Synes dere ikke min samboer er litt kjip?

[Anonym bruker]

Han tjener 2,5 ganger så mye som meg. Vi har en sønn sammen. Nå har vi endelig kjøpt oss hus sammen og skal være familie og greier. Men..dette huset eier jeg bare 1/3 av. Greit at han har bedre økonomi og alt det der, men synes ikke det er helt greit å eie mer enn 1/3 av hjemmet vårt. Sitter med en ekkel følelse her..

[Anonym bruker]

Jeg syns at når man bor sammen, så skal man dele likt. Han er kjip ja.

[Anonym bruker]

Jo, synes han er mer en kjip...

[Anonym bruker]

Bare lurer, er det vanlig å gjøre det sånn?

[Anonym bruker]

Vel - da skal du jo kun gjøre 1/3 av husarbeidet også, da... For ikke å snakke om at du da bør ha betalt hvis du i det hele tatt gjør noe av oppussing o.l., der du gjør mer enn 1/3.

Synes det hørtes mer enn kjipt ut. Har han ikke tenkt å satse på dere?!? Må jo ta noen sjanser i livet, og han hadde jo sikkert ikke kunne tjent så mye hvis ikke du hadde støttet han på hjemmebane. Hva med å sende regning på leie av livmor i halvparten av de 40 ukene barnet deres var i magen din? For barnet er vel 50% hans??

[Anonym bruker]

Haha, godt sagt du over her....

[Anonym bruker]

Føler kanskje at et sted på veien må man ta et valg ja. Han eier liksom hytte og flere biler også da og er generelt mer holden enn meg. Faen altså, trakk meg med til advokat da barnet var 9 uker og ordnet dette. Jeg var jo helt i tåka self.

Føler meg lite verd, det er takken for å gå rundt gravid, føde barn, være himla mye alene fordi han er på jobb, gjøre alt hjemme og tjene 80% av lønna si for å være med barnet mest mulig.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg og typen skal kjøpe hus sammen. Han har noe mer egenkapital enn meg. Skulle det bli slutt mellom oss, så er det natulig at vi trekker ut egenkapitalen vi begge la inn i huset før vi deler på resten.

 

Jeg vet heller ikke hva som er normalt. Tar gjerne mot tips.

[Anonym bruker]

Sameie oppstår ved at dere kjøper eller erverver ting sammen under samlivet. Deres eierandel i de ulike gjenstandene avgjøres av hvor mye kapital hver av dere betaler for gjenstanden. Dersom det ikke er holdepunkter for en annen fordeling vil det antas at dere eier tingen sammen med lik del hver. Ved for eksempel huskjøp kan det imidlertid oppstå et sameie hvor deres eierandel er ulik. Dersom den ene parten har egenkapital fra før og betaler inn for eksempel kr. 500.000,- i tillegg til å dele på lånet, eller i tillegg til det beløpet som den andre parten betaler, kan det være naturlig at eierbrøken blir delt slik at den som hadde ekstra egenkapital får en tilsvarende større eierbrøk/eierandel.

 

Et annet alternativ kan være at partene eier lik del hver, men at den parten som hadde ekstra egenkapital skal få ut tilsvarende beløp som parten hadde i egenkapital dersom huset selges eller eiendelene skal deles ved et samlivsbrudd. Det er vanlig å indeksregulere beløpet slik at parten får godskrevet den generelle prisstigningen i samfunnet. De siste årene har prisene i eiendomsmarkedet vist seg å stige langt mer enn den generelle prisutsviklingen. Ved et salg eller en delig av sameie vil eiendommens markedsutviking deles med lik del på hver av samboerne ved, mens den parten som har skutt inn ekstra egenkapital vil få tilbake egenkapitalen krone for krone, med tillegg av generell prisstigning.

 

Det er ikke så viktig hvilken løsning dere velger, det viktigste er at dere vurderer dette og blir enige om hvordan dere skal løse dette ved et eventuelt salg av eiendommen eller ved en deling.

 

http://www.op.no/bolig/article2811296.ece?service=print

 

 

[KaMa]

Jeg syns det er så rart å lese slike innlegg..

Min mor var hjemmeværende med fire unger mens min far jobbet. Skulle han, som hadde den eneste inntekten vært eneeier av bolig og bil?

Jeg syns virkelig det er underlig at noen fedre/menn kan få seg til å gjøre noe slikt. For meg er det en selvfølge at man deler likt på det meste når man inngår et parforhold. I hvert fall bør man stå likt med tanke på bolig.

 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg forlangt å flytte til en bolig hvor jeg hadde råd til å eie halvparten. Om det så hadde betydd å bo i en liten hybel, så hadde jeg gjort det på pur faen. Han vil vel neppe gå ned i levestandard, men du har vel neppe lyst å være en mindreverdig part på eiefronten fordi han har bedre økonomi enn deg?

[Candy girrrl]

Bra sært ja. Min tjener veldig mye mer enn meg. Men han tenker at alt hans er mitt. Han har gitt meg tvillingkort på hans konto og sagt at jeg kan bruke det til mat, ting til ungene og klær til meg selv.

[Anonym bruker]

Ikke helt unormalt å ha et slikt eierforhold. MEN meget viktig, da skal du også bare betale en tredjedel av alle utgifter. Og pass deg nøye for å gå i den fellen at han betaler alt på huset og du alt på maten, da står du ribbet tilbake hvis det blir slutt. Skjønner veldig godt at du har en ekkel følelse, dette må dere få ordnet opp i.

[Anonym bruker]

Jeg er så utrolig uenig med alle her! Dere er klar over at halvparten av alle ekteskap ryker, og at enda flere samboerforhold gjør det? Hvorfor skal man gå ut med mer enn det man tar med inn? Det er ikke en selvfølge at man skal få masse penger bare fordi man er sammen. Min samboer tjener penger som gress. Jeg har selv god lønn og litt penger på bok, men matcher ikke hans inntekter overhodet. For meg er det selvfølgelig også viktig å eie. Jeg eier 1/3 av huset, et hus jeg aldri kunne hatt råd til alene eller sammen med en med "vanlig" inntekt. Det er jeg utolig komfortabel med, fordi jeg vet at mitt innskudd holder til å sikre meg senere, på de premissene JEG har. At han har andre premisser, er flott for ham. Og for meg, fordi det kommer meg tilgode i form av ferier, gaver, fine ting hjemme osv. Han er opptatt av at alt er vårt, og er ikke gnien. Men at jeg skal få et "innskudd" på noen millioner som startbillett er helt meningsløst. Det hadde vært veldig ubehagelig for meg å bare få, jeg vil han skal vite at det er andre grunner til at jeg henger rundt enn at han tjener godt. Og det er viktig for meg å vite at jeg tjener godt, betjener det lånet jeg klarer og kan gå med ryggen rak uansett hva som skjer. I min verden blander man ikke penger og kjærlighet, den tabben har jeg gjort før, og det kostet meg mye av min egenkapital.

[Anonym bruker]

Forstår han godt og synes han gjør det rette. Han har tatt ett valg om å utdanne seg/velge jobb der han tjener godt, du kan vel gjøre det samme du?

 

Han gir deg en mulighet til å bo høyere enn din standard hadde vært enn om du var sammen med han. Hva om dere går fra hverandre og han har gitt deg halvparten av sin formue (bolig) og så blir syk og ikke kan tjene mer i fremtiden. Skal du da dekke opp for han, selv om det er slutt? Dette er hans sikkerhet.

 

Dere bør diskutere at du får ekstra eieprosenter tilsvarende det du evt taper på å være hjemme i permisjon, men ikke fordi du har en jobb som du tjener langt mindre på.

 

Hverdagslige utgifter bør han betale mer av, da han tjener mer og sikkert har ett ønske om at dere opprettholder standarden dere har nå. Han bør også betale mer av utgifter forbundet med huset, feks forsikringer.

 

Planen deres er vel å holde sammen for bestandig, da vil ikke dette bety noe for deg. Om det blir slutt forstår jeg at han ønsker å sikre seg for sine egne eiendeler. Pass bare på at du betaler inn på bolig det du kan og at din eiendel i huset stiger om du betaler mer inn enn det dere hadde tenkt.

 

Nekter han deg å ta utdannelse/ ta en bedre betalt jobb, stiller saken seg anderledes. Da bør du kreve større eierinteresse i bolig, men en slik mann har du sikkert ikke interesse i å være med heller.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med anonym 11:09

 

Hvis situasjonen var omvendt, HI, ville du latt mannen din eie halvparten av huset du selv hadde betalt 2/3 av? -og når dere da evt. ble skilt, kanskje under kranglete omstendigheter, ville du følt det naturlig at alt ble delt 50/50 når du hadde brukt dine penger til 2/3 mens han hadde bidratt med 1/3?

[Anonym bruker]

hmm..syns han er litt kjip ja..da jeg og samboer flytta sammen var det han som hadde mest inntekt så leiligheten sto på han,men den var likså my min som hans og nå bor i i rekkehus og jeg står som hovedlåntager og han bi, men det er 50/50 alikavel..

Hørtes bare teit ut synes jeg..blir litt for mye " din ting og min ting" hvis du skjønner og det bør man komme over når man er samboere og har en sønn sammen..

[*1+1=2 små*]

Anonym 11:12

 

Min sambo sa det så fint at han ikke kunne jobbet så mye som han gjør nå, hvs ikke jeg hadde passet på lille(vi har ikke bhg. plass og heller ikke dagmamma desverre). Jeg skal snart fortsette å studere, men "måtte" sette livet mitt litt på vent pga barnet vi fikk. Sambo hadde akkuratt begynt i ny jobb og kunne ikke ta seg så mye fri, så derfor skal jeg ikke få eie like mye?

 

Synes det er så rart at man velger å bo sammen, få barn sammen men alikevel si: DETTE ER MIN ikke din....

[Anonym bruker]

Anonym 11:12 her:

 

Jo i ditt tilfelle synes jeg du skulle få en viss andel mere, som kompensasjon for at dere ikke hadde valg (mangel på barnepass), det skriver jeg også i innlegget mitt. Hvis man taper penger på å bli hjemme i feks permisjon, bør dette kompenseres.

 

Når du velger å studere, synes jeg ikke det. Det er ditt valg. Når du kommer inn i jobb etter endt studie, vil du tjene mye mer og kan da betale mer ned på boliglånet. Da skal du ha en større eierbrøk, selvfølgelig.

 

Så lenge dere bor sammen, vil ikke dette ha betydning. Blir det slutt er det jo en helt klar kjennsgjerning at han har brukt mye mer penger enn deg og bør da sitte igjen med mer.

 

[Anonym bruker]

Anonym 11:16: Du må ikke si "det blir teit" og "komme over", er du grei. Det er ingenting teit ved å tenke konsekvenser og potensiell fremtid. Det er svært, svært naivt å legge opp økonomiske forhold som om man kommer til å holde sammen, for statistisk gjør man med stor sannsynlighet ikke det. Sorry at jeg er uromantisk her.

 

Derfor må også HI passe på å sikre seg. HI- han skjønner dette, han som dro deg med til advokat midt i svangerskapet. Hvis du skal være hjemme, må det verdsettes i form av noe. Dette kan sikkert den samme advokaten hjelpe dere med. Hvis ikke han går med på det, må dere finne en løsning der han tar større ansvar hjemme og du får bedre mulighet til å komme deg videre i din karriere. Det er utrolig viktig å rydde opp i de økonomiske forholdene sånn at ingen føler seg som "taperen". Det tærer unødvendig på forholdet. Det er så mye hyggeligere å frigi tid til å dyrke kjærligheten!

Anonym 11:09

[Gjest]

Min mann tjener godt, men hvis det ikkje hadde vore for meg, kunne han ikkje gått i den vaktordningen han har, og dermed hatt ei meir ordinær lønn. Det same gjeld dei som reiser mykje i jobben. Slikt er uforeinelig med å ha små barn, hvis ein ikkje har ein partner som stiller opp heime. For meg er det sjølvsagt at ein dermed er eit økonomisk og praktisk team som stiller opp for kvarandre.

Unntak frå alt mitt er ditt- tankegangen kan vere arv, og formue ein hadde før samlivet tok til. Men eg meiner at ekteskapslova skal ta høgde for dette ved evt brudd.

[Anonym bruker]

En side av saken er self at han ikke kunne jobba så mye hvis det ikke hadde væert for meg. Han er borte i lange perioder av gangen.

 

La oss ta følgende senario som muligens er aktuelt: Det blir slutt, han hiver meg ut og vil ikke være sammen med meg. Jeg eier 1/3 av huset. På dagens marked og pga skjulte feil i huset må vi sannsynliogvis selge huset med tap. Fallhøyden min er drithøy pga manglende egenkapital- jeg må ta opp lån for å dekke tapet. Jeg treffer bakken så mye hardere enn han som taper bare litt av en allerede eksisterende formue.

Jeg kan ikke være i et forhold der det er slik at dersom han hiver meg ut, står jeg alene med et lite barn og er fullstendig personlig konkurs. Jeg kan heller ikke være i et forhold der konsekvensene for å bryte ut er så store at jeg må bli i det samme hva som skjer. Det er ikke trygt verken for meg eller barnet mitt. Han må kunne sikre meg slik at jeg kan være trygg på å kunne overleve etter et eventuelt brudd.

 

HI

[Anonym bruker]

Gift dere. Da har du flere rettigheter.

[Anonym bruker]

Men hvorfor i allverden gikk du med på å kjøpe ett hus du antar dere må selge med tap?

 

Han vil jo også tape. Dette er jo en risiko dere tok sammen? Eller kneblet han deg og tvang deg til å kjøpe dette huset?

 

Du er vel voksen nok til å si at dette huset kjøper vi ikke?

 

Hva hvis han gir deg halvparten av huset, da står du faktisk med enda større tap hvis dere selger med tap! Denne prosentandelen går jo på at hvis han eier større andel av huset, så er han også ansvarlig for lik større del ved tap.

 

Hvis du vet at huset kommer til å bli solgt med tap, bør du være sjeleglad for at du eier mindre andel av huset enn han.

[Anonym bruker]

Å herregud da menneske, trodde jo ikke det skulle bli kontlikter mellom oss/brudd da vi kjøpte huset. Er det mulig å ikke være så utrolig belærende. Anyway, som sagt SKJULTE feil, dvs muggsopp som setter ned verdien på huset.

 

Hvis han gir meg halvparten av huset vil jeg ha det bra selvom vi selger med tap fordi han har spyttet inn nok egenkapital til at det vil dekke et ev tap.

 

Dessuten har vi en klausul som sier at vi deler gevinst ved salg likt. Det samme gjelder tap.

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke han er kjip. Faktisk ikke. Jeg tjener også mye mindre enn min samboer, men i hverdagen tjener jo jeg på det ved at han betaler en større del av løpende utgifter og at vi har råd til mer enn jeg noen gang ville hatt mulighet til ellers. Jeg synes faktisk det er en selvfølge av han skal komme ut av et eventuelt brudd med det han tok med inn i forholdet vårt, dvs. en million i egenkapital på boligen vår (eventuell fortjeneste ved salg ville blitt delt 50/50) - hadde det vært meg, så hadde jeg selvsagt forventet det samme.

 

Du har jo selv vært med på å skrive under på en avtale, og du klarer vel å kreve noe du også? Om dette er uakseptabelt for deg, så må dere jo sette dere ned og forhandle frem en ordning som er akseptabel for deg, hva nå enn den kan bli.