Flere enn meg som har en mamma med psykiske problem...?

[Gjest]

Min mor har vært plaga med angst og depresjon i årevis, og jeg blir så sliten av det. Jeg har nok med mitt egentlig, men klarer ikke å la være å bekymre meg for henne. Vanskelig å vite hvordan man skal hjelpe også. Vil noen dele erfaringer..?

[1 blå, 1 rosa & 1 Engel]

Min mamma har og slitt med psykiske problemer i 20 år nå, ble syk da jeg var 5 år. Hun er manisk depresiv.

 

Vet hvordan du har det. Akkurat nå er hun høvelig frisk, men er ikke så veldig mye som skal til for å få karusellen til å snurre igjen... :-(

[Bolla21=)]

du er ikke alene, min mor sliter med deperasjoner hun oxo.....

hun er som regel i godt humør og ikke så deppa når hun er sammen med meg, vi har en god tone, og tuller og tøyser og da glemmer hun det litt tror jeg=)

[FuriLaks]

Hvordan vil dere si at det har gått utover dere at moren deres har slitt med angst og depresjoner? Sånn i oppveksten? Merket dere det helt konkret på ting da dere var mindre?

 

Lurer veldig, siden jeg sliter litt med angst selv og er veldig redd for at det skal gå utover barna mine.

[1 blå, 1 rosa & 1 Engel]

Vil ikke si at det har gått utover meg nei, ikke da vi var små, da jeg ble 16 år begynte angsten hennes å dreie seg om meg, og det at jeg hadde kjærester.... Perioden 16-19 år er en tid i livet mitt jeg gjerne skulle ha klippet ut av livshistorien min...

 

Men sånn generellt sett gikk det ikke ut over oss nei, mamma tok tidlig kontakt med barnevernet for å få hjelp til oss, vi hadde blandt annet avlasningshjem hos et gammelt ektepar som vi fremdeles har god kontakt med, og unga mine kaller dem for besta og bestefar de og. :-) Vi fikk dra på bondegårdsferie hver sommer, og av og til i vinterferien, itillegg hadde vi støttekontakt som tok oss med på ting og tang. Vi fikk gjordt mye som andre barn ikke fikk. :-)

 

Tror og jeg ble et litt bedre menneske av å ha den oppveksten jeg har hatt, lærte det at det som regel er en grunn til at folk er som de er. Ble veldig fordomsfri av det. :-)

 

Bare vær åpen mot barna dine, snakk med dem om sykdommen din, ikke gjør det til noe skammelig, for det er det på ingen måte! :-)

Er alt for tabu-belagt å være psykisk syk syns jeg...

[Gjest]

Det er jo et godt tegn da, at ho har evne til å glede seg sammen med deg! Slik er det ikke med oss.. Det er tungt å være sammen med henne, ho har ikke interesse av hvordan andre har det tror jeg..Jeg savner sånn å ha en mamma å snakke med når jeg har det vanskelig. Jeg kan ikke fortelle henne om mine bekymringer, for da blir ho verre..

[Gjest]

Min mor fikk disse problemene når jeg var i tenåra, hvis det var slik når jeg var liten så kan jeg i hvert fall ikke huske det nå. Jeg skjønner hvordan du tenker, for jeg sliter med enkelte ting sjøl, og er redd for at det skaper utrygghet hos barna. Men jeg tror at både dine og mine barn har det bra!

[1 blå, 1 rosa & 1 Engel]

Samme her, sånn er det som regel her og. Hun kan finne på og sette himmel og jord i bevegelse bare fordi en av unga er forkjølet f.eks...

 

Eller hvis jeg har andre bekymringer blåses de så opp av henne at det er håpløst å snakke med henne... :-(

[:::) Frøken Velferdsrett]

min mor er også psykisk syk.

 

det har preget meg mye. veldig mye skole messig. noe som gjør at jeg må ta om igjen store deler av skolegangen. (har dysleksi i tillegg)

det jeg syns er vanskligst og forholde seg til er at hun aldri tror at jeg greier noen ting. vær eneste gang jeg sier jeg skal noe eller lignenede så sier hun "Greier du det da?" "kommer det til og gå?" "blir ikke det litt mye for deg?"

 

men hun ser det ikke selv. har snakket med henne en million ganger.

 

uansett så er det ekstremt viktig og være forutsigbar. det er veldig slitsomt og aldri vite om det man gjør er galt eller riktig. spesielt når reglene forandrer seg fra time til time.

 

 

[FuriLaks]

Ja, det tror jeg også. Og åpenhet er viktig, samtidig som man er klar over hva man sliter med og jobber med det hele tiden!

[Gjest]

En ting til: Hvor langt må det egentlig gå før noen bør innlegges på psykiatrisk..? Jeg tenker av og til at det hadde vært det beste, men mamma vil jo ikke det selv, og min far er vel ikke så gira på det heller. Tror han er redd for å såre henne. Men jeg merker jo at han også er veldig sliten da, han kan ikke gjøre annet enn å være hjemme og "passe på henne"

[FuriLaks]

Ja, huff. Det må være det verste, og ha en mor som er veldig humørsyk, sånn at man aldri vet hvordan hun skal reagere på noe, DET vet jeg også alt om fra min mor gitt.

[Gjest]

Oj, 2 steinbukker, det høres veldig likt ut da..Hvis noen av barna mine er syke så ringer ho hele tida og spør hvordan det går, og snakker om hvor forferdelig det er.. Akkurat som om ho er helt opphengt i sykdom og alt som er negativt.

Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg! Prøver å lese til eksamen nå, men pga en tlf fra mamma får jeg ikke konsentrert meg..

[1 blå, 1 rosa & 1 Engel]

Problemet er vel at hun må ville det selv, er ikke bare å tvangsinnlegge noen, da må det være betydelig fare for livet hennes, dvs, hun må være på randen til selvmord før de kan gjøre det...

Var ihvertfall slik da mamma var skikkelig syk sist, da ble hun ikke tvangsinnlagt når hun prøvde selvmord en gang! Hun la seg inn frivillig, stakk av, og prøvde å hoppe på elva hjemme, da først ble hun tvangsinnlagt!!

 

 

[Gjest]

ja,min mamma er ikke frisk i hodet sitt.. ja.. er en del jeg kan nevne men skal la det være..

[Lykke X 4]

Du er ikke alene, jeg har også en mor med slike plager. Ikke greit. Man kan bli skikkelig sliten av det. Har også nok med mitt. Send gjerne en PM om du lurer på noe/vil utveksle erfaringer.

[Gjest]

det gikk mye utover meg. jeg ble slått og misbruk psykisk! hu var helt forj*vlig mot meg. ingen klarte å få henne til å "skjerpe" seg men allikevel klarte hun å beholde omsorgen for meg etter 1 års kamp mot barnevernet.

[BettyBoob]

mamma slet med angst og depresjoner i mange år før hun tok livet av seg nå i påsken som var.

de siste 2 årene var verst. alkohol, piller, stakk av, selvmordsforsøk, innleggelser, avrusning osv. Jeg har gått og vært konstant VELDIG bekymret i 2 år. Utrolig slitsomt, har ikke krefter igjen jeg....

Nå kan ejg endelig "slappe av", men klarer jo selvsagt ikke det heller. VIlle jo mye heller hatt mamman min her enn å sørge over henne!!!

[Gjest]

Telles det med pappa?

Moren min er død, og når hun døde gikk pappa inn i en depresjon som endte med selvmordsforsøk og tvangsinnleggelse...

[Gjest]

Hvordan går det med faren din nå da? Får han noe hjelp? Sikkert veldig trist for deg da, når du har bare han igjen..