da hun døde).

[Gjest]

Gravid:)

Det du skriver kunne jeg igrunn ha skrevet selv!

(med unntak av svigermorbiten, for hun bor for langt unna)

Moren min døde for 6,5 år siden, hun elsket håndarbeid og jeg skulle virkelig ønske hun kunne fått treffe mine to fantastiske småjenter.

Og jeg skulle ønske jeg hadde henne å spørre til råds, eller bare ringe for å skravle. Ja, egnetlig skulle jeg ønske jeg bare hadde henne fremdeles!