Sambo

[lisasmurf med 2 herlige små]

Min samboer har forandra seg... I begynnelsen var vi begge helt i ekstase og kjempe happy for det kommende barnet. Nå virker han ikke interessert lenger, jeg prøver å snakke med han om navn og han sier bare " jeg vet ikke jeg" eller prøver å snakke med han om det som skjer med meg eller innkjøp som vi kanskje snart kan begynne med. Før var han veldig sånn til å passe på at jeg ikke ble for sliten, og var veldig omsorgsfull og viste at han brydde seg om meg. Nå de siste to ukene har jeg sliti med litt vond korsrygg og mye hodepine og han bare klager på at jeg klager og ligger på sofaen hele tiden og at jeg ikke gjør no. Jeg rydder og årdner i huset, jeg vasker klær, jeg klipper gress og jeg handler. Er delvis sykmeldt så dette er ting jeg får gjort på dagen og på kvelden da er jeg helt kaputt og sover litt og daffer i sofaen. INGEN sympati å finne. Blir bare litt frustrert. Skjønner at han sikert blir litt lei av at jeg er sliten og daff hele tiden, men... Håper han forandrer litt holdning igjen etter vi har vært på UL og han kanskje ser hva som er inni meg.

 

Måtte bare klage litt her og... hehe.. lesse litt over på dere

[Endelig mamma!]

Synes ikke du klager jeg. Har ingen dum samboer selv, men deler kjellerleilighet med søsteren min. Hun forstår tydeligvis ikke at jeg ikke kan klatre opp på gardintrapper for å tørke støv og vaske når jeg er i uke 25 med svær mage og vond rygg.

Tror rett og slett være kjære ikke skjønner hvordan det er å være gravid (selvfølgelig gjør de ikke det. )

Kanskje de føler at vi bruker graviditeten som unnskyldning for alt, men jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke tilfelle for meg.

Har desverre ingen råd, men som du sier føler han garantert en nærmere tilknytning etter UL.

Lykke til i all fall.

[Mamma`n til Trym]

Samboeren min er litt sånn også, han sier ikke at jeg er sløv og bare slenger på sofaen, men at han er lite engasjert i navn og innkjøp e nok et faktum. Jeg tror han synes det er vanskelig, og selvsagt er det vanskelig å velge navn. Men jeg lånte mange navnebøker på biblioteket og la de på nattbordet hans. Da åpnet han faktisk bøkene og leste, men han har ikke kommet frem til noe enda.

Kanskje samboeren din synes dette er litt skremmende fordi det begynner å bli en realitet.

[ChellBell - har født!]

Uff, det er ikke bra! Når skal du på ultralyd? Samboeren min har hele tiden vært fantastisk, men det skjedde noe med han etter han så barnet sitt på ultralyd - til det enda bedre Det er ikke så lett for dem å forstå hva vi går rundt å kjenner på hver dag i disse 9 mnd. Det er jo ikke bare de fysiske tingne, men vi blir jo ikke helt gode i hodet følelsesmessig heller

Prøv å forklar for han hvordan hverdagen din er og hvor mye det betyr for deg at han støtter deg nå mer enn noen sinne.

Jeg tror nok han vil få en liten helomvending han også når han får se bebisen sin på ultralyd )

[Kokkeli nyter våren:)]

Synes ikke du klager i det hele tatt jeg!! Det er viktig å lytte til kroppen sin i det daglige, og særlig når en er gravid. Da skal en ikke presse seg. Jeg synes du gjør veldig mye jeg, med alt det du skrev at du gjorde. Jeg klarer ikke så mye en gang. Ligger også strekk ut på sofaen om kveldene. Prøver å gjøre litt om dagene. Men kan ikke støvsuge, vaske gulv, klippe plen og andre slike tunge ting så de må mannen ta seg av. Jeg gjør det jeg klarer så gjør mannen resten.

[Skrekkblanda fryd *mamma*]

Jeg tror det er ganske vanlig at de ikke klarer å være like engasjerte som oss hele tiden. Vi kjenner tross alt den lille inni oss, tenker på h*n stort sett hele tiden, planlegger, drømmer og forbereder oss. Deres interesse vil nok variere i løpet de 9 mnd, og når han får se babyen på UL blir det mer virkelig for ham. Men ikke fortvil om den store iveren gradvis reduseres etter det også, den vil komme igjen. Ikke lett å være 100% med på noe som ikke skjer i egen kropp tror jeg. Han forbereder seg nok også, kanskje han bekymrer seg for forsørgerrollen?

[lisasmurf med 2 herlige små]

Jeg tok faktisk opp dette med sambo samme kveld jeg skrev dette. Og vi fikk snakket ut om dette, og da unnskyldte han seg litt med at han bare tulla når han sa jeg var lat. I forhold til engasjement for hva som skjer med meg sa han at jeg også hadde vært flinkere til å fortelle han om ting i begynnelsen, og at det kasnkje har dabba av. Er kanskje ikke ås mye nytt å fortelle om.. Han sa også at jeg hadde vært skikkelig sur og gretten i det siste, og at han trakk seg litt unna pga det. Det ble jeg litt overraska over, men vi kom frem til at vi igrunn hadde kommet inn i en ond sirkel, hvor han var irritert på meg for at jeg var sur og at jeg igrunn irriterte meg over hans lite engasjement og lite oppmerksomhet som igjen var et resultat av at jeg var sur. Er dere med? hehe.. men det var iallefall deilig å få snakka litt, jeg er utrolig sliten for tiden, og jeg får litt dårlig samvittighet når han sliter seg ut med ting som skal gjøres med huset. Jeg ser at han er dødssliten, og har bedt han om å ta det med ro, arbeidet går ikke fra oss. men da sier han bare at det er så mye å gjøre. skjønner ikke helt dette jeg, men men.. han får nå styre. Vi fikk iallefall snakka litt ut, og det hjelp mye. Takk for responsen. Var veldig ålreit å lese.