Noen som kan muntre meg opp?

[Dynamite]

Jeg har nylig vært gjennom en separasjon (i februar, flyttet ut i mars) med mannen jeg har vært sammen med i 13 år. Vi var gift i 7 1/2 år og har en sønn på 5 år som nå bor hos meg.Men det er så utrolig tøft om dagen.Jeg føler meg så alene og lurer veldig på om jeg noen gang kommer til å finne meg en ny mann?Jeg føler ikke at jeg er klar for det enda, men er redd jeg ender opp helt alene.Jeg synes det er tøft å tenke på å treffe en ny mann, jeg har bare vært vant til å være sammen med eksmannen min.Jeg vet så lite om hvordan folk "dater" i dag ettersom jeg traff eksmannen min da jeg var 17 år.jeg savner også eksmannen min på mange måter, selv om vi var så forkjellige (vokste fra hverandre).Vi har delt mange fine og morsomme stunder og det er vanskelig å se ekteskapet mitt gå i knas.Jeg ville så gjerne være gift og få det til å fungere, men han var ikke interessert i meg lengre.Han chattet med to damer fra jobben og fløret med disse,Nå " dater" han hun ene, og jeg føler meg mere nesom enn noen gang.Han kastet 13 år ut av vinduet så lett som bare det.

Noen som kan muntre meg opp?

Blir det bedre etterhvert? Jeg klarer ikke å glede meg over å være "singel", det er oftest bare vondt. Men jeg vet at det ikke ville fungert mellom oss. Har prøvd i flere år nå, så det er kjørt.Jeg må nok begynne å se framover. Han irriteret vettet av meg, så jeg prøver å tenke på det b.l.a

[Himmel og hav]

Du må bare tro på en ting: Det er noe bedre i vente for deg! Det er den tanken du må hente fram, og øve deg å tro på når det butter i mot.

 

Det blir bedre etterhvert, sårheten og bitterheten gir slipp sakte men sikkert, men den kan brått og uventa komme tilbake. Men du har lov til å være lei deg, redd og usikker. Prøv å ikke bry deg om hva mannen din gjør - menn takler gjerne slik annerledes enn damer, ofte flykter de inn i noe nytt for å slippe å dvele ved og kjenne etter hva de føler, mens vi damer gjerne blir sittende å analysere alt som ble sagt og gjort, blikk og ansiktsuttrykk for å finne ut hvor vi gjorde noe galt.

 

Prøv å slå deg til ro med at dette forholdet har "gått ut på dato", nå må dere to bygge ett nytt forhold som samarbeidspartnere rundt sønnen deres. Ha fokuset på det når dere treffes eller snakker sammen, og konsentrer deg om å takle dagen i dag. Etterhvert vil du se at du ser framover uten at det koster deg noe særlig.

 

Og vær ærlig med deg selv: Er det eksmannen din du savner eller er det den du skulle ønske at han var? Kanskje du bare savner "noen"? En som bryr seg, en som lytter, en som tar avgjørelsene når du helst vil slippe, en som holder rundt deg og tar vare på deg. Nå en stund må du være denne "noen" for deg selv. Og for hver dag, og for hver ting du mestrer på egenhånd, vokser du litt. Og en dag, kommer noen og oppdager deg! Da kan du jo kjenne etter hva det er du vil ha, hva slags mann er det du vil ha, og ikke minst : hva slags mann er det du ikke trenger i livet ditt!

 

Det kommer bedre dager!

 

*Stor klem*

[najs]

Det blir bedre, men det kan ta lang tid dessverre. Når jeg separerte for nå 5 år siden trodde jeg aldri at jeg skulle komme over det. Idag har jeg ny mann og er evig takknemlig for at jeg og eksen separerte. Som jeg husker tok det nok opp emot et år før jeg følte meg fri fra sorg og bekymring, så tiden er tøff men den leger faktisk de fleste sårene.