Inspirert: Abort eller adoptere bort et nyfødt barn?

[Anonym bruker]

Hva syns dere er best? Hvofor det?

[Anonym bruker]

Adoptert bort så har den iallfall fått leve.

Abort så tar man vekk et liv.

[Anonym bruker]

Veldig vanskelig spm. Selv om jeg er veldig, veldig skeptisk til abort, så hadde jeg nok valgt dette hvis jeg overhode ikke kunne beholdt barnet selv. Jeg hadde bare ikke klart å kjenne liv i 6mnd, få melk i brystene, "bygge-rede-hormoner", få rier, føde og så se barnet bli båret bort til noen andre....

 

Jeg håper jeg kunne tatt abort så tidlig så mulig, helst angrepillen.

[Anonym bruker]

Abort.

 

Jeg "tar ikke et liv", vil ikke si det på den måten. Kanskje noen oppfatter det som egoistisk, men jeg tror det ville vært "lettere" å leve med en abort enn en adopsjon. Tankene ville vært tøffere, iallefall for meg. Hvor er han/hun? Hvordan ser h*n ut? Hva gjør h*n? Hvordan har h*n det? Er de snille med h*n? Osv osv osv i det uendelige..

 

Kanskje ble en gravid etter en voldtekt? Og bare vil legge det bak seg?

 

Jeg har selv et barn, og håper jeg aldri kommer i det abort/adopsjons-problemet. Jeg vet hva et lite barn kan gi. Men om jeg _måtte_ velge, så ville jeg heller beholdt barnet selv til tross for ditten og datten, enn å adoptere bort. Hvis abort ikke var et valg, mener jeg.

[Anonym bruker]

Jeg syns faktisk det er mer dårlig gjort å føde barnet også avvise det, enn å ta abort. Barnet må kanskje vokse opp på barnehjem og vil alltid vite at foreldrene ikke ville ha han/hun. Å ta tidlig abort er bedre.. Også for moren som må gå gravid og oppleve alt i sammenheng med det..

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri klart å gi fra meg barnet mitt, om jeg hadde båret det frem i 9 mnd. Hadde aldri tvunget barna mine gjøre det samme om de hadde blitt tenåringsforeldre heller..

 

Men det er jo ikke å stikke under en stol at det er MANGE par som ønsker seg barn, men som ikke klarer å få det selv. Så da må jo adopsjon være bra..Hvis man klarer å tenke sånn er det kjempeflott! Jeg er adoptert selv, men jeg tror ikke jeg hadde vært psykisk sterk nok til å adoptere bort..

 

Så konklusjonen blir vel at jeg hadde tatt abort før jeg hadde "knyttet bånd" med den lille.. Kynisk ja, men om alternativet kun var abort eller adopsjon, er jeg stygt redd jeg ville tatt abort, dessverre..

[Anonym bruker]

Jeg er uplanlagt gravid med nr 3. Det passer særdeles dårlig med ny baby nå. De to vi har fra før, er små og tette. Jeg ble gravid med prevensjon, derfor er det ekstra surt. Jeg ønsket virkelig ikke flere barn, og bebreider meg selv for at vi ikke brukte dobbelt opp med prevensjon.

 

Likevel klarte jeg aldri ta abort innenfor 12-ukers grensen. Etterhvert har jeg angret surt på at jeg ikke klarte å ta abort mens jeg hadde sjansen. Da jeg var rundt uke 20 gikk jeg inn i en grusom depresjon, og begynte å fundere på om adopsjon kunne være en løsning. Men det er absolutt INGEN informasjon om norsk adopsjon på nettet, så jeg har droppet hele prosjektet. Nå vet jo hele jobben og slekta at vi venter barn igjen, uansett, så nå ville det ta seg rart ut om jeg plutselig skulle komme å si at jeg har adoptert bort gutten jeg venter. Så nå blir det til at vi beholder han hvis alt går bra.

[Gjest -<<-]

Jeg kan'ke se at én av de to skulle være best i ethvert tilfelle.

 

[grå :)]

er jo håpløst å si hva som er best eller verst. er så mange faktorer som spiller inn. personlig tror jeg nok at jeg hadde tatt abort om de to var valgene, men det er ut fra min situasjon.

[Anonym bruker]

Kan bare svare for meg selv, men helt klart abort. Hadde jeg ikke valgt abort, kunne jeg jo like gjerne beholde barnet selv.

[The most famous Ludder]

Merkelig tankegang. Jeg tror barnet hadde blitt mer takknemlig for å vokse opp med fosterforeldre som elsket det, enn å få kroppen separert fra hodet i mors liv uten å få sjansen til å leve.

[Anonym bruker]

Men når babyen er så liten, er den jo ikke bevisst på seg selv, og vet ikke hva som foregår..

[The most famous Ludder]

I går så jeg en ul-video fra en virkelig abort . Ungen var 12 uker, hjertelyden økte til langt over 200 når suge-apparatet kom, den sparket og prøvde å komme seg vekk fra apparatet mens munnen åpnet seg (derav tittelen på videoen, silent scream...). Den var veldig bevisst på at dette var farlig og at livet hans/hennes var truet. Til slutt fikk sugeapparatet tak i ungen, og begynte å suge den nedover. Kroppen løsnet fra hodet mens den fremdeles levde.

Så hvis dere vil tenke på barnets beste, og ikke deres eget beste, så velg for guds skyld adopsjon.

[Anonym bruker]

20:57: er det ikke litt selvmotsigende å si du ville beholdt det fordi det var ditt barn,etter å ha båret det i 9 mnd.

Men å abortere sitt eget barn,det er lettere,når man er 12 uker på vei?

Det er jo fredeles ditt barn.

[Anonym bruker]

Så egosismen rår?

[Anonym bruker]

Denne videoen er fake og viser forskjellige fostere Ludderet.. Trodde du var smartere enn som så.

[The most famous Ludder]

Det vil du jo selvfølgelig tro.

[Anonym bruker]

Den videoen er ikke fake.

Men det er flott og gå rundt i sin lille "jeg er for abort-boble",og innbille seg at det bare er som å snyte snørra si,når man tar abort.

 

Ofte velger folk å tro det som ikke gjør så vondt.

[Anonym bruker]

Har tatt abort og jeg angrer ikke ved mitt valg.

 

Eneste jeg kunne ha adoptert bort ett barn var til min søster enn annen nær familie. Med slike ting tror jeg ikke at valget er vanskelig.

 

(men nå kan jeg ikke bli gravid med min mann, så det er ikke noe jeg tenker noe på. Før evt norge endrer sine lover ang donormor osv)

[Anonym bruker]

Jeg kunne i visse tilfeller klart en abort, men jeg hadde ikke klart å gi bort det fullbårne barnet mitt. Jeg skjønner at det er like mye barnet mitt før det er et 12 uker gammelt foster, men det er sånn jeg føler om saken uanset. Forhåpentligvis behover jeg aldri virkelig å ta silling til det.

[Miss Misantrop]

Adopsjon,

Fordi det gir et lite menneske sjansen til en fremtid som den selv kan skape uansett oppvekstforhold. En abort, til beste for barnet er jo kun en spekulasjon om at barnet ikke faar det godt i sin oppvekst. Det regnskapet kan man jo egentlig ikke levere for den personen som naa er foster har levd et liv og har dodt. Kun da kan det gjores opp en dom om dette livet var verdt aa leve eller ikke. Men hvem skal avgjore det. Personen selv eller samfunnet? La oss si at personen som skulle vaert abortert i stedet blir adoptert til en flott familie, selv blir lege og redder 100 liv. Da vil jo summen av lykke ha okt med 100. Hvis det samme barnet blir adoptert bort til en familie som er meget daarlig, og senere bruker dette som en unnskyldning for ikke aa takle eget liv, eller har faatt store psykologiske saar og derfor ikke takler eget liv- gaar hen og dreper 10 barn. Kanskje voldtar dem ogsaa. Gaar vi i minus paa lykkebudsjettet.

En abort kan vaere en god losning for mor eller mor og far. Slik at de slipper aa forholde seg til et potensiellt menneske, men kun en celle klump.