Har vært innom diverse fora for alenemødre

[Ikkelektuell]

og fy faen så mange smålige, snerpete, bitre kjerringer det er der ute, som nekter ungene sine å bli kjent med far fordi mors ego har fått en knekk. Jævla fitter som lar eget hevnbehov gå foran barnets forhold til halvparten av opphavet sitt. Ord strekker ikke til for å beskrive min forakt for slike mennesker.

[KaMa]

Jeg blir for deprimert over sånne folk, til aktivt gå inn for å konstatere at de faktisk fins..

[Sjokoladekaka]

hehe.. har du vore aleinemor? Veit du korleis det er å aldri kunne få til eit samarbeid med barnefaren? Det at mor "nektar" samvær, er nok ikkje realiteten, for det slår berre tilbake på mor i ein rettssak, og det veit mor. Men at ønsket om å gjere det er der, det er nok sant:)

[Annie HalI]

Har du og hjerneskaden din det godt Bærkorg? Er vel verre å ikke ha en eneste egen mening, kun forvriing. Eller kanskje det er den gamle mannen din som har et par lausunger som mor ikke vil sende til'n?

 

Du er så tragisk. Voks opp, snørrvalp.

[KaMa]

Jøss.. Følte du deg truffet, Annie? Kan ikke helt forstå hva ellers som ligger til grunn for et så personfokusert svar til et generelt innlegg.

[Annie HalI]

!

[Annie HalI]

Nei, følte meg ikke truffet. Var alene med yngste av mine fire, men hadde et godt samarbeid med far.

Var gravid og på bim sammen med den godeste jeab og hun blir bare kjedeligere og kjedeligere.

 

Skaff deg egne meninger, din personifiserende kjerring, det eneste du kan er å vri på ting.

[Ikkelektuell]

Tja. He he. Nå er det neppe jeg som personifiserer her, da. Jeg aner ikke hvem du er, men jeg føler meg smigret over at du har holdt øye med meg så lenge. Det tyder på oppriktig engasjement.

 

Til din opplysning så ER jeg alenemor, og jeg har overhodet ikke noe godt forhold til mitt barns far, på så mange måter, men jeg klarer å klarne tankene mine når det gjelder ungen vår. For det er ikke oss to det dreier seg om lengre, men en liten ettåring.

 

Jeg har lest skremmende mange innlegg som dreier seg om hvordan unngå å gi barnefar samvær, fordi han "ikke fortjener det". Fortell meg igjen hva jeg vrir på når jeg sier at det ikke ligger hevngjerrighet bak noe slikt.

[Ikkelektuell]

Makken, er du i alle alenemødres sko når du uttaler deg om hva mor "vet"? Mulig at det jeg snakker om ikke stemmer for deg, men det gjør sørgelig nok det for en del andre.

[Ikkelektuell]

Og minus "ikke" i siste setning, ja.

[aanonym]

Bærkorg Måkeskrik: Det at du er alenemor for en ettåring tyder på at du ikke har all verdens erfaring med samvær, samarbeid og alt det medfører. Foreslår at du venter noen år og skaffer deg litt erfaring før du uttaler deg så bastant. Vi som har vært alenemødre noen år vet at det kan være litt av en jobb å få ting til å fungere, og at det ofte føles som det bare er deg som jobber for saken. Det er ikke alle som har ekser som kan "klarne tankene" og fokusere på barnets beste. Årene går og omstendigheter endrer seg. Det som i utgangspunktet var en "lykkelig skilsmisse" kan bli en bitter skyttergravskrig.

 

Jeg sier ikke at det er riktig å nekte samvær osv, men av og til kan det være forhold bak vi ikke vet noe om. Det handler neppe ofte om "hevngjerrighet", men om alvorlig bekymring for hva som er barnets beste. Ikke alle kan ordlegge seg så tydelig at alle skjønner hele historien heller.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg syns det er utrolig få som fremstår som det hi sier.

men det er veldig mange som er fortvilet/redde/usikre osv på hvordan det hele vil gå. og det er jo ganske forstålig, med tanke på at det er det kjæreste som fins som det diskuteres om.

 

 

[KaMa]

Jeg leste for en tid tilbake et innlegg på et annet forum om en mor som ikke ville at ungen skulle ha etternavnet til barnefar, i tillegg til mors navn, siden han hadde stukket enten under graviditeten eller like etter fødselen. Jevnt over mente de fleste som svarte henne at hun måtte faen ikke gi seg og la barnefaren få viljen sin, som altså var at ungen skulle få ha en del av hans arv med seg også.

Slik jeg tolket innlegget ønsket faren faktisk både kontakt og å ha noe å si i ungens liv.

Hvilken som helst oppegående person vil ta 100% avstand fra en slik respons som var høyst utbredt i dette innlegget.

At HI er av samme oppfatning som enhver tenkende person som syns sånt er drøy lesning betyr vel neppe at hun ikke har egne meninger, men at hun er i stand til å se det som enkelte andre også ser, at noen kvinner er rett og slett hevngjerrige idioter som slett ikke handler i forhold til hva som er det beste for barnet.

[prekæs]

Som tidligere alenemor noen år signerer jeg kama.

[Ikkelektuell]

"Jeg sier ikke at det er riktig å nekte samvær osv,"

 

Og der berører du kjernen i det som gjorde at jeg i det hele tatt startet tråden. Det er ikke mulig å ordlegge seg tydeligere enn at man fryder seg over at barnefar ikke fikk mer enn sånnogsånn samvær etter avtalen på mekling, for det fortjener han ikke. Uansett bakgrunn for utsagnet; hvor oppegående er man egentlig, når man ser glede i at ens eget barn ikke får særlig gode sjanser til å lære faren sin å kjenne?

 

Tilfellene jeg sikter til er rykende ferske, vi snakker meklingsmøter og oppretting av samværsavtaler, og der har jeg vel erfaring som de fleste andre aleneforeldre - men likevel; min fartstid som alenemor har lite med saken å gjøre.

 

"Vanskelige ekser" unnskylder virkelig ikke den bedritne innstillingen som enkelte alenemødre har, altså den som dreier seg om å skvise ut far så mye som mulig fordi han har såret mor.

[Ikkelektuell]

KaMa, det er nettopp slike ting jeg mener, som det du beskriver her. I mine øyne er det utrolig at disse folka i det hele tatt skjønte hvilket hull ungen skulle lages i.

[Rockstarmom&SuperIngrid]

Nå vet jeg vel at du ikke mener ALLE alenemødre, men en gruppe.

 

Men jeg MÅ bare si noen ord..

 

Det finnes grunner til at mødre nekter samvær.. Noen er sikkert som du sier, men jeg tror ikke det er innmari mange (det virker kanskje som mange fordi det er de innleggene vi henger oss opp i)

 

Jeg er en av de som nekter far samvær med vår datter. NÅ gjør jeg det, for jeg har prøvd, og gud jeg har prøvd. han har fått sjanse på sjanse til å vise at han har skjerpa seg, og jeg har grått mine modige tårer i forsøk etter forsøk, og drømmen om å bli en slags familie.

 

Greia her er at barnefaren er voldelig, han ruser seg og stjeler omtrent alt han kommer over. Han lyver om hvor han har vært og hvor han skal. Tror han har stukket av med 5 av mobiltelefonene mine (og det er heller en understatement enn en overdrivelse) Han rappa 15.000 av engangsstønaden min, og er jevnt over IKKE snill..

 

Jeg vil ikke påføre min datter hans skiftende temperament og rusproblemer. Jeg vil ikke at min datter skal se at mamman sin blir banka opp. Jeg gjør dette FOR min datter og ikke MOT han. Hvis du skjønner..??

 

Måtte bare få det ut...

[aanonym]

Hva om man oppriktig mener at barnet IKKE har godt av å oppholde seg mer sammen med far enn høyst nødvendig?

 

For øvrig: Om du lurer på hva "motparten", altså barnefedrene sier, så ta en titt på debattforumet til F2F (Foreningen 2 Foreldre). Denne foreningen består hovedsaklig av samværsfedre. Du vil ikke tro de uttelsene de kommer med vedrørende sine barns mødre...

 

Det er vel sånn det er. I en konfliktsituasjon kan det være greit å si ting på et debattforum som man ikke ville fått seg til å si i virkeligheten. Men det kan være godt å få ut sine innerste tanker, selv som anonym.

[Ikkelektuell]

Jeg vet ikke helt hvor mye tydeligere jeg kan si det, men jeg sikter altså til disse som ikke lar ungene treffe pappa fordi han har danset sengevalsen med en annen dame (stryk og sett inn annen usaklig grunn etter ønske), og som helt ukritisk skryter av det på nettforum med innlegg av typen "jeg har vært på mekling, og bf fikk bare et par timer samvær - ha ha ha, til pass for'n, den utro (eller hvasomhelst) dusten".

 

For øvrig har jeg ikke nevnt idiotiske fedre med ett kløyva ord, så jeg ser ikke hvor det har sammenheng med saken. For all del, jeg kunne sikkert gått på F2Fs debattforum og lest til øyet ble stort og vått før jeg laget en tråd om det også, men det har altså lite med dette å gjøre.

 

Det jeg mener er at når ens innerste tanker om barnets samvær med far går ut på å forsøke å avskjære ethvert forsøk på kontakt fordi man ikke liker ham lengre, da er det noe alvorlig gærnt med prioriteringene.

[Ikkelektuell]

Du har rett, jeg mener ikke alle alenemødre, så du behøver ikke unnskylde deg.

[xxxJulianexxx]

Ja da var alle enige:) og alle sammen var enige om at det hadde vært en fin og givende diskusjon.

[Gjest Rabarbra Millicent]

Bærkorg,

Jeg har null erfaring som alenemor, og gidder ikke late som annet, men jeg kan se for meg en situasjon der samvær er noe jeg ville gjort mye for å forhindre, selv om det ikke skyldes forhold som man klarer å ramme juridisk. Det er mange måter man kan ødelegge unger på, og ikke alle av disse rammes av loven. Man kan for eksempel bare la dem finne ut at den eneste måten å få kjærlighet fra pappa er å bli nøyaktig den han skulle ønske jeg var, og så klamre seg til det, logre seg gjennom som ei redd bikkje hele oppveksten, men likevel alltid vite at det er en kjærlighet som ikke har trygg basis. I den situasjonen villle jeg faktisk så mye som mulig holdt ungene unna sin far, heller enn at de skulle stå aleine uten meg i alle kampene, evt la være å ta noen kamper i redsel for at far skal bli helt kald i ansiktet og kaste dem fra seg som om de var søppel. Jeg tror ikke alt samvær gavner.

[Gjest Rabarbra Millicent]

Chrijoline,

tar det lang tid før du blir lei av din egen poengløshet? Forøvrig, ét min drit.

[Ikkelektuell]

Jeg tror heller ikke at alt samvær gagner, derfor snakker jeg ikke om "alt samvær".

[Patetica fåkksi]

"Hull" er vel noe som går helt gjennom noe, som f.eks hullet i en smultring?