Intens klenging

[ostekaka]

Hans datter som er elleve år gammel klenger noe så intenst på faren at det faktis er litt vanskelig for resten av familien å forholde seg til det.

Jeg blir sprø av det hele, men har ikke sagt noe, har ventet til han har begynt å reagere selv. Det har pågått i flere måneder, først nå i helga virket det som han forsøkte å sette litt grenser, da ble hun sur eller såra, ikke vet jeg, og det er jo ikke noe koselig det heller. Hun fikk et "nei ikke akkurat nå" svar til å sitte på fanget, og litt andre ting. Til og med i dette nydelige været vi har hatt, kunne hun mase om sjø og bading, men senset hun at far ikke skulle være med, var svaret, "da gidder ikke jeg heller, jeg har kun lyst om DU skal være med".

Erfaringer her? Hvordann gripe dette an, bør en sette grenser, eller bør en bare la ting gå, eller bør en spørre hvorfor?

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Mange grunner til at barn klenger i perioder. dette skjer i alle familier, men det er nok vondere i en nyfamilie -fordi det på en måte blir en konkurranse om fars oppmerksomhet.

 

Det far kan gjøre er å sette grenser for klengingen, men husk da også at han bør ta initiativet til kos også. Hvis det bare er avvising så vil hun føle seg utenfor. Hvis far bevisst avviser, men også gir mye kos - vil hun se at hun ikke nødvendigvis må klenge for å få kjærlighet

 

Det du kan gjøre er å kreve at far setter deg i fokus i dagene før dattern kommer. Mye kos og kjærelighet i dagene før hun kommer gjør at du håndtere dette bedre.

 

Det er vanlig at barn klenger og ingeting rart med det. Mulig at skilsmisse barn klenger mer enn andre. Jeg er iallefall slik at når jeg ikke har sett mannen min på 14 dager er jeg mye mer kosete enn hvis vi har gått oppå hverandre flere uker i strekk.

 

Lykke til!

[ostekaka]

Nei, sikkert bare meg som har for store forevntninger til henne fordi hun er så pass stor. Hun er vel bare en liten jente med sterke øyeblikkelige behov som barn flest har. Jeg vet at unger kan være klengete, har små unger selv, men der går det jo relativt greit med grensesetting. Nå kan vi kose litt, og etterpå skal mamma lage middag. Du kan hjelpe mamma å støvsuge så kan vi gå ut etterpå. Det er bare det at det er veldig vanskelig for meg å bestemme hans grenser for sine barn, og når han ikke setter grenser selv, stopper jo alt opp. Mye lettere med fellesbarnet dette her.

Det er jo andre barn i huset som også trenger omsorg, og vi har jo en rekke med praktiske gjøremål vi må få unna i helgene. Jeg er nok for streng, og tenker hun er stor nok til å kunne forstå av seg selv at ikke alt kan dreie seg om henne hele tida. Men hun står jo bare der med store tårevåte øyne om hun må vente litt. Lider hun virkelig, eller er hun bare bortskjemt?

[*-*]

Det ene stebarnet min klenget også veldig i begynnelsen. Jeg syntes det både var slitsomt og vanskelig å takle. Det handler sikkert litt om at de savner pappa, men barna hos oss er her 50%, så det var ikke så lite de så ham. Jeg tror ofte det også handler om markering og om konkurranse. Jenta så helt klart på meg som en konkurrent i starten og på en måte markerte stadig at det var hun og ikke meg som var pappas kjærste. Det ble ikke bare slitsomt for meg, det ble slitsomt for hele familien, også det andre barnet og pappaen selv. Jenta tok i blant all oppmerksomhet fra faren og det ble en veldig oppstykket samværsform hvor de to alltid skulle være på lag liksom som en eksluderende enhet. Mannen min og jeg snakket mye om det, og heldigvis forsto han meg etterhvert og begynte å sette grenser for jenta. Som at nei, akkurat nå har jeg lyst til å sitte sammen med xx, eller nei, dette er det vi voksne som bestemmer eller nå er det de voksne som snakker. Det var viktig at han signaliserte at for han var hele familien viktig, og at han ikke hadde noe ønske om å være i symbiose med bare henne. Det var ikke minst viktig for balansen og trivselen i familien som helhet. Etter et halvt års tid ble det mye bedre, men med noen tilbakefall det neste året før det omtrent ble borte. Det var sikkert en kombinasjon av at faren satte grenser og at jenta ble tryggere. Da hun sluttet å konkurrere med meg ble hun en mye tryggere og gladere person med en en gang,så det var godt for alle parter:)

Men samtidig må man som voksen også øve seg på og være forberedt på å ta det, for det er vanskelig å stå utenfor en tett og ugjennomtrengelig symbiose mellom kjærsten din og andre mennesker i sitt eget hus - selv om det er hans egne barn det er snakk om. Min beste taktikk var å selv involvere meg så mye som mulig, slik at jeg også har et eget og tett forhold til barna.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

-og hvis det er noen trøst så sluttet dattern til samboeren å klenge når hun var 12 1/2. Vet at over et år er mye når man ikke trives med situasjonen, men hvis ingenting av det dere foretar dere hjelper, så håper jeg du kan finne trøst i at det snart går over:)