Vanskelig (men også fantastisk ) situasjon....

[Anonym bruker]

 

Hei dere,

 

Nå trenger jeg sårt noen råd eller bare meninger, for jeg syns dette er vanskelig...

 

Kort fortalt:

Jeg har en datter på 3 år. Barnefar og jeg gikk fra hverandre da hun var rundt 1,5. Grunnen var at han jobbet veldig mye, jeg følte meg oversett og alene, og følelsene gikk over til frustrasjon og krangling. Jeg trodde alt skulle bli bedre som alenemor, og det ble det - men også mellom meg og barnefar. Da vi flyttet fra hverandre fikk vi "ryddet opp", og vi ble kjent på en helt ny måte. Har vært masse sammen alle tre, alt fra å finne på ting i helgene til å spise middag sammen flere ganger i uken. Jeg så tydeligere og tydeligere at han er en fantastisk far, han stiller opp ALLTID, han behandler meg med respekt, er snill og morsom og ryddig på alle måter. At jeg har et veldig godt forhold til resten av familien hans er vel heller ikke noe minus.

 

Likevel, jeg kjenner ikke den store lidenskapen som jeg husker fra tidligere forhold (ungdomstid og hormoner...), jeg er mer glad og takknemlig og tenker at vi kunne hatt det godt sammen helt til vi blir gamle. I det siste har jeg spurt meg selv: er man virkelig glødende forelsket etter flere års samliv? Er det jeg som forventer for mye etter hjernevasking av filmer og ukeblader, som tror at gresset virkelig er så mye grønnere på andre siden?

 

Så døde moren min i vinter. Forferdelig, helt jævlig. Jeg brøt helt sammen. Og da viste han virkelig at han stiller opp og tar ansvar. Han støttet meg på alle måter, var helt fantastisk og tok seg av alt det praktiske rundt datteren vår. Noen uker etter begravelsen sov vi over hos ham (det har skjedd før også, men bare som gode venner og av

praktiske årsaker) Men denne ene natten endte vi opp med sex, og jeg ble gravid.

 

Vi fikk vel begge sjokk. Jeg dro til legen, egentlig fordi jeg ønsket abort, men så overtalte legen meg til ultralyd, og da jeg fikk se det lille hjertet som banket var jeg ikke i tvil. Selvfølgelig ville jeg beholde det.

 

Men han var ikke like sikker på forholdet vårt.

 

Han fortalt for første gang hvor vondt han hadde hatt det etter bruddet, var redd for å bli såret osv. Han mener vi kan få et barn til, men at han vil vente med å flytte sammen igjen. Han sier han trenger å forberede seg, ay jeg fortsatt er i en prosess etter det som har skjedd med mamma, han mener kanskje at jeg pga den sorgen ikke klarer å tenke helt klart og vet hva jeg vil. Jeg tolker det som at han er usikker på meg, og ikke vet om han vil.

 

Men jeg vet hva jeg vil. Jeg vil ha ham tilbake. Men nå må jeg la ham få den tiden han trenger, selv om jeg savner ham sårt når vi er fra hverandre og er redd for fremtiden. Hva hvis han han finner ut at han IKKE vil fortsette?

 

I det ene øyeblikket bobler jeg av glede; jeg skal bli mamma igjen, datteren min skal bli storesøster. I det neste gråter jeg, føler meg full av hormoner og angst og ser for meg at jeg blir en ulykkelig 2 barnsmamma mens han kanskje går videre og treffer en ny...

 

Og så er det jo en hel haug av praktiske ting.

 

Hva gjør jeg i forhold til NAV? Må jeg melde fra nå at jeg er gravid (er 3 mnd på vei nå)?

Hva vil de si når de ser at jeg er gravid med barnefaren? Vil de tro meg?

 

Uff. Dette ble kanskje ikke så kort fortalt, men jeg skrev det vel litt for min egen del også. Godt og sortere tankene litt.Har noen av dere opplevd noe lignende blir jeg veldig glad for tilbakemeldinger.

 

[Anonym bruker]

Har ikke så mangen gode råd i forhold til dere to. Men du må gi beskjed til nav ja.

Jeg venter nå nummer to med samme far, uten at vi er sammen (lang historie) og vi må få 3 naboer hver til å bekrefte at vi ikke bor sammen, dvs skrive under på et papir. Tror ikke det er så mye værre enn det. ( det finner jeg ut neste uke når jeg skal ned å levere papirene)

[Anonym bruker]

ååå, jeg føler med deg. Ta tiden til hjelp, håper dere finner tilbake til hverandre, men er nok lurt å la han få den tiden han trenger, uten å mase eller presse han opp i et hjørne (vi blir jo lett hormonelle - og tenker ikke helt klart) Og når spebarnsperioden kommer, ta det meste av ansvaret du, ikke lemp over på han, kanskje det var grunnen til at det skjærte seg forrige gang? Ikke at du var masete mener jeg, men menn blir ofte litt redde for babyer, de kommer gjerne sterkere på banen når barnet er stort, ett / to år. Når det gjelder NAV sier du bare som sant er, dere hadde sex, du ble gravid.

 

Lykke lykke til !

[Anonym bruker]

Dere får bare ta tiden til hjelp:) Er ikke mye annet å gjøre. Han trenger nok litt tid, men du har jo en bra anledning nå, med nytt barn i magen, å "påvirke" ham positivt;)

 

Jeg har 2 barn med samme mann, og vi har ikke bodd sammen. Nr 2 var et lite, men i mine øyne velkomment, "arbeidsuhell";)

 

Jeg måtte ikke gjøre noe spesielt overfor NAV, annet enn at jeg søkte om de stønadene jeg ville ha rett på i forhold til barn nr 2.

 

Og her måtte NAV gi seg på den med å få meg til å få naboer til å skrive under, ikke kan de komme hjem til deg heller. De har ikke hjemmel for dette i loven. De kan sjekke offentlige steder, som folkeregisteret osv.

 

Link:

Sjekk paragraf 21-4:)

 

http://lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/all/tl-19970228-019-052.html&emne=innhenting+av+opplysning*&&

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar

 

Jeg vet jeg må være tålmodig og gi ham tid, og har faktisk en god følelse nå etter en lengre samtale med ham. Jeg vil jo at han skal føle seg hundre prosent trygg på avgjørelsen om å flytte sammen igjen.

 

Underskrifter fra naboer høres jo helt villt ut, er det virkelig sant? Jeg har jo ikke gjort noe galt, men vil føle meg helt dum om jeg må ringe på hos fremmede naboer som jeg knapt kjenner.... Bor i bygård i Oslo.

 

God helg!

 

HI

[Bålle84+j06+nooni161010]

hei hei ...jeg er kommet i samme situsajon...EN eneste gang med et lite sex- "uhell" så er jeg blitt gravid!!! vi er separert og ikke sammen,jeg mottar os! dette er kjempe ekkelt fordi de vil tro jeg lurer dem, noe jeg absolutt ikke gjør! å få naboer til å skrive under er jo helt sykt, jeg bor også i bygård i oslo å vet knapt hvem som bor i min oppgang..

 

hvordan si fra til nav? nå eller vente? er det kansje bedre å skrive brev enn å ta det på tlf?

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg skal ringe NAV på mandag og høre hvordan man går frem hvis man flytter sammen med barnefar igjen. Kommer ikke til å si at jeg er gravid, enda, vil gi det en ukes tid til.

 

Det er litt godt at det er andre i samme situasjon, selv om jeg ikke unner noen alle kaos-tankene som dukker opp etter noe sånt. Håper situasjonen løser seg best mulig for dere !

 

Du som skrev over her at de ikke kan kreve underskrifter: Jeg kommer ikke inn på linken du har oppgitt. men nektet du bare å gi etter?

 

I går traff jeg tilfeldigvis den gamle damen som bor rett over gangen min (har sagt hei to ganger tidligere). Snakket litt om sol og varmen før jeg nevnte forsiktig at jeg er alenemor, blabla, og da svarte hun forundret:

"Å er du det jeg har jo sett mannen din her flere ganger."

Vi har et skostavitiv på utsiden og der har hun sikkert sett skoene hans, for som sagt har vi jo vært mye sammen. I tillegg har lillebroren min bodd her noen uker etter et samlivsbrudd i vinter.

 

Dette her syns jeg er skikkelig kjipt.... er så redd for å ikke bli trodd.

 

 

HI

[Bålle84+j06+nooni161010]

huff... de kan vel ikke kreve sånn underskrifts kampanje? kansje de holder at noen venner/bekjente/Familie forteller hvordan situasjonen er i stedefor naboene?? jeg skjønner godt hva du mener lissom... om du blir nødt får du velge noen andre enn hun dama.? jeg hadde blitt dritflau av å spørre fremmede naboer om de kunne bekrefte at jeg var alene!!