Intens klenging (hentet fra dib)

[Anonym bruker]

Hans datter som er elleve år gammel klenger noe så intenst på faren at det faktis er litt vanskelig for resten av familien å forholde seg til det.

Jeg blir sprø av det hele, men har ikke sagt noe, har ventet til han har begynt å reagere selv. Det har pågått i flere måneder, først nå i helga virket det som han forsøkte å sette litt grenser, da ble hun sur eller såra, ikke vet jeg, og det er jo ikke noe koselig det heller. Hun fikk et "nei ikke akkurat nå" svar til å sitte på fanget, og litt andre ting. Til og med i dette nydelige været vi har hatt, kunne hun mase om sjø og bading, men senset hun at far ikke skulle være med, var svaret, "da gidder ikke jeg heller, jeg har kun lyst om DU skal være med".

Erfaringer her? Hvordann gripe dette an, bør en sette grenser, eller bør en bare la ting gå, eller bør en spørre hvorfor?

 

Håper at flere vil svare når de kan være anonyme.

[Anonym bruker]

Er han bare sånn helgepappa?

Da kan jeg igrunn forstå hun blir litt klengete når hun først er der pga hun ser han ikke så ofte.

 

Hun vil vel ha pappan sin mest mulig da.

Klart kan jo bli travelt i lengda. Hun er vel kanskje litt pappajente også, og da er det ikke lett å bare ha en pappa hun ser annen hver helg. SÅ jeg kan forstå hun klenger litt når hun er der.

 

Vanskelig å vite hva man skal gjøre, må j passe på å ikke såre henne at hun føler seg avvist.

[mams31]

Synes han godt kan snakke med henne under "fire" øyne og fortelle at slik oppførsel ikke er så hyggelig for de andre, men at det er veldig koselig at hun er pappas jente. Vet selv at barn kan være slik for å få oppmerksomhet og kanskje hun senser at du/eller andre blir irritert. Dette kan være negativ oppmerksomhet, prøv å avlede henne og få henne til å leke med andre barn og leke litt for seg selv også.

 

Jeg er i nesten samme situasjon. Vi prøver å få barnet til å leke mer med andre barn. Slik lærer barnet gjennom lek og hva andre gjør..Barnet i mitt tilfelle, kan si at "å pappa jeg savner at bare du og jeg..." eller "pappa kan vi to ikke...-det er så lenge siden."Far blir sjarmert og stolt og gjør derfor mer med barnet. Jeg griper ikke inn, men kan si ved godt tidpunkt at han er en god far som gjør alt og kanskje noen ganger skjemmer barnet bort. Det er ikke nødvendig og bytte ut venner med pappa og mamma. Vi har barnet 50% og er utslitt når barnet drar. Ingen ork til hverandre. Bytter t.o.m jobb vakter for at barnet skal ha alt det trenger av oppmerksomhet. Vet ikke helt hvordan jeg skal snu dette selv..Men prøver så smått..

[Anonym bruker]

Det er jo klat at en må sette grenser for barna, vanskelighetene knytter seg jo først og fremst til at det dreier seg om barn som er i en så hypersensitiv fase at alt sårer og oppleves som avvisning. Ting som i de fleste familier er greit, ting som de fleste barn må finne seg i, funker ikke med stebarna, og vi voksne springer rundt som noen redde harer og våger ikke ta ansvar i frykt for å trå feil.

Slik har hele mitt liv som stemor vært, og også for min mann, etter han traff meg. Når vi fikk barn sammen ble det enda værre for han, for meg ble det motsatt. Som travle såbarns foreldre føler jeg meg mer enn utkjørt nok, til at jeg har tid til å drive med denne "unødvendige" digging og degging for barn som faktisk ikke lider noen nød. Og da må jo han degge for to, jo mer tapper det energien i familien og fellesskaps følelsen, og den negtive spiralen er i gang.

[MaybeAgain]

Er det mulig at hun har blitt så gammel at hun har tatt opp konkurransen om rangsstigen i familiehierarkiet? Markere at pappa er hennes, han er ikke din...?

Jeg vet ikke, men dette er mitt første innfall.

 

Jeg skjønner godt frustrasjonen - spes om ikke far ser dette selv og setter henne på plass når det blir for mye. Dette er usjarmerende trekk hos en som snart er tenåring.

[Anonym bruker]

dette er nok et problem i de fleste stefamilier, det dreier seg jo om markering og posisjonering. det er jo helt klart uønsket adferd, men hva kan en som stemor gjøre om ikke faren finner ut selv at det faktisk ikke er så bra. det eneste en kan gjøre er å vente, om ikke blir det lett sur stemning.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har det akkurat det samme problemet. Jente på 6 år som eier pappan sin og hun markerer at hun eier han. Hun setter seg i fanget hans hele tiden og roper pappa høyt hele tiden. Hun skal ha hans oppmerksomhet konstant. Det blir ikke så mye tid til voksn oppmerksommhet. Hun skal ha hans oppmerksomhet selv om hun har venner på besøk, men da har jeg sagt ifra om at hun får leke med vennene. Han sier ikke ifra.

Jeg er lei av dette, men orker ikke å ta det opp med han. Han har kun fokus på sine barn og at de skal ha det bra.

[MaybeAgain]

Tror det er viktig å minne far på at for barna er dette "bare" en vanlig hevrdag. At det ikke skal være fest hver gang de kommer til mor eller far. Rutiner, stabilitet og grenser bør følges som i en hvilken som helst hverdag der de bodde med både mor og far. Skal man alltid "feire" når barne kommer, vil barna få et unaturlig forhold bpde til sine foreldre og tilværelsen generelt. Ikke minst til sin egen eksistens i familien.

 

Tror jeg da....