Hvor engasjert er far?

[babyfrøken *mamma*]

Antar jo at alle pappane gleder seg over babyen som er på vei, men hvor engasjert er de i utviklingen av babyen, magen, mors form etc på dette stadiet?

 

Min kjære gleder seg masse til å bli pappa, og var rørt til tårer ved ul i forrige uke, men han synes det blir litt mye babysnakk om dagen, og har nok ikke det samme fokus på alt som foregår enda som det jeg har (naturlig nok..).

 

Hvordan er det med deres kjære?

[AO3]

Samboeren min holdt veldig igjen i begynnelsen, han var så redd for at det skulle gå galt. :/ Vi reagerte veldig forskjellig i begynnelsen - han med å ikke tenke på graviditeten og ikke glede seg, og jeg med å bli redd og bekymret men tenke masse på det. Nå som magen vokser og babyen sparker - til og med slik at han kan kjenne det - har han begynt å slappe mye mer av, og nå gleder han seg veldig. Det er nok lettere for dem å skjønne når magen vokser og de seriøst begynner å se at det faktisk er noe der inne... Han er veldig opptatt av magen som vokser, og både snakker og synger til mini. Innkjøp av ting&tang er det jeg som må stå for, planlegging er ikke hans sterkeste side.

[Vilde08]

I begynnelsen var det vel litt "fjernt" for ham. Syntes veldig synd på meg som var dårlig og veldig sliten (mens vi var på 3 uker backpacking i Asia) og puslet rundt meg så godt han kunne. På UL satt han med et fårete smil og tårer i øynene;0) og nå er han veldig opptatt av at jeg skal slappe av, ikke overanstrenge meg og ikke gjøre noe som kan skade jenta vår. Nesten litt for opptatt hvis du spørr meg;0)

 

Ellers så jobber han på spreng med å bli ferdig med oppussing av huset vårt innen september. Mens jeg er mest opptatt av å få kjøpt inn det aller nødvendigste utstyr.

[Ønskebaby08*12]

Nå begynner samboeren min å engasjere seg :-) jeg vet han var tilbakeholden i starten, og gledet seg ikke så veldig mye til å bli pappa. det vil si, jeg tror han gledet seg til barnet ble født, og å se at alt er bra med den lille. Han har tidligere mistet en barn, som døde en uke etter fødsel, så naturlig nok ble han redd da vi oppdaget graviditeten.

 

Men, etter at vi var på UL, og fikk se jenta vår, og at alt står bra til i magen,har han blitt mye mer rolig i forhold til det at det skal gå galt. Han koser mye med magen, snakker til den lille og viser at han bryr seg om babyen som kommer. Tror han blir beroliget av at jenta i magen er såpass aktiv som hun er, det er i hundre og ti fra morgen til kveld :-) Nå kan han både kjenne og se når hun sparker, og det uttrykket han får når han ser det, sier mer enn tusen ord... :-)

[Ina25♥med gull i magen]

Det går litt opp og ned. Han gleder seg veldig, men ikke alltid han prater så mye om det.. Andre ganger går det ikke ann å stoppe han:) Til og begynne med trodde han ikke helt på det, var nok veldig uvirkelig for han. Jeg var frisk og fin, så den ene dagen jeg kastet opp tror jeg han var litt gla', hehe:) Men nå som magen begynner å vokse, vi har fortalt det til alle, og jeg har begynt å kjenne sparkene til mini, har han nok innsett at han skal bli pappa. Så nå leter han etter stasjonsvogn, var superengasjert når vi var å kikket på barnevogn og teller ned dager til UL.

Koser og stryker på magen og snakker med magen, maser om at jeg må spise og drikke hele tiden, han er livredd for at jeg skal slite meg ut på jobb og er generelt redd for at jeg skal gjøre noe som kan skade babyen. Hvis jeg klemmer litt på magen for å få litt liv, blir han "sur" og sier at jeg ikke må plage den lille kameraten hans. Er jo så søtt! Han insisterer på å bære alle handleposer osv. Jeg føler meg som en dust der jeg går og ikke bærer noe, mens han er nedlesset... men men, det gleder han så...

[babyfrøken *mamma*]

Hehe, er vel litt sånn at vi jenter snakker mest, og gutta gjør det de stort sett kan best; det praktiske ;o)

Her i gården snekres det for harde livet for å bli ferdige til vesle jenta kommer. Gleder meg sånn til han kan begynne å kjenne spark fra utsiden, da er det lettere å virkelig ta del i det som skjer. Han synger litt for magen iblant, da ler jeg veldig, egentlig litt surrealistisk at noen sitter og synger foran magen min! *ler*

 

Babyutstyr er min greie, der blander han seg minimalt. Som han sier "Vi gjør det vi er best på; jeg snekrer og du handler, hehe"

 

Har kjent liv i tre uker nå, så det er nok bare dager om å gjøre før han kan kjenne det også. Er 19 uker i helgen.

 

Hvilken uke kjente dere spark utvendig?

 

Masse lykke til videre til både mammaer og pappaer! (",)

[Ønskebaby08*12]

Jeg kjente spark utvendig i uke 19 (18+2), ble helt i ekstase og fikk samboeren min til å kjenne også. Han måtte vente litt, men så kom det et spark til. Han ble helt satt ut. Da hadde jeg kjent innvendig spark/beveglese i et par uker allerede, så var fint å kunne dele det med han.

[Tonemor er blitt mamma :-)]

Hmmm...

 

Jeg har en samboer som ser ut til å ha et ambivalent forhold til det hele, kommer hjem med noen vitaminer i ny og ne men virker ikke spesielt interessert i det som skjer. Han prater ikke noe særlig om babyen, gjør ikke "koseting" som å stryke meg på magen.

 

Dette er min første, så jeg koser og undrer meg for oss begge :-) Det er hans tredje, så jeg tror mye av forklaringen ligger der... Innrømmer at jeg gjerne ville hatt det annerledes.

[Nesta_L med guttebebis]

Han syns egentlig at det er mest kvin fra meg, med smerter og kvalme og alt mulig annet. Men han syns også at det er kjempegøy å kjenne på magen, og ble veldig rørt på UL. Dessuten syns han det er så gøy å kjøpe gutteklær og leker til den lille :-) Han er vel alt i alt ganske engasjert, ja.