Herre min hatt, hva skjer med meg?

[Anonym bruker]

Etter bruddet med pappaen til lillegutt hadde jeg en kjæreste i 1 år. Vi hadde det veldig fint sammen og er i dag verdens beste venner. Jeg vil tørre påstå at vi er bestevenner, snakker sammen hver dag på telefonen og spiser middag sammen iallefall en gang i uka. Det er snart 1 år siden vi gikk fra å være kjærester til venner.

Han bor i en annen by, men studerer her, og i dag reiste han oppover til hjemplassen sin for sommeren, skal være borte i 2 mnd.

 

De to siste dagene har det skjedd noe med følelsene mine -tror jeg. Vi har vært litt mer kosete enn vanlig, litt berøring og klemmer, og det har vært så godt Han er snill tvers igjennom, fornuftig og en skikkelig bra fyr. Vi har det morsomt sammen og jeg er meg selv 100% sammen med han.

I dag når han reiste fikk jeg helt panikk, sånn grining-panikk. Helt forferdelig at han skal være borte så lenge, så jeg sitter å vurderer om jeg skal bestille billett å reise oppover i sommer når lillegutt er hos pappaen sin.

 

Men jeg er så redd for at disse følelsene ikke er ekte, men jeg aner ikke hvordan jeg skal finne ut av det. I tillegg så er jeg ganske sikker på at han ville gitt det en ny kjangse hvis jeg hadde vært gira. Så jeg er bekymra for at jeg skal si for mye til han som jeg ikke kan stå for om noen uker.

 

Jeg vet at livet sammen med han kunne blitt bra, han er egentlig alt jeg ønsker meg, men jeg forstår bare ikke hvorfor disse følelsene dukker opp nå...

 

Noen innspill, takk?

 

Signerer foreløbig

[Anonym bruker]

det er fordi følelser utvikler seg over tid... Og selv om dere har hatt en klineperiode før, og blitt bestevenner, så kan jo dette utvikle seg til noe mer og kanskje dypere? Eller er det fordi du gjerne VIL bli forelsket i han?

Gi det litt tid, og reis gjerne oppover på besøk i sommer. Og nyyyt forelskelsen, selv om det kanskje ikke blir noe mer:)

Og du, bestevenner blir ofte de beste kjærestene - for da er kommunikasjonen gjerne på plass FØR ma flytter sammen;)

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei,

 

Det er alltid vanskelig i en slik situasjon. Du må høre på magefølelsen din, og husk at hvis man intet våger man intet vinner...

Hva du skal gjøre kan bare bli opp til deg, men jeg skal minne deg på en ting jeg har sett/opplevd som singel: Det fins SÅ mange menn der ute som er utro, som slår, er psykelig sjalu, ikke stiller opp for deg eller barnet, har problemer med penger og setter økonomien på spill, som bare sitter foran tv'en, som aldri får deg til å føle deg 100% deg selv, som kjøper sex, som er gjerrige og bare tenker på seg selv, som bare krever og krever...bla bla, kort fortalt altså så fins det mange menn man IKKE vil satse på. Han du beskriver høres ut som en drømmefyr, og hadde jeg vært deg ville jeg tatt sjansen. Går det ikke mellom dere så vet du med deg selv at dere ga det en sjanse.

 

Før eller siden kommer han til å treffe en ny hvis dere ikke blir sammen igjen, tro meg, drømmefyrer vokser ikke på trær. Hvordan ville du reagert da?

 

Lykke til med valget ditt !

 

LENE

[Anonym bruker]

Vi har det siste året snakket om alt, inklusiv nye flammer. Det har faktisk ikke brydd meg noe særlig, men vi har på en snodig måte alltid hatt nye flammer på samme tid. Det har aldri vært slik at en av oss har sittet ensom og alene og sett på den andre... Men det har aldri vært noe seriøst med noen nye, så hvis han plutselig hadde sagt i dag at han hadde truffet drømmedama hadde jeg nok knekt sammen tror jeg.

 

Du har veldig rett i det du sier, drømmemenn vokser ikke på trær. Han har vært i sønnen min sitt liv siden før han var 1 år og de er virkelig glade i hverandre Han stiller opp og er en super stefar. Jeg tror ikke jeg har et vondt ord om han, han er rett og slett fantastisk på alle områder.

 

Har såvidt prata med han nå, men tårene rant og rant så jeg klarte såvidt å få frem noe. Jeg klarer bare ikke å skjønne hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Hadde jeg reagert slik hvis han skulle være her i sommer?

Det jeg tenker nå er at jeg vil prøve på nytt, men det er 2 mnd til han kommer hjem og det er lenge til...

 

HI