Venter barn nr 2 med samboer, er forelsket i en annen...

[Anonym bruker]

Aner ikke hva jeg skal gjøre nå.. Jeg og samboeren min har egentlig hatt problemer i mange år. Vi er flinke foreldre, og krangler aldri foran ungen vår. Men oss imellom er det store kommunikasjonsproblemer, og stadige uenigheter. Vi har bestemt oss for å gi det en siste sjanse, og går nå i familierådgiving osv. Jeg er nå gravid med nr 2, så vi føler vi må legge godviljen til nå, i et forsøk på å få det bedre sammen... Men, så kommer vi da til det store problemet. Jeg er forelsket i en annen... Det er en mann jeg aldri kunne fått noe framtid med, men det er en kjemi der som jeg aldri har vært borti før.. Og uansett hvor hardt jeg prøver, får jeg ikke den mannen ut av hodet. Overbeviser meg selv om at forholdet til meg og samboer fortjener en sjanse til, men denne mannen gjør det prosjektet veldig vanskelig. Det er ikke sånn at jeg oppsøker han, men pga ulike ting, så møter jeg han flere ganger i uka, noe som resulterer i heftig flørt osv... Får så utrolig dårlig samvittighet, men blir helt fjortis hver gang jeg er i nærheten av han.

Pga barna vil jeg gjerne leve med samboeren min. I går hadde jeg og samboer sex. Da vi var ferdige og han var på badet, lå jeg i senga og gråt, tenkte bare på han andre.... Jeg kan ikke gå fra samboer pga denne mannen, for det er ingen fremtid der. Men åssen i alle dager skal jeg få disse følelsene under kontroll? Noen som har opplevd lignende...? Trenger sårt noen oppløftende ord her.........

[Anonym bruker]

Hei

 

først og fremst, du er ikke alene!

 

jeg har vært i en lignende situasjon som deg. Jeg har ikke noe løsning på problemet ditt, men jeg kan fortelle deg litt om hvordan ting var for meg.

 

Jeg levde i et ekteskap med en mann jeg i utgangspunktet elsket. Han elsket meg også, men tok meg for gitt. Han nedprioriterte vårt forhold noe som førte til at jeg savnet nærhet og det å føle at han prioriterte meg. vi hadde to barn sammen, og alltid måtte jeg dra alene på foreldremøter, fritidsaktiviteter osv....

 

til slutt så førte min fortvilte ensomhet til at jeg begynte å tenke på andre menn... dagdrømte og fantaserte... en dag måtte dette gå galt, og det gjorde det..... jeg sluttet å inkludere mannen min i mine planer for fremtiden, og jeg startet å leve et liv for meg selv.

 

hans beste venn ble min hemmelige drøm... huff...

 

til sist var det skjedd så mye forferdelig mellom oss to pga dette at forholdet vårt sto ikke til å redde.

 

min ex ville fortsette til tross for at jeg hadde vært utro mot ham, men jeg klarte det ikke fordi jeg var så såret over og ha blitt oversett i mange år til tross for at ham hadde hatt sjansen hele veien å tatt vare på vårt ekteskap. Dessuten kunne jeg ikke la ham unngå sjansen av å møte noen som ville elske ham slik han fortjente, så jeg måtte avslutte forholdet etter 17 år.

 

gud det er vont.

 

men i den tiden da visste det seg at vi er mange som er i samme båt. Mange som lever med slike tanker som du har i dag.

 

De fleste lar det være et krydder i livet sitt, og fortsetter forholdet med sin samboer.

 

jeg lurer imidlertid for din del siden du gråter etter sex... så vet du nok at du ikke elsker ham innerst inne? samtidig som du er glad i ham?

 

jeg føler med deg!

 

prøv å ikke vær redd for fremtiden i denne situasjonen. Fremtiden vet man ikke noe om likevel. Ta en dag av gangen og prøv å ikke plag deg selv med for mye tanker om dette hver dag. Gi deg selv tid og rom og tenk at du trenger ikke bestemme deg for noe enda.

 

håper du har en mor eller en god venninne du kan snakke med.

 

husk du er ikke alene! mange lever med den samme situasjonen som du har, selv om det er en mager trøst.

 

 

[MorLykkelig]

HI her:

Godt å høre at jeg ikke er alene i å føle som jeg gjør... Det er bare så utrolig frustrerende. Jeg har ikke vært direkte utro enda, men vi har tatt på hverandre, kysset, og flørtet masse... Jeg tenker på han til alle døgnets tider, og gleder meg til jeg skal få se han igjen...

Vet ikke hvorfor jeg gråt etter sex med samboer. Jeg elsker han faktisk, men føler vel litt som deg at han har oversett meg mye i forholdet. Til dels kan jeg ikke klandre han for det, da han i perioder har vært meget deprimert. Men det har allikevel merket meg...

Tror kanskje grunnen til at jeg begynte å gråte, var at jeg tenkte på han andre og mens vi hadde sex, og at jeg derfor gråt av ren skjær dårlig samvittighet. Jeg prøver å få tankene unna denne mannen, men fordi jeg møter han så ofte, er det vanskelig å få kontroll på ting. Han er dessuten så utrolig flink til å komme med ros, hyggelige kommentarer, og han legger merke til ny parfyme, at jeg har blitt brun, fått nye klær osv. Dette er ting min samboer aldri har vært flink på..... Gud for en irriterende situasjon......