Noen ganger så fatter ikke mannen min helt ........

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har planlagt å ta med jenta vår ut en dag for å kose oss alle 3. (altså ut gått vi hver dag men på litt mer planlagt tur.)

 

Dit vi skal er det karuseller og annet, Men tenker det kan være moro med masse å se på for en et åring.

 

Nå har han snakket med ei ho jobber sammen og hun å kjæresten vil også dit så de har planlagt at vi kan jo reise alle sammen.

Han var så iverig på dette og vi har liten omgangskrets så jeg ville ikke si nei når han fortalte om det.

 

Men jeg har sterk bekkenløsning og ganske mye andre svangerskapsplager (8 mnd på vei) Plus at jeg rett og slett er stor og tung og blir fort sliten. Og jenta vår er bare et år.

 

Dette er et par som ikke har vært sammen lenge nok til at de bor sammen, har ingen barn noen av dem og er nok i et veldig andeledes part av livet en oss.

De er sikkert kjempehyggelige ikke det. Men å prøve å forklare mannen min at det ikke bare er å lage planer når jeg ikke vet om jeg kommer meg opp av senga om morran engang.

 

Jeg for en ting føler at jeg nå kommer til å måtte tvinge meg opp og avgårde om det viser seg at det er en dag jeg egentlig ikke orker.

Kan jo ikke bare avlyse når man har planlagt med andre.

 

Er litt redd for at jeg og jentungen blir stående og vente på de og gubben mens de kjører karuseller mesteparten av dagen.

Og at jeg kommer til å bli litt sånn påheng fordi jeg kan ikke gå masse eller fort. Også videre.

 

Kjenner jeg har litt lyst å gråte av hele planen nå, han kunne vel a tenkt på å møtes med noe roligere første gangen, gå ut å spise eller invitere dem hjem til oss for å grille eller noe. Ihvertfall ikke planlegge noe som tar nesten en hel dag.

 

Er ikke bare bare å være "festbremsen" når man skal avgårde på noe.

Og jeg vet at mannen min blir veldig iverig og ofte glemmer meg litt når vi er sammen andre.

Så hvis andre vil kjøre karusell for eksempel så er det bare å løpe avgårde med dem å gjøre det, ikke tenke på at jeg ikke kan. (jeg kan ikke normalt kjøre de fleste karuseller heller grunnet en ryggskade.)

 

Det kan jo selvfølgelig bli veldig koselig å vi går alle godt overens men det kan jo bli total kræsj med personligheter.

Plus at det kan være irriterenes for et ungt , nyforelska par som bare har seg selv å tenke på, å skulle drasse rundt med en barnefamilie som faktisk må ta masse hensyn.

 

Og på toppen av det hele så har han planlagt det en dag han/de skal jobbe på kvelden så det betyr at etter en lang dag så må jeg klare og karre meg hele veien hjem alene med jentungen.

 

Det som skulle være en koselig familietur for oss som jeg så fram imot er nå en utflykt jeg gruer meg til.

 

Ikek hjelper det at jeg ikke lengre eier klær som passer og derfor stort sett føler meg som en dass når jeg går noe sted.

 

Høygravid, masse vann i kroppen, går med krykker grunnet bekkenløsning, kloremerker over hele armer og bein fordi eg klør så fælt med svangerskapskløe, Og kommer bare inn i gubbens tskjorter og treningsbuksene mine, eventuelt en shorts som er gubbens og ikke akkurat sitter kledelig på meg den heller.

 

Joda da er det moro å møre noen for første gang. :-(

Joda jeg vet jeg er veldig negativ nå men er veldig hormonell her jeg sitter. Og har vanskelig for å se at ei som er 10 år yngre en meg og i et hel annen del av livet sitt skal ha så veldig mye tilfelles med meg.

 

Når jeg var høygravid sist så var vi på tur med noen han hadde møtt på kurs, de var alle veldig koselige men jeg skjønte jo at jeg var litt av en plage på den turen fordi jeg hang litt etter siden jeg var høygravid og ikke orket å stresse avgårde.

Kom hjem og trodde vi alle hadde hatt det kjempekoselig den gangen, men merket fort at ingen ville finne på noe med oss igjen. Så tydeligvis hadde det ikke vært så koselig da.

 

Og den gang hadde jeg ikke allt jeg sliter med nå, pluss at vi har en etåring som krever sitt også.

 

Dette ble rotette og langt men jeg bare måtte få noen tanker ut.

Vil egentlig ikke noe med å skrive annet en akkurat det å lufte tanker og følelser.

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler med deg, er ikke mer en 6 mnd siden jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg. Har det litt sånn fortsatt, da jeg fortsatt absolutt ikke er fornøyd med kroppen min etter graviditeten og føler at uansett hvor mye jeg prøver så føler jeg meg som en dass. Hva med å invitere med deg noen du kjenner som kanskje kunne hjulpet deg med ettåringen og tatt en kaffe med deg og tusla rundt og slappet av med deg, en som kanskje ikke er noen stor fan av karuseller, men som godt kunne tenke seg en dag ute i det nydelige sommerværet og bare slappet av uten noe stress og mas? Så har du noen du og, i stedet for å gå alene med ettåringen og føle deg som den festbremsen...

Og kanskje du skulle si ifra til mannen din så han er klar over hvordan du føler og har det, og dermed kunne tatt litt hensyn?

 

Lykke til iallefall, håper helsen ikke krangler den dagen og at dere tross alt får kost dere den dagen!

[Gjest]

Du er overveldende negativ og veldig pessimist.

Ta det for hva det er, en mulighet til nye beskjentskap og en hyggelig dag!

 

Jeg kan garantere at med den instillingen der så kommer heller ikke disse til å gidde å finne på noe med dere igjen, og dersom det var instillingen/holdningen din forrige gang også så er det jaggu ikke rart om ikke de som var på den turen gidder heller.

 

Jeg har akkurat født selv og hadde bekkenløsning hele 2 og 3 trimester, tung og vanskelig, spesielt med ei jente som nå er 20 mnd.

Men jeg gjorde det beste ut av situasjoner som det, sa fra til de jeg fant på ting sammen med at tempoet mitt måtte bare bli som det ble og håpet det gikk greit. Og det gjorde det! De jeg fant på ting sammen med løp etter vesla slik at jeg orket å henge med på mer før jeg måtte gi meg, og de holdt humøret hele veien, kanskje fordi jeg gjorde det samme?

[Anonym bruker]

Du er helt klart gravid! Du høres ut som full av hormoner. Jeg må videre bare legge til at jeg forstår deg såååååååååååååååå godt, hadde sikkert hatt det helt likt selv. Godt mulig blir det også sånn som du frykter, men muligens ikke.

Det er ikke mye dere kan gøre med situasjonen nå, bestem deg for enten å bli hjemme eller å gå. Dessuten kan du avlyse på dagen når du er gravid, da er det faktisk lov. Se hvordan du føler deg. Det er også lov å gå tidlig hjem, og mannen din må da selvsagt være med. For mye ståing og springing etter etåringen er jo litt ugunstig når en har bekkenløsning.

Gå med åpent sinn, og trives du ikke, så stikk med god samvittighet. Dere kan jo komme tilbake som en familie en annen dag.

[Gjest]

hvorfor er det bare du som skal løpe etter ungen?? er det ikke hans barn også..

 

har sånne menn så langt oppi halsen.. de som tror at de kan farte som de vil. de har like mye ansvar de også..

 

jeg får med typen min på alt av kontroller osv. for han skal også "være gravid"

 

han skal også innse at ting ikke skjer lett som bare det.. at det er tungt å være gravid å blir tyngre lengre inn i svangerskapet..

 

at en er to om det

 

[Anonym bruker]

Joda jeg var veldig pessimist, skal si at jeg faktisk har litt sosial angst også som gjør det vanskelig å bli kjent med nye folk.

 

Enda hvor teit det er så går jeg hele tiden og lurer på hva andre tenker om meg om jeg prater for mye eller for lite også videre. Om jeg sier ting som de syntes er teite........... Ja klarer ikke å slappe av rett og slett.

Selv om jeg jobber med det og gjør så godt jeg kan, og prøver å være blid og omgjengelig.

 

Og med hormoner som raser rundt i kroppen føler jeg at det bare har blitt værre.

Hadde det vært mennesker jeg kjenner hadde det overhode ikke vært noe problem, men er nok litt redd for at det skal bli kjedelig og irriterenes for de å måtte ta hensyn til meg og jentungen hele tiden.

 

Jeg har sagt til mannen min at karnsje han kan foreslå at vi heller går på badeland hvis varmen holder seg. Da slipper det å bli at jeg må gå så mye plus at det blir mer for en etåring å gjøre. så kan vi heller ha med mat og ha en piknikk i parken etterpå eller noe.

Så får vi se hva de sier til det.

 

Og nei holdningen min var ikke slik sist gang jeg trodde faktisk at alle hadde en kjempefin dag, men i ettertid skjønte jeg at ikke alle syntes det samme. Og etter det ble jeg mye mer var for å skulle finne på andre ting med nye mennesker.

For de inviterte mannen min med på flere ting i ettertid men avlyste hvis han sa at da kunne jeg også være med.

Og uten at jeg har det minste anning om hvorfor, jeg måtte jo sette meg ned å hvile noen minutter her og der men ellers var jeg blir og omgjengelig, uten å være veldig frampå. (for det er jeg bare ikke, jeg holder meg nok litt i bakgrunnen.) Jeg klaga overhode ikke eller noe og var med på allt de andre ville gjøre.

Og prøvde mitt beste å ikke sinke de andre.

 

Det som gjorde meg lei meg med at han planla å ta med andre på akkurat den turen er at vi skulle ta den som en feiring av brylluppsdagen vår.

Og at det er ikke bare bare å gå som den eneste som ikke kan kjøre karuseller når det er slik. praten blir jo veldig mye om hvilken man skal kjøre som neste og hvor bra/kjedelig den man tok var og slikt.

Så da blir man jo automatisk litt på utsiden. Plus at man blir stående der og vente på dem om og om igjen.

 

Jeg har ikke noe imot å bli kjent med nye mennesker men som sagt pga angsten er det litt tøfft for meg å ta det steget, og da er ikke det beste å planlegge en aktivitet der man alikevel blir stående masse på utsiden for å si det slik.

Så jeg håper at karnsje de også kunne tenkt seg en tur på badeland istede.

Da kan både jeg og jentungen være med mer.

 

 

Jeg er faktisk klar over at dette er 100% mitt problem, og derfor har jeg ikke tenkt at det skal hindre mannen min på noen måte. Jeg vet at han liker denne jenta (som en venn) og gjerne vil at jeg skal bli kjent med henne også.

Og jeg har da ikke tenkt å si nei til å møte henne, hun er sikkert veldig hyggelig. Og det er sikkert kjæresten hennes også.

Men det kom veldig brått på meg i går, og angsten kom med. Og hormonene raste og da er det ikke så lett.

 

 

[Anonym bruker]

Er ikke det at bare jeg løper etter ungen men hvis vi går et sted med karuseller noe mannen min elsker og han har folk å kjøre med så vil han jo tilbringe masse tid i karusellene og i kø for dem. Siden jeg ikke kan kjøre karuseller så er det naturlig at jeg blir den som blir stående igjen.

 

Og hadde vært feil å skulle holde han igjen når sitvasjonen er slik atjeg alikevel ikke kan kjøre dem.

 

Mannen min er faktisk med meg til legen hver gang han også. Så sant han ikke må jobbe men tror ikke han har misset mer en 1 legetime. Han har passet på å tilpasse jobbingen rundt mine legetimer.

 

Det at han farter rundt har mye med at han kan glemme litt når han er veldig entusiastisk og gleder seg masse over ting. Om jeg sier fra så blir han jo gående hos meg selvfølgelig. Men jeg selv syntes ikke at det er noe moro å skulle være den som demper gleden hos han. Er jo ikke ofte man er sånn at man gleder seg som et barn over noe, og man trenger slike stunder når man er voksen syntes jeg. Derfor er jeg ikke så flink til å si fra. Fordi jeg også liker å se at han koser seg masse og har det kjempeflott.

 

Men jeg og han har nå ihvertfall diskutert og han skal foreslå at vi reiser på badeland alle sammen istede da det gjør at jeg og barnet kan ta mer del av ting. Det blir sikkert en flott da, bare jeg kommer over angsten min. Og vi har snakket om at han faktisk på forhånd må forklare at jeg har vanskelig for å gå og slike ting så de er forberedt på at de må ta litt hensyn.

 

HI